Rart med nettintervjuer i disse hjemmekontortider. Tidligere kulturminister Trine Skei Grande sitter på sitt hyggelige kjøkken med druebollen og kaffekoppen innenfor rekkevidde. – Det blir nesten som et «hjemme hos» intervju, der dataskjermen er den eneste barrieren mellom intervjuer og intervjuobjekt.
Hva er kulturpolitikk, slik du ser det, spør jeg.
– For meg handler kunst og kulturpolitikk om ytringsfrihet. Ytringsfriheten er grunnlovsfestet i Grunnlovens § 100, der det blant annet slås fast at det påligger statens myndigheter å legge forholdene til rette for en åpen og opplyst debatt. Eller samtale, står det vel. For å si det på fint, så er kulturpolitikken ytringsfrihetens infrastruktur. Vi politikere har et ansvar for å legge til rette for en opplyst debatt, og skape arenaer som legger til rette for at alle kulturaktører kan delta i debatten. Men selv må vi holde en armlengdes avstand til hva som uttrykkes – det er kulturfagenes arena, og den skal ikke styres politisk, men tilrettelegges, sier Grande og tar seg en slurk av kaffekoppen, mens jeg noterer så blekket spruter fordi opptaksmekanismen tok kvelden, selv om klokka bare er 12 på formiddagen.
– For en politiker er det alltid spennende å legge frem en melding. Selv om det nå er to år siden jeg la frem kulturmeldingen, mener jeg at den var både viktig og riktig, men vi politikere vet jo at det alltid er varierende hvordan enhver meldings gode intensjoner etterleves.
I innledningen til kulturmeldingen står det blant annet at kulturen skal være fri, med personlig engasjement og frivillighet som grunnlag. Det pekes også på at vi har manglet en klar og tydelig filosofi, som forklarer hvorfor kulturpolitikken er så viktig, og hvorfor det er nødvending å heve statusen for området kultur. Men klarer vi å etterleve dette?
– Den røde tråden gjennom kulturmeldingen er myndiggjøring av kulturaktørene, forklarer Skei Grande.
– Hva legger du i uttrykket myndiggjøring?
Empowerment på engelsk. Det vil si å gi styrke, men også ansvar til de som driver med kultur, alt fra lokale amatører til utøvere på profesjonelt nasjonalt nivå. Ved å myndiggjøre folk skaper vi aktive medborgere i et samfunn.
– Høres flott ut, men hva med finansiering?
– Kulturbudsjettet, både på statlig og fylkesmessig nivå, må konkurrere med andre samfunnsviktige områder. Dessverre er det ofte kulturen som trekker det korteste strået.
– Beklager, sier den tidligere kulturministeren – det er ingen quick-fix på finansiering. Men vi har faktisk i de senere årene sett at det har vært en positiv utvikling i hva som bevilges til kultursektoren. Det jeg ønsker meg er finansieringsordninger som er søkbare, og ikke så rigide at de forskjellige kunstnergruppene eller organisasjonene bare har å måtte tilpasse seg ordningen, men at ordningene også er tilpasset bransjens behov. Noen grep er tatt, studieordningen, det vil si diverse kursmidler, er flyttet fra Undervisningsdepartementet til Kulturdepartementet, slik at det nå genereres mer penger til kurs som er målrettet mot driften man har, og ikke bare til studietiltak som genererer studiepoeng.
En storstilt omorganisering av kulturrådet er også i gang, men dette arbeidet er ikke sluttført. Hvorvidt kulturrådet blir gjort om til et direktorat er ikke avklart, sier hun og mener hun kan love endringer fra slik det fungerer i dag.
– Meldingen er full av gode intensjoner, men mange virker lite forpliktende for myndighetene, for eksempel at de kulturpolitiske målene må omfatte både det lokale, det regionale og det nasjonale kunst og kulturlivet. Og hvilken forskjell vil det gjøre om det blir et direktorat.
Trine tar en drue før hun gir meg et skikkelig edruelig politikersvar:
– For meg var noe av det viktigste med meldingen å vise kunsten og kulturens nytte for samfunnet. Dette er den røde tråden gjennom hele arbeidet. Det vet jeg noe om. Jeg var selv med i et par teatergrupper som barn og ungdom. Jeg skjønte godt at jeg fikk læring for livet. Det handler ikke bare om å spille roller, men å lære formidlingsteknikk og å bli trygg på å fremføre. Dette har jeg hatt stor nytte av gjennom hele livet, sier hun, og trekker frem spelene som en særdeles viktig arena.
– I et spel ser man helt klart at alle byggesteiner er like viktige. Her samarbeider kjente scenekunstnere og musikere på høyt nasjonalt nivå sammen med lokale amatører. Ofte er hele bygda eller lokalsamfunnet med på å løfte spelet. Det er fantastisk. Det er sånne opplevelser som bygger en demokratisk kultur og ikke minst er de viktige arenaer for rekruttering til profesjonelt kunstnerliv.
Når vi snakker om det regionale nivået – hva gjør vi i Viken? Her er tre fylker slått sammen med til dels veldig forskjellig kulturpolitikk.
-Slik jeg ser det må et fylke som Viken lære det beste av hverandre, og bli flinkere til å se helheten i storfylket. Det som fungerer i Akershus eller Østfold kan like godt fungere i Buskerud – eller omvendt. Tettere samarbeid på tvers av de gamle fylkesgrensene vil være nøkkelen til suksess. Viken er stort i forhold til andre, men det gir også fylket en langt større slagkraft for eksempel som samarbeidspartner på europeisk nivå. Man må tenke mer overordnet og ikke bare på hva som gagner «min gruppe» – for eksempel når det gjelder norsk frivillig kulturliv, forklarer Trine Skei Grande engasjert.
