I Medl.St.18, med undertittel «Oppleve, skape, dele — Kunst og kultur for, med og av barn og unge» av mars 2021, presenterer regjeringen for første gang barne- og ungdomsfeltet som et samlet politisk satsningsområde på nasjonalt nivå. Ideen er å kunne sikre kunst og kultur for barn og unge gjennom å gi alle tilgang til å oppleve og skape.
Skrevet av daglig leder Tone Runsjø mars 2021
I utgangspunktet er dette et godt initiativ, men Viken Teaterråd ser også at meldingen gir staten mulighet til å ta betydelig mer kontroll over et politisk område, som mottar en betydelig offentlige støtte både på nasjonalt, regionalt og kommunalt plan og hvor det finnes mange støtteordninger for barn og unge sin aktivitet innen kultur og frivillighet.
Meldingen satser på mer medvirkning av barn og unge på egne premisser gjennom medbestemmelse, der kulturskolen og Den kulturelle skolesekken fremheves som de viktigste instrumentene og verktøyene i dette arbeidet for staten. Og det er her det skurrer for flere aktører i kulturlivet.
De offentlige teatrene og freelancerne får ikke være fristilte hovedleverandører av teater til barn og unge. Staten vil gå hardere inn for å sette premissene for kultur til barn og ungdom ved å være bestillere – og det er her skjer det en forskyvning med både fordeler og ulemper.
I meldingen skrives det om frivilligheten, men Viken Teaterråd vil gjerne nyansere rollen frivilligheten har. Aktiviteten og arenaene i lokal frivillighet, gjennom kor, musikk, teater, dans, barne- og ungdomsforeninger, oppfylles «av, med og for» barn, bærekraft og mangfold innen kultur og kunst. En utfordring er at frivilligheten kan bli bedre på å innlemme barn og ungdom i den demokratiske styringen av foreningen eller aktivitet.
Flere frivillige teaterorganisasjoner i Viken er profesjonelle leverandører av amatørteaterproduksjoner, teaterskoler, sommerskoler, kurs, samproduksjoner, profesjonelle og semi-profesjonelle turneforestillinger. De er veletablerte, lokale kulturenheter og kan levere opp til 12 produksjoner i året. I denne meldingen er den lokale frivilligheten kun der og det kommenteres ikke hvordan den skal tas vare på, utvikles, være med på laget, eller ha en stemme.
Meldingen trekker frem kulturskolen som en av de viktigste arenaene. I Vikens 51 kommuner er det stor forskjell på om kulturskolen har en dominerende eller samlende rolle. I noen kommuner er kulturskolen usynlig, mens i andre har den en ledende rolle i det lokalt kulturlivet på spesifikke kunstuttrykk. Teater er heller ikke nødvendigvis representert i alle kulturskoler. Derfor er ikke mangfoldet og medbestemmelse påtrengende når det gjelder tilbud i kulturskolen eller brukere av tilbudene. Frivilligheten innen teater er på sin side ofte de som kan bidra med å få opp et større produksjonsapparat i samarbeid med kulturskolen.
Hvilken kvalitet måles i kunst og kultur for, av og med barn? Kvaliteten har flere lag utover en ren kunstnerisk håndsverkskvalitet. Den står ikke alene for noen utøvere. Kvalitet for barn og ungdom er relevans, kommunikasjon, opplæring, opplevelse, tilhørighet, refleksjon og formidling. Dette kan utføres like godt av barn og ungdom, freelancere, kulturskolen, amatørteatergrupper, eller regionale og nasjonale teatre. Nivåforskjeller vil uansett finnes, og alt ikke kan brukes av alle.
Det er to ting Viken Teaterråd biter seg merke i etter kommentarer til Med.St 18 i kulturfeltet:
- Den evige kvalitetsbekymringen. Hvordan bør byråkrater være med å styre kulturen i Norge og hva er deres rolle? Kulturpolitikk kan sees som styring, ansvarliggjøring eller ønske om ny retning. De som ikke «blir telt med» beskriver en overstyring, uansvarlighet, inkompetanse og feil retning. Kultur og kunst i Norge har i etterkrigstiden blitt mer og mer avhengig av offentlige midler, og en følge av det er ønske om å styre disse midlene. Jeg mener det er en grense på 30%, der giveren av offentlig midler (og private midler) vil kunne begynne å bestemme over mottakeren. Ideen om en «armlengdes avstand» og friheten til å styre egen kunst- eller kulturytring faller ved 30% støtte uansett, etter mitt synspunkt. Oppdraget fra giveren blir viktigere med pengestrømmen, uansett hva man måtte hevde. Søknadsprosedyrer og kulturutvalg styrer også sterkere enn det Norsk Kulturråd, og andre offentlige forvaltere, hevder. Økningen i offentlig støtte har ført til at kunstfeltet i Norge kler seg med støtte.
- Meldingen ser ingen behov for å fremheve frivilligheten der kompetansen og kvaliteten på kunst og kultur er høy. Kvalitet kommer an på hva du vil måle. I frivilligheten skapes det av, for og med barn og unge. Frivilligheten består i Norge av et hav av foreninger, arenaer, ansatte, institusjoner og opparbeidede fagmiljø. Dilemmaet og utfordringen er demokratiet i organisasjonslivet, i tillegg er det vanskelig å orientere seg fordi store deler av teaterfeltet i Norge er lite dokumentert eller organisert. Vedtekter, formål og egenstyring gjør at foreningene ikke kan styres av de offentlige. Frivilligheten burde for staten være en gjensidige samarbeidspartner på lik linje som Kulturtanken og kulturskolene fordi de opererer på lokalt, regionalt og nasjonalt plan. Staten burde trukket større veksel på nasjonale paraplyorganisasjoner innen kunst og kultur, særforbund innen kultur, og kulturaktørene i frivilligheten. Disse representerer mangfoldet og er en betydelig aktør. Det blir som å glemme idrettsforbundet i en melding om folkehelse, for å vise med et eksempel. I Viken produseres det like mange teaterproduksjoner i det frivillige feltet for, med og av barn og unge som i hele skolesekken i Viken til sammen. Om Viken Teaterråd teller med offentlige skole og kulturskole fordobler bildet seg.
Poenget er at ansatte sitter på den samme utdannelsen og kompetansen i det offentlige teateret, i Norsk Kulturråd, i Kulturtanken og blandt ledere i frivilligheten innen kultur. De har ofte samme type erfaringer og flere overlappende hatter. Aktører i kultur og kunst har hatt forskjellige mandat og mål i forhold til barn og unge. En melding burde sett helheten i et likestilt samspill i kulturlivet til barn og unge.
Amatørteater i Norge er av, med og for barn og unge, og Det ble telt 1650 amatørteatergrupper i Norge i 2017 der 2/3 er barne -og ungdomsgrupper. En amatørteatergruppe produserer mellom 1- 12 produksjoner i året og i tillegg kommer teateraktiviteten på visninger i hele utdanningssystemet kulturskoler. Dette representerer bærekraft og mangfold.
Oppfordringen vår er derfor å gi amatørteater i frivilligheten en sjanse, og sett oss inn i puslespillet.
