De fleste aktører og publikum er trofaste til den teaterformen amatørteatergruppen har valgt. I Norge velger brorparten av amatørteaterfeltet i 2022 å spille en familieforestilling og musikal, og de setter opp de samme teaterstykkene. Repertoarvalget kan sees i sammenheng med kulturpolitikk fra og med 1970-tallet, og arbeidsledighet blant profesjonelle skuespillere i 2022.
Amatørteateret velger i 2022 salgbare stykker. En er blitt mer avhengig av å søke offentlig støtte for å påkoste seg profesjonalisering av driften, og dette valget trenger ikke å være det beste for gruppen, utøver eller publikum. Det handler om en interessekonflikt mellom opplæring, ytring og inntjening. I 2022 styres stykkevalg som regel av omsetningsmål, om ikke amatørteatergruppa bevisst ønsker noe annet.
Repertoarvalget følger type amatørteater, og hva som undervises i teaterutdanningen.
Amatørteatergrupper velger teaterstykker ut fra den teaterformen de vil spille, og det kan følger trender. Tittelen på en amatørteatergrupper kan si noe om hva slags teater de spiller. Eksempler fra Viken er Nesrevyen, Limaspillet, eller Lørenskog Musikalteater.
Med tilsig av utdannede teaterfolk fra utlandet på 1970-tallet fikk amatørteateret prøve seg på folkelige ukjente teaterformer med instruktørhjelp eller kurs i masker, dukker, mime, pantomime, og gateteater. Flere fornyet klassiske stykker, sagn og dramatikk. Noen skrev, eller lagde, egne teaterstykker med ukjente titler – og publikummet kom uansett, de var fra lokalmiljøet. Økonomien gikk naturlig rundt med dugnad, og på den måten holdt revyen seg i hevd. På 1990-tallet vokste det fram skolerevyene, teatersport og stand-up, der ungdom skrev eller improviserte egne tekster. Revygruppene i distriktene overlevde, mens revyene forandret seg i tettstedene. Flere revy- og amatørteatre i Viken ble barne- og ungdomsteateret på 1990-tallet.
Det ble etablert musikalutdanninger i Norge rundt 2000, og i tillegg har Norge de siste årene fått teaterutdanning på flere høyskoler. De underviser i folkelig teater, og har en vid forståelse av klassisk teater. De siste 5 årene har tidligere studenter fra høyskolene med seg en annen type faglig kunnskap de bruker i oppdrag i amatørteaterfeltet og kulturskolen.
Amatørteateraktører går og ser den teaterformen de utøver. En aktør i skolerevy ser skolerevy, lik en fotballspiller ikke naturlig går på en håndball eller judokamp. Men med økt fremvekst av dramalinjer og teatervitenskapelig utdanninger på universitet og høyskoler i Norge på 1990-tallet, ble dramatikk fra hele verden satt opp i deler av amatørteaterbevegelsen.
De fleste utøvere kan ikke velge mellom flere teatergrupper, men kjenner sin lokale teatergruppe og vet hva de spiller. Valg av stykker i 2022 i amatørteater er etter popularitet:
- Musikaler (familieforestillinger)
- Egenproduserte spill og musikaler (familieforestillinger)
- Barne- og familieforestillinger (av kjente historier, bøker, filmer eller dramatikere)
- Skole- og lokalrevy
- Farser
- Klassisk teater
- Moderne teater (stykker fra og med 1960-tallet)
Brorparten spiller familieforestillinger av og med barn og ungdom
I dag spilles det flest barne-og ungdomsforestillinger i Norge. Det gjelder ikke bare for amatørteater, men det gjelder også i kulturskolen, den offentlige skole, Den kulturelle skolesekken og institusjonsteatrene. Det har ikke alltid vært slik i norsk teaterhistorie, forskyvningen bort fra teater av, med og for voksne kom med ny kulturpolitikk på 1970-tallet.
Innen amatørteaterfeltet i Viken utgjør barne- og ungdomsteater 2/3 av gruppene, snart 3/4. Familieforestillinger treffer et stort publikum og gir god økonomi, og de fleste støtteordninger og bevilgninger siden 1980-tallet stimulerer til aktivitet for, med og av for barn og unge.
Eldre ungdom, voksne, eldre, semi-profesjonelle, dramaelever, og utdannede teaterfolk er også med i trenden med familieforestillinger. Noen få amatørteaterutøvere over 16 år spiller voksenteater. De fleste voksne aktører spiller i familieforestillinger og et mindretall spiller teaterstykker, farse og revy for voksne.
De voksne er gått over til å være betalt, eller ubetalt, ressurser i produksjonsapparatet i en barne- og ungdomsgrupper. Hvis en barne- og ungdomsgruppene teller med de voksne hjelper kan noen amatørteatergrupper ha flere voksne med enn barn og unge, og dette er en markant forskjell fra andre frivillige barne- og ungdomsorganisasjoner inne idrett, musikk m.m. Derimot er publikumssegmentet rimelig likt der den nære familien og lokalsamfunnet utgjør hovedtyngden. Spel og musikaler passer godt for alle, mens klassisk teater og revy når en spesifikke målgrupper.
Reoertoarvalg etter deltagersegment
De fleste medlemmene i barne- og ungdomsteatrene er jenter. I mange grupper kan du telle guttene på en hånd, mens historisk sett er ny og gammel dramatikken fylt med ledende roller for gutter og menn. Derfor produserer instruktørene av mange barne- og ungdomsgrupper egne skrevne versjoner av kjente historier de vet jenter fra 8-16 år liker fra film og TV.
DRAMAS samler inn og leier ut tilpassede kommersielle stykker for kulturskolen, skoler og store barne- og ungdomsgrupper. Denne type dramatikk er ikke alltid like utfordrende for og utvikling gode skuespiller, ensembler eller dramatikk. Ofte kompenseres det med profesjonell innpakning i lyd, lyd, scenografi, kulturhus, kostyme og sminke. I tillegg selger de stykkene med kjente titler.
Revygruppene i Viken er delt etter alder; unge, middelaldrende eller eldre. De skriver tekster til sin alder. Revyer startet i idrettslag og andre foreninger har derimot ikke denne delingen, de produserer all tekst selv.
Det har vært en forskyvning i type tekster og innhold. På 70- til 90-tallet var de profesjonelle Oslorevyene og humor i NRK mal for dramaturgi i forstillingen og type tekster. Humoren har forandrer seg med tiden, og det forandret revyenes innhold og dramaturgiske form.
Revy er sterk preget av hvilken humor medlemmene i revygruppa ser på og liker. Sterke politisk tekster er borte, og ungdomsrevyene har ofte med rene musikkteaternummere. Revyene ønsker ikke å være for mye lokalt forandret, fordi de vil nå ut til et bredere publikum. Aktualitet er ennå et kvalitetsstempel, men den er allmenn.
Voksenrevyer på arbeidsplasser vokste frem på 1990-tallet, og de går motsatt vei. De vil være forankret og er spisset for sine ansatte. De produserer tekster som er ventiler for frustrasjon, et skråblikk på rutiner og ledelse, og de vil styrke fagfellesskapet. Tekstene er svært interne og fagspesifiserte.
Nerdene i amatørteaterfeltet spiller gamle klassikere
Det må nevnes at det finnes dedikerte, små voksengrupper med klassisk repertoar. De velger bevisst å fokusere på tekstvalg. De programmerer seg smalt og vet de spiller for spesielt interesserte. De er levninger etter De dramatiske selskap, som fantes i hver småby i Norge rundt 1900-tallet med borgere av den bedre klasse. I 2022 ser vi svært sjelden noen amatørteatre sette opp nyskrevet og prisbelønt dramatikk fra inn- og utland.
I Viken har noen få ungdomsgrupper vært med i DUS på Det Norske teater. De mottar dramatikk av etablerte norske, dramatikere nyskrevet for ungdom. DUS-gruppene i Viken har med dramaelever eller teaterutdannede ledelse som ser nytten av et dedikert prosjekt. Stykkene produserer uten nevneverdig økonomisk ramme, og med små ensembler. De har 1-2 spilledager for svært få publikum og kan nærmest regnes som arbeidsvisninger. Teaterstykkene er fylt med små, intime, realistiske historier om ungdomsproblemer. Viken Teaterråd har ikke sett noen av manusene bli satt opp utenfor DUS.
Medlemmene i voksengruppene er ofte glade i klassisk dramatikk og litteratur, og består gjerne av sammensveisede vennekretser med like mange menn og kvinner, som er beleste og litteraturelskere. De ser gjerne moderne teater på de offentlige teatrene, men de sette ikke opp nålevende dramatikere med internasjonalt anerkjennelse. De setter derimot opp gammel moderne dramatikk som for eksempel Harold Pinter, Arthur Miller eller andre, moderne stykker de en gang fikk servert gjennom Fjernsynsteateret.
Amatørteater greier ikke alltid å bære roller, teksten, timingen, og samspillet, og dette er like vanskelig i komedie og tragedie. Med enkel regi, uforståelige strykninger og tidspress kan klassikere bli helt ugjenkjennelige, usammenhengende og uutholdelige. Av og til eier ensemble stykket faglig på et unikt, profesjonelt nivå og med en enorm spilleglede og tilstedeværelse.
Maktforskyvelse på hvem som velger repertoar
I 1970 valgte drama- og norsklærer dramatikken for en amatørteatergruppe ut fra en pedagogisk tanke om folkeopplysning, kulturarv og dramatikkopplæring. Ensemblet sto i fokus og ikke enkeltprestasjonen, og lærerne dominerte gjerne driften av gruppa og de kunstneriske valgene. Suttung-bevegelsen på 1970-tallet er et godt eksempel på dette, der klassisk opplæring i blant annet Bjørnson, Ibsen, Shakespeare, Hugo, Mollierè og gresk tragedie foregikk. Vi har i Viken to gjenlevende Suttung-grupper i dag.
Det har dukket opp flere profesjonelle utøvere på amatørteaterscene på 2000-tallet, og hele leder- og fagapparatet bak scenen kan i dag være profesjonelt i en amatørteaterforestilling. Produksjonsenheten er gjerne et veletablert styre. Produsenten vil velge teaterstykke, og styrene i teatergruppen har fått makt over repertoarvalget.
Frem til 2015 lå valget av dramatikk hos enerådende hovedinstruktører, de var ledere teatergruppen. De siste 5 årene har det vært flere rettssaker i Viken der instruktører uanmeldt har mister sitt regioppdrag til neste sesong i «sin egen» teatergruppe. Instruktøren taper av mangel på kontrakter.
I 2022 er det mer vanlige at amatørteateret skriver ettårskontrakter med kunstnerisk leder, der amatørteateret på forhånd har bestemt neste stykke. I søknadsordninger må styret ha bestemt seg for valg av stykke 1-2 år på forhånd, og flere skriver kontrakt med en instruktør etter tilsagn fra støtteordninger. Dette gjelder ikke private og offentlige kulturskolene der instruktører har faste stillinger eller oppdrag.
De private kulturskolene poppet opp fra 2000-tallet, og de kan ha opp til 400 betalende barn og unge fordelt på flere klasser og profesjonelle instruktører. De private kulturskolene kan ha egne bygg, kontorer og lagre. Dette er etablerte kulturbedrifter og ligner på lokale ballettskoler. Disse store barne- og ungdomsgruppene må tjene penger og velger derfor å spille familieforestillinger. Elevene kan spille i alternerende ensembler med opptil 30 forestillinger. Det fremheves sjelden at dette er til barnas beste, men det er bra for økonomien og arbeidsplassene. Hvis kursene har felles kavalkader med arbeidsvisninger etter nivå og utvikling. Her kan dramatikkvalget være klassisk teater.
Instruktøren i amatørteater i 2022 er som regel en profesjonelt utdannet skuespiller. De er uten mulighet for å få innpass i norske teatre, eller å kunne leve av egne frigrupper. De forlater gjerne egen teaterform, slutter å spille for voksne og legger til side egen kunstytring. De fleste er utdannet musikalartister i Norge eller i utlandet, og derfor faller hovedfokuset i amatørteatergruppe på å utvikle unge skuespillere innen musikal. Amatørteater følger trenden med musikal på de offentlige teatrene, men har i det siste årene vært først ute med å få rettigheter på internasjonale musikaler.
Tar med seg manus fra utdanningen og skiver om Disney
Allerede fra 1980 valgte flere nordmenn å ta teaterutdanning i utlandet. De kom tilbake, og ble innleide instruktører, kursholdere eller startet regionale teaterverksteder, teatersentre, satt i gang mange teatergrupper. Flere levde delvis av å være i profesjonelle frigrupper.
Senere på 2000 etablerte de nye nyankomne fra utlandet egne teaterskoler. De tok med seg stykkene de hadde vært gjennom under utdannelsen, der de kjente regien. De fleste har tatt utøvende musikalutdannelse, og tyngden på bruk av musikaler i amatørteater gjenspeiles i DRAMAS. I oversikten over spilletillatelser gitt av DRAMAS vår 2022 er 90% musikaler.
Fra 1970-tallet kunne Fjernsynsteateret, de offentlige teatrene, riks- og regionsteatrene ha større påvirkning på hva amatørteater ville sette opp, mens i 2022 har Disneyfilmene stor innvirkning på stykkevalgene for barne- og ungdomsgrupper. Derfor setter amatørteater ofte opp Shrek, , The Musikal og Den lille havfruen, for nevne noen. Av og til er manuset skrevet så og si direkte ned fra filmen av instruktøren, eller er mistenkelig lik.
Dramaundervisningen flytter ut av grunnskolen og blir teater- og skuespillertrening.
Dramaundervisningen flyttes ut av grunnskolen sin timeplan og inn på kulturskolene rundt 1990. Fra 2010 utvikler teaterundervisningen seg i kulturskolen fra små lek- og dramagrupper til storproduksjoner innen spel, musikal og familieforestillinger. Dette skjer i et tett samarbeid med musikkavdelingen, kommunen, lokale kunstnere, og andre frivillige lag og foreninger.
Siden de fleste lærerne nå er skuespillere, blir det fokus på skuespillertrening og all regien er preges av det. Det vi si at virkemidler og innpakning er lånt, og er ofte lite spennende eller gjennomtenkt. På 1990-tallet så man gjerne amatørteaterstykker der innpakkingen var flott, mens skuespillerprestasjonene var dårlige – men nå snur det.
Norsklærerne på 1970-tallet brukte klassiske tekster og historier, og de blandet barn, ungdom og voksne i samme teatergruppene. I tillegg var de fleste amatørteatre voksengrupper, eller levninger av gamle Dramatiske selskapene (lese- og dramatikkforeninger).
I kulturskolen fra og med 1990-tallet improviserer barna egne stykker, og pedagogene skriver spesialtilpassede produksjoner der eksempelvis fortellingen om «De tre bukkende bruse» må kunne spilles av 12 jenter på 8 år, og ikke vare lengre enn ½ time.
Farsene holdt stand av gamle amatørteatergrupper i distriktene, og revyene utviklet seg fra å være helt interne, til mer allmenne. Det ble mindre spontane revyforetak i idrettslag, Noreg Ungdomslag, Bygdeungdomslag, Avholdsforeninger, russerevyer og lokale kommunale feiringer. Revyen ble faste små grupper, som gjerne i tillegg kunne kjøpte tekster av skribenter eller la regissøren skrive dem.
Lager amatørteater ny dramatikk?
Spel har en sentral plass for ny dramatikk i amatørteaterbevegelsen. Mange voksne synes det å være med i amatørteater er for amatører, mens spel er mer profesjonelt å være med i. Tidligere dramaelever starter sjelden opp amatørteatergrupper, men kan være med frigrupper, spel og film.
Spel er en sjanger med gitte elementer som publikum forventer, og er ofte skrevet av lokale forfattere og skribenter uten kjennskap til teaterdramaturgi. Hovedvekten er nåtidsdramatikk om gamle dager, lagt i en realistisk spillestil. Stykkene er lange med mange historier og roller. Av den grunn kan spel bli stillestående og fortellende uten dramatiske dialoger.
Musikk har en stor plass i spel og forestillingene kan ligne på operaer eller musikaler. Lokalhistorie blir oftest spilt utendørs, gjerne akkurat der hendelsen fant sted. Musikere kan skrive, og gi regi, på spel der sangene er hovedattraksjonen med små overgangsscener imellom. På den måten har spelene blitt et sted der lokale kunstnere kan vise seg frem, og lokalsamfunn kan samles om felles historie og identitet.
Samme spel spilles oftest år etter år, men blir gjerne spikket på og fornyet. Roller blir spilt om og om igjen. Men det ligger en egen kvalitet i det, og at publikum forventer både å se det samme og noe nytt. Manus i spel er ofte laget i et flettearbeid mellom musikkansvarlig, regissør og forfatter(e), og flere norsklærere og journalister er med å skriver spel. Den profesjonelle innleide teaterregissøren er ofte den som kan se hva som kan fornyes, skrives om/inn og erstattes.
Mange spel ansetter profesjonelle i ledende store roller, og fyller inn amatørteateret som rene statister gjerne uten tekst fra 0-100 år. Det kan være viktigere som amatøraktør å kunne ro en båt enn å tørre å si en replikk. Dramatikken preges ofte av lenge visuelle bilder med musikkstemninger.
Med profesjonalisering av spel forsvinner ofte noe av den lune folkelige humoren lokale amatøraktører vil ha med til fordel for dramatiske massescener og scener som spiller opp til dramatiske vendinger. Spelmanus spilles bare et sted og gjentas over mange år – helt ulikt annen skrevet dramatikk. Spel ser hverandre og rapper nye manustrender. Dette gjør revyfolk, også.
Dramatikk skrevet med eller uten amatørteatergruppe og av unge aktører
I Viken har 1 av 20 teatergrupper en husdramatiker, det betyr at de skriver kun for denne ene gruppen, og av og til anbefales dramatikken deres til andre grupper. Ved å sende manusene sine inn til DRAMAS kan de bli plukket opp av andre. Denne type dramatiker skriver bare når det er bruk for stykker, eller når de får et lokalt oppdrag.
Det har de siste årene dukket opp flere profesjonelle dramatikkverksteder for å utvikle ny dramatikk i Norge. Der ser vi ofte unge, utdannede teateraktører med forkjærlighet for tekst. Prosjektene defineres som profesjonelle og teksten er ikke beregnet for amatørteater.
Andre sender stykkene sine direkte inn til teatrene for profesjonell anerkjennelse, men så og si ingen kommer gjennom dette nåløyet. Teatrene bestiller eller kjøper. Valget med å sende til teatrene åpner for bruk av utradisjonelle tekstrammer og å skrive for voksne. Noen prøver seg også på å sende inn musikaler. Håpet er at godkjennelse åpner for profesjonell bearbeidelse og tolking, der språk og manus eltes til fingerspissen. Ingen fra amatørteaterbevegelsen ramler inn på Dramatikken Hus, men det gjør gjerne forfattere (eller andre) med en drøm om å bli anerkjent. Disse prøvemanusene laget på verksteder, hjemme eller på kurs – forblir gjerne i folks skuffer.
Tanker rund amatørteaterets repertoar og tekstvalg
En amatørgrupper velger først teaterform eller funksjon, og deretter dramatikk. Det skrives mye ny dramatikk i spel, revy, musikal, på dramautdanninger og i kulturskolen – iberegnet improviserte tekster. Det er sjelden revolusjonerende, nyskapende eller gode tekster, men det er eller ikke målet med bruk av teksten. Noen få kaller seg dramatikere hvis de får betalt, stykket blir satt opp av flere utover egen gruppe, de skriver en helaften, deres rolle er bare å produsere tekst, eller de skriver alene.
Amatørteaterfeltet er i 2022 eier spel- og revytradisjonen i Norge. Amatørteatergruppene er mer vågale på valg av musikaler enn teaterfeltet generelt. Repertoaret av musikaler spiller de gjerne om igjen etter ca. 4 -10 års tid, der man har tatt vare på en del scenografi og lignende, eller låner av hverandre. Instruktører skriver om og tilpasser stykker, men det er et stykke igjen på å forholde seg til rettigheter. Her ligger misforståelsen ofte i at omskrivning har en pedagogiske grunn fordi instruktører må tilpasses teksten til gruppen etter nivå, utfordringer, alder, antall og kjønn.
Noen ganger kan tett ensemblearbeid, instruktøren eller kunstnerisk leder løfte teaterstykker i amatørteateret gjennom målrettet skuespillertrening i teaterformen og rollearbeid. I tillegg må de legge et bevisst arbeid ned i dramaturgisk valg, gjennomtenkt regiarbeid av manuset, eller et unikt samarbeid med dramatiker. Dette krasjer ofte med amatøraktørens mål for deltagelse, men finnes oftere i semi-profesjonelle settinger. Eksempelvis har Alf Prøysen, Hans Børli, Tor Åge Bringsvær, Klaus Hagerup skrevet stykker for amatørteater eller lokalrevyer.
Et amatørteater fremfører mest sannsynlig en bedre tekst enn de kan bære, eller de spiller et manus «ødelagt» etter tilpassing. Aktører forstår gjerne handlingen etter premieren, og modner i rolle etter teppefall, mens publikum er spente på om de får det til! Det viktigere er å huske teksten, trinnene og sceneskiftene – og aktører glemmer å spille. Dette toppes med spilleglede og nerver! Dette er amatørteater, uansett dramatikkens tekstkvalitet eller aktualitet.
I 2022 ser vi at de profesjonelle er flinke til å løfte amatørteateret, og feltet har blitt deres arbeidsplass. Hovedpoenget blir å være en viktig arena for lokalsamfunnet, deltagelse og identitet, ispedd litt læring og mestring. Sansynligvis endrer amatørteaters dramatikkvalget sitt etter pandemien, feltet blei truffet hardt på flere måter og nye rammer i kulturlivet vil forandre gruppene i framtida. Det blir spennende å følge med og se hva slags repertoar fremtiden bringer.
