Revy kan være narren i det moderne samfunn. Narren var ikke bare til for underholdning på slottet, men narren var kongens fortrolige. Narren kunne ikke tjene på å gå imot kongen, og kunne derfor snakke ærlig om kirke, hærfører og andre maktpersoner. Han var «en krøpling eller lovløs» under kongens beskyttelse. Vel og merke i et samfunn uten demokrati, og der de med ytring lett kunne slaktes. Hvorfor trenger du i dag narren i ditt lokalsamfunn?
Mens jeg tusler ut etter Nesrevyen i kultursalen på Årnes sier den eldre mannen foran meg til kona si: «Dette må vi få med oss neste gang, dette var artig!» Jeg ble glad helt inn i ryggmargen! I mine teaterøyne er de et ektepar som ikke har rent ned kulturhuset på Nes. De to har denne kvelden fått luftet en del aktuell frustrasjon gjennom latterventilen. De har møtt et fellesskap i egen bygd. De har tatt imot et budskap fra dyktige voksne, lokale revyaktører.
Ekteparet fikk servert lokale spark om odølinger og latterliggjøring av eiere av den nye hyttebyen ved Glomma for «vestkantfolk». Revyen var ikke nådige med ordfører, redaktøren for næravisen, E16-utbygging, Senterpartiet, bønder, lærere, vindturbiner eller SAS. Her sparkes det med omhu og innhold. Alt ispedd folkelig humor rundt alt fra bærekraft til inkludering, mellom vakker sang og groviser. I en salen fylt med veletablerte innflyttere og bønder. Ja, som mannen sa: Ja dette var artig! Undertekst: Dette engasjerte og traff! Noen får sagt det!
Her er det ingen sensur, folkehumoren rår, men alt dømmes nådeløst ut fra om publikum liker det de hører og ser. Det er ingen som er pålagt å gå hit. Artistene er ikke på gjennomreise. Ekteparet får ikke servert kunst som ikke er forankret i deres virkelighet, men deres virkelighetsoppfatning blir satt på prøve med kjærlighet av ihuga revyfolk! Alt var pakket inn i gjenkjennelig rammer av klassisk revy.
Poenget i teater er at mannen og kona var fysisk i salen, sammen med sambygdninger. De lo sammen, klappet og reagerte høylytt på det de likte. Jeg fra Bærum tok imot med fatning infoen at Odølinger som ikke kan si «y» men bare «i», mens resten av salen vred seg i latter. Publikum var i samme rom som de som ytret, og det er det unike med teater. Der og da! Dertil bli samme revyen en annen opplevelse i morgen fagret av at et nytt publikum!
Aktørene på scene har skrevet det de presenterer, i dag, og de lurer kanskje på om folk «vil hilse på dem» i neste uke. For de må jo gå i butikken til slutt. Nesrevyen reproduserer ikke kunst, de ytrer seg til vanlige folk om noe mer enn seg selv. De skal ikke vise frem talenter, men bruker talentet sitt. De går ikke i dybden, men velger ut, har et budskap og spisser poenger. De klargjør, elter, adresserer, karikerer, undres og leker. Humor er når man ler, tross alt!
Revy skaper samhold, ettertanke og bearbeidelse. Ikke nødvendigvis om Putin – men at ingen greide å regulere det røde lyset ved bygging av ny rundkjøring med litt kortere intervaller slik at pendlerne hadde rukket hjem før neste dag. La meg oppklare en myte: Det er ikke kvalitetsmessig dårlig revy om temaene er lokale – det ER en lokal revy.
Revy er unik i sin form og dramaturgi. Musikken var bra og spilte med for å heve innholdet. Rekvisitter, lyssetting, prosjektering og parykker spilte egentlig ingen trille, selv om teater ofte vil at proff innpakkingen skal redde dem og gi fribillett til kvalitetsstemplet. Revyen kan ROPE UT sin mening og refleksjon. Narren måtte visket sannheter i øre til kongen, etter å ha sittet ufarlig tilstede på sidelinjen under rådsmøter og audienser etter sine små opptredener – gjerne med noen treffende pek uten si ting direkte.
Humor er alvor og er naturlig, uerstattelig og viktig for vår eksistens. Arthur Arntzen (karakteren Oluf) for sagt det så fint:
Humoren har lyst som ei fyrlykt i svartnatta
og vist leia inn tell havn
og tell den løkkelige erkjennelsen at ingenting va så galt
at det ikkje kunne ha vore verre.
