Kanskje det er slik at det frivillige teaterfeltet når trenger er en god dose morskjærlighet. I ei tid der det er nedgangstider for teater, hvor det profesjonelle segmentet strever stadig mer med å få økonomien til å gå rundt og sparekniven er til stadighet utpå, vil også vårt felt mest sannsynlig oppleve det samme. Teaterprofessor Jon Nygaard har sagt det i mange år – teater må innimellom dø for å kunne leve. Har du ikke publikum, har du heller ikke teater. Hvis økonomien ikke går rundt, betyr det endring. Det finnes ikke oversikt for feltet vårt over hvordan situasjonen er, og årsaken til det er at det ikke finnes tall. Men det vi kanskje strever mest med er å klare og samle oss, slik at vi i felleskap kan løfte oss for å styrke feltet i sin helhet. Ved roret i de største organisasjonene sitter det kvinner, og en av dem er Tale Haugan i Frilynt. Hun ønsker å samle oss, og i bunnen av engasjementet feltet i alle sine variasjoner ligger det en morskjærlighet og omsorg for det i sin helhet. Det er heller ikke alltid så lett å navigere i produksjoner, og da ei medlemsgruppe ringte og spurte om litt hjelp med regnskapet og møtte opp på kontoret i Sandefjord med to fulle bæreposer med kvitteringer skjønte hun at behovet for opplæring også gjelder det administrative.
-Så da satt vi der da, og sorterte kvitteringer og fikk et regnskap i balanse. Alt må læres!
Hun har været i gamet lenge, helt siden ungdomsåra har hun vært medlem Andebu ungdomslag og er ungdomslagsjente i hjertet. Hun var 18 år da hun sto på scenen i ei revyforestilling og var så nervøs før hun skulle gå på at knærne klapra – i ordets fysiske forstand.
-Jeg husker det veldig godt, det enorme kicket som slo inn med publikummere i salen. Og så husker jeg samholdet, tilhørigheta og at man fikk være som man er. Jeg tente på det med en gang, rett og slett. Men jeg har også gjort kabaret, og vært med på en revy der vi var fire stykker – og da hadde vi den langt unna folk oppi en låve, og vi lagde alt fra scene og amfi til sjølve revyen. Og det kom masse folk! Så hadde jeg pause noen år, men nå er jeg i gang igjen. De som er med er rundt 19 år og så får gamlemor lov til å være med å leke. Det er kjempegøy!
«Jeg ser mye mer samarbeid, og ser mye mer vilje til å jobbe sammen for felles mål (…)»
Hun er opptatt av balansen mellom kjønn og alder som viktige elementer for å skape både trygghet og utvikling, slik at det ikke bare er unge folk eller bare eldre folk som er med. Det får fram ulike perspektiver, og det å kunne ha det fint sammen på tvers av generasjoner er noe hun trekker fram som en styrke. Veien inn i Frilynt gikk via Andebu ungdomslag, der hun raskt fikk et styreverv, noe hun fortsatte med i mange år. I dag er hun kasserer i samme ungdomslag, og passer på at huset som ungdomslaget eier er godt vedlikeholdt og holder orden på utleie og andre praktiske oppgaver. I 1965 gikk laga i Vestfold og på Romerike sammen for å stifte Frilynt, og det blei veien inn i en av landet største teaterorganisasjoner. Hun satt som styreleder på tidlig 2000-tallet, og i 2015 søkte hun jobb som økonom og fikk dermed Frilynt som arbeidsplass. Men hvordan er ståa i dag, i 2024? Hvor er amatørteaterfeltet, og hva er tendensene?
-Jeg ser mye mer samarbeid, og jeg ser mye mer vilje til å jobbe sammen for et felles mål enn det har vært på veldig mange år. Frilynt har en historie, og den har vi med oss, men det er klima for å starte på nytt og bygge tillit på nytt. Og det trur jeg feltet ser nå, vi ser verdien av samarbeid framfor å feie for egen dør.
Men situasjonen er kompleks, og det er også et viktig aspekt at det frivillige teaterfeltet har vært satt opp mot hverandre, blant annet i forhold til drifstøtteordninger. Medlemsorganisasjoner har vært opptatt av at det skal være objektive kriterier, som er målbare, og da primært driftsstøtta fra fordelingsutvalget i Bufdir. Men så er det noen som ikke har medlemmer på samme måte, og så er det noen som samarbeider med profesjonelle, mens andre ikke gjør det. Mens andre igjen har andre aktiviteter enn bare teater.
«Vi har gjort forarbeidet, gjort undersøkelser og hatt åpne møter og dialoger.»
Hun trur at det å tvinge alle inn i den samme driftstøtteordninga har ødelagt en del for klima, fordi alle måtte klore til seg midler for å kunne overleve. Hovedproblemet har vært at pengesekken har vært for liten, og det har resultert at en har blitt veldig opptatt av seg sjøl. Men nå er vi inne i ei brytningstid, fordi skal amatørteaterfeltet bli hørt i de virkelig store sakene, må feltet snakke med en stemme. Dette gjelder både ovenfor politikere og mannen i gata, slik at en faktisk forstår hvor viktig frivillig teater er.
-Jeg tror vi er der nå. Vi begynner å forstå viktigheten av å samle oss, og nå sitter jeg i samarbeidsutvalget som blei oppnevnt Kulturalliansen, med mål om å få til akkurat dette. I utvalget sitter det medlemmer fra Kulturalliansen, mens andre er invitert inn. Vi har gjort forarbeidet, gjort undersøkelser og hatt åpne møter og dialoger. Det har også blitt laga utkast til både vedtekter til en ny organisasjon og en fagpolitisk plattform. Målet er jo å stifte den organisasjonen, helt enkelt.
Hun er overbevist om at det er der framtidshorisonten ligger. Hun berømmer Magni Hjertenes Flyum, som er generalsekretær i Noregs Ungdomslag, og som har leda prosessen som utvalgsleder. Nå har organisasjonene, som ikke nødvendigvis har et samarbeid til vanlig, kommet nærmere hverandre. Det er noe med å møte hverandre, ser hverandre og ikke minst – anerkjenne at en er forskjellig, at en har ulike definisjoner av seg sjøl og at en drifter ulikt. Men i bunnen er alle opptatt av de samme tingene, noe som skaper et grunnlaget å må bygge videre på. Alle er opptatt av at feltet er uoversiktlig, at støtteordningene må bli enklere og bedre og det har vært et bredt engasjement for hvordan Kulturdirektoratet forvalter driftstilskudd. Hvis feltet kan klare å bruke en stemme har det en mye større slagkraft enn om det kommer en myriade av henvendelser.
-Da vil stemmen vår bli mye tydeligere, og vi vil nå fram på en helt annen måte en tidligere! Det er jeg helt overbevist om!
Omsorgen for feltet skinner tydelig igjennom når Tale Haugan snakker om det. Som ei mor ønsker for sitt barn – hun vil at det skal vokse, hun vil at det skal utvikle seg, hun vil at det skal ha muligheter og ikke minst; hun vil at det skal få den plassen det har fortjent.
«Alle er opptatt av at feltet er uoversiktlig, at støtteordningene må bli enklere og bedre og det har vært et bredt engasjement for hvordan Kulturdirektoratet forvalter driftstilskudd.»
Det frivillige teaterfeltet blir neglisjert fordi feltet er så rotete, og det gjør det krevende å ha en retning. Idretten har en mye ryddigere struktur og retning, de er også et mylder av ulike aktiviteter, men har jobba målbevisst i mange år for oppnå det den ønsker og har hvert år valgt ut seg noen fanesaker som det jobbes veldig aktivt med og som alle er med og jobber for.
-Vi har noe å lære her! Vi må ta tak i denne måten å tenke på, og det kan bety at det ikke nødvendigvis er Frilynt og våre interesser som blir tatt opp og flagga i første omgang, men at vi er sammen om å løfte ulike områder av teaterfeltet.
Det handler om å løfte blikket og ha fokus på hva som er feltets behov og kollektivt løfte det. Og skal vi gå fra stillstand til utvikling er det ingen andre veier å gå, ingen har noe å tape og alle har alt å vinne – både på grasrota og i organisasjonene. Teaternytt heier på prosessen videre og alle som skal i gang med å kjempe det frivillige teatrets sak. Mødre kan også være krigere.
