Fordelingen av tippemidler til det frivillige teaterfeltet har de siste ti årene fungert uten at feltet har vært direkte involvert, og de bygger på lite kunnskap om feltet. Dette skyldes etter all sannsynlighet en turbulent tid i miljøet, og som en konsekvens har det oppstått stagnasjon og lite samspill. Forvaltningen av Tippemidlene har blitt uforståelig og har heller ikke bidratt til å skape et fredelig tiår. For å forbedre situasjonen, bør forvaltningen av Tippemidler til det frivillige teaterfeltet være enklere, mer målbare og ikke minst; oppleves som rettferdig.
Styrene i amatørteatergrupper skiftes jevnlig ut og består ofte av lokale ildsjeler uten nødvendig søknadskompetanse. Dette bør søknads- og rapportsystemene ta høyde for, slik at de når ut til de lokale aktørene. Kulturdirektoratets støtte til det frivillige teaterfeltet er videreutviklet basert på ordninger for profesjonelle aktører, noe som kan oppleves overveldende for frivillige der ute i styre og stell. Søknadsportalen, retningslinjene, tilsagnsbrevene og ikke minst en hinsides rapportering kan være vanskelig å forstå for hverdagsmennesker med en hektisk fritid.
I dag er all statlig drifts- og prosjektstøtte til det frivillige teaterfeltet lagt til Kulturdirektoratet, men de nasjonale aktørene i feltet har ingen oversikt over fordelingen eller størrelsen på midlene. Dette gjør det vanskelig å påvirke politisk fordeling og størrelse på støtteordningene. Forvaltningen skjermes med en mur av faglig ansvar og kompetansepåskudd, noe som gjør det vanskelig å få innsikt i ordningene for feltet vårt. I tillegg har støtteordningene vært en kasteball mellom Kulturdepartementet og Kulturdirektoratet. De politiske føringene for feltet har på sin side vært tydelige, men det er oppfølgingen og løsningene som har vært skandaløse.
«Problemet med Tippemidlene er tidsfrister og byråkratisering.»
Tippemiddelpotten settes i generalforsamlingen til Norsk Tipping i mai, og de endelige midlene blir tildelt i juni. Dette betyr at teatermiljøet får tilsagnsbrev for driftsmidler et halvt år inn i driftsåret, og har frist til å gjennomføre prosjektene innen desember, med rapportering året etter i juni. Dette gjelder også for spelene. Dessverre skaper denne praksisen likviditetsproblemer i driftsperioden fra januar til juni hvert år. Det er også vanskelig å forutsi honorarer og lønn, samt igangsetting av aktiviteter på våren. Søkere kan forvente å motta tilsagnsbrev fra 3 til 6 måneder etter at søknaden er sendt inn.
Prosjektmiddelordningene, som gjelder Tippemidler til prosjektstøtte i Kulturdirektoratet (Spelfondet og «Amatørteater i grupper») og Frifond Teater i Landsrådet for Norges barne -og ungdomsorganisasjoner (LNU), er altfor omfattende. Forvaltningen virker mer opptatt av å oppfylle byråkratiske pålegg enn å tilrettelegge for det frivillige teaterfeltet. Retningslinjene for søknader og rapportering er rigide og står ikke i forhold til de summene teatergruppene mottar, eller til type støtteordning. I tillegg brukes det enorme summer og tid på bunnskrapte støtteordninger som tilsynelatende treffer minimalt av feltet. Forvalterne har hittil ikke analysert treffprosenten eller ringvirkningene i feltet. En analyse av dette ville synliggjort forbedringspotensialer opp mot politiske mål og målet for ordningene.
«Ingen av ordningene innunder Tippemidlene bygger på analyser eller kartlegging.»
I disse dager settes det i gang en kartlegging av det frivillige teaterfeltet fra Kulturdirektoratet. Forvalterne av støtteordninger i feltet vårt vet noe om ringvirkninger, omfang og konsekvenser, men ikke i et større perspektiv. De aner for eksempel ikke noe om treffprosent og nedslag for ordningene. Forvaltningen mangler også innsikt om hvordan Tippemidler fungerer som kulturpolitiske virkemidler i feltet, og om ordningene i hele tatt fungerer i forhold til politiske vedtak, utfordringer i feltet eller satte kulturmål i byråkratiet.
Det gjøres analyser av de profesjonelle støtteordningene i Kulturdirektoratet (Kulturfondet), men det er ikke praktisert til nå på det frivillige teaterfeltet. Vi besitter ikke de største pottene i Kulturdirektoratet, men er likevel den største aktøren innen teater i Norge. Kulturfrivilligheten er også den største arbeidsplassen for profesjonelle kunstnere, også innen teater. Hvis det regionale og kommunale nivået tar større ansvar for kulturfrivilligheten, trenger ikke det nasjonale nivået sitte uten oversikt eller innsikt.
Kulturdepartementet og Kulturdirektoratet justerer ordningene etter innspill. En del avgjørelser bør også bygge på mer enn innspill fra enkeltaktører som snakker for sitt eget virke og ikke hele feltet. Dette har preget støtteordningene, og konsekvensen er at tilliten til ordningene, Kulturdirektoratet og Landsrådet for barne -og ungdomsorganisasjoner (LNU) minker.
Tippemiddelordningene gir liten åpning for å gi ansvar til kulturfrivilligheten selv, og satser lite på frie midler til drift og egne formål. Foreningenes demokrati og vedtatte satsninger blir satt til side for å oppnå krav og satsninger fra staten. Tippemidlene blir preget av politiske føringer og byråkratiske regler, og foreningenes egne årsmeldinger, strategier, budsjetter og reviderte regnskap blir til endeløse tilleggsdokumenter uten reell interesse. All informasjon skal dyttes inn i samme standardiserte, digitale søknadsmaler, og søknaden ender som regel langt fra realiteten. På andre områder innen Tippemidlene løses fordeling av midler helt annerledes, for eksempel innen musikk, som det er naturlig å sammenligne oss med.
Vanlig drift av foreninger bør støttes mer. Prosjektmidlene kan være i veien for langsiktig tenkning, egne formålsparagrafer og satsninger. Velmenende offentlige satsninger kan slå beina under aktører, eller gi et push for forandring til en ny tid for foreningene. Gjennom kulturforvaltningen av Tippemidlene utføres en kortsiktig prosjektenkning og rapportsjekk, mens foreningene driftes i tiår etter tiår med faste ansatte, tydelige visjoner og langsiktige strategier, og med stabil styring. En komisk kontrast og lite sammenfallende praksis.
«Vi besitter ikke de største pottene i Kulturdirektoratet, men er likevel den største aktøren innen teater i Norge.»
Et viktig poeng i denne sammenheng er at idretten har hele sitt felt inkludert i Tippemidlene, med unntak av private aktører som SATS, og at de samkjører på alle tre forvaltningsnivåer. Det er ikke noe riktig eller galt med dette, men i kultur deles aktørene opp mellom statsbudsjettet, Tippemidlene og Kulturfondet, uten at størrelsesorden på midler, kulturpolitisk helhet eller forvaltningsnivåene diskuterer seg imellom eller samkjøres. Teater har adskilte forvaltningsliv – for eksempel på Nationaltheateret, i en frigruppe i Den kulturelle skolesekken og i en lokal, frivillig teatergruppe. Dette er ikke tilfellet for aktørene i idretten, fra toppidrett til lilleputtlaget.
Spørsmålet er hvilke konsekvenser dette får for forvaltningen av Tippemidlene i det frivillige teaterfeltet, når det frivillige teaterfeltet ser ut som slik det gjør i dag. Dette kan være noen av dem:
- Driftsmidler til nasjonale organisasjoner i Kulturdirektoratet
Driftsmidler til de nasjonale organisasjonene innen frivillig teater er låst til noen aktører. Disse aktørene får de summene de har fått over lengre tid, med mindre forvalteren bestemmer noe annet. Derfor søker ikke nye aktører på samme premisser, selv om de ligner de gamle aktørene i ordningen. Driftsstøtten oppleves som øremerkede midler, som er åpne for alle å søke på, men det er store forskjeller i bevilgningene som ikke oppleves logiske og som kan virke stagnerende. Det er helt greit å ha en slik ordning, men det er ikke riktig å late som om det er en åpen ordning.
En del av potten består av forflyttede midler fra statsbudsjettet. Flere mottakere forhandler om å beholde særskilte rettigheter, noe som gjør at retningslinjene er de samme for alle, mens nye aktører møter et system som retter seg etter krav fra de eldste og største aktørene. Dette gagner bare noen få. Det er som om statsbudsjettpenger og tippemidler blandes med ulike regler i samme ordning. Søknadene ligger under en forvalter der søker har liten påvirkningskraft, og det er komplisert å følge riktig tjenestevei. Oversikter, eller informasjon om grunnlaget for utdelingen, er vanskelige å få tak i, og det henvises til retningslinjer. Svar på klager tas gjerne muntlig, og vi vet ikke noe om de skriftlige klagerne videresendes til Kulturdepartementet. De fleste som klager blir bedt om å ta imot veiledning før neste søknadsrunde – som om søknaden var dårlig. Flere opplever samtalen som et møte med en forvirret forvaltning og har dermed ikke blitt mer kloke til neste søknadsrunde. Det sies heller aldri høyt at det faktisk ikke finnes penger å dele ut. En annen utfordring er at søknads- og rapportskjemaer er gamle, ulogiske og ligger i et tregt datasystem. Halvparten av opplysningene oppgir vi i våre årsmøtebehandlede papirer, eller finnes allerede i Brønnøysund. Vedlegg burde kunne telles med som reell informasjonsgrunnlag, og en del informasjon burde kunne hentes automatisk og effektivt med kunstig intelligens. Oppsett av eksempelvis budsjett og aktivitet inne i søknadsportalen er gjerne firkantet og merkelig.
- Prosjektmidler til frivillige teatergrrupper i Kulturdirektoratet
Forvaltningen varierer i tildelingen av midler, og dette skaper forvirring for teatergruppene som søker om støtte. 
Søkerne sender inn de samme søknadene år etter år, da teatergrupper ofte har en stabil drift. Prosjektmidler gir ingen forutsigbarhet for noen av teatergruppene. Dessuten er ordningen lite kjent og brukes av relativt få voksengrupper, til tross for at det er et stort behov for støtte. Flere grupper på Østlandet har sluttet å søke om støtte. Voksengrupper er ofte små og har gjerne begrenset erfaring med styrearbeid og papirarbeid. Gruppene har derfor utfordringer med å oppfylle kravene til vedlegg i søknaden og rapporteringen.
- Spelfondet
Spel er en teatersjanger som har en egen nasjonal produksjonsstøtteordning. Tidligere hadde spel en tyngde i seg til å tiltrekke seg et større publikum utenfor sin egen region og trakk til seg profesjonelle fra andre regioner og nasjonale teaterinstitusjoner. I dag er de fleste spelproduksjonene ikke mer profesjonelle, eller omsetningsrike, enn andre større amatørteatergrupper innenfor kulturhus, musikal eller større barne- og ungdomsteatre. Spelgrupper er ofte de samme menneskene som også driver større, frivillige teatergrupper eller musikalgrupper. Spel består av profesjonelle produsenter, stiftelser eller ligger under kommunal drift, på samme måte som flere større lokale teateraktiviteter gjennom kulturskoler eller etablerte private, lokale kulturbedrifter.
«Det sies heller aldri høyt at det faktisk ikke finnes penger å dele ut.»
Spelordningen er den eneste ordningen med et eget utvalg som bestemmer fordelingen av midler. Utvalget består av tre medlemmer som kjenner spelmiljøet godt. Utgangspunktet for andre utvalg i Kulturdirektoratet er kunstkompetanse, mens utvalget for spel har den kompetansen som forvaltningen egentlig burde ha. Utvalget skal ikke bedømme det kunstneriske, men vurdere søknadene i henhold til retningslinjene. Jeg satt igjen med 7000 kroner etter skatt for å ha behandlet 80 søknader i løpet av tre uker samt tre arbeidsdager i komiteen, i Kulturdirektoratet. Alt var tilrettelagt av to ansatte i 1,5 prosent stilling, som selvfølgelig også utfører andre oppgaver, men de får i det minste timelønn i henhold til sin kompetanse.
4.Frifond Teater
Retningslinjene for Frifond Teater i Landsrådet for barne-og ungdomsorganisasjoner (LNU) er omfattende for mange teatergrupper. Flere opplever retninglinjene som strenge og de forstår ikke alle kravene, og det kan virke mer forvirrende enn veiledende. Det er lettere å søke om midler til enkle innkjøp enn til produksjoner. LNU kan kreve å se driftsregnskapet fra en teatergruppe, fordi de tror at det rapporterte prosjektregnskapet har mangler og feil. Teatergruppene kan opplever avslag på søknader i Frifond Teater som urimelige og overraskende. Avslagene er imidlertid riktige i henhold til retningslinjene.
«Vanlig drift av foreninger bør støttes mer. Prosjektmidlene kan være i veien for langsiktig tenkning og egne satsninger.»
Teatergrupper har opplevd besøk fra LNU på forestillinger, der de blir spurt om pengebruk i produksjonen og driften. Teatergruppene opplever at de blir sjekket, og flere har mottatt e-poster der de blir bedt om å stå til rette for kaféinntekter eller å vise kvitteringer for kostymeinnkjøp, selv om det er åpenbart at det ikke er noen kostymer involvert – for eksempel i improteater. Teatermiljøet opplever derfor at forvalterne i LNU ikke har nok teaterkompetanse, og det finnes mange eksempler på dette, som når fysisk teater blir feilaktig klassifisert som dans, eller når de nekter å gi ut midler fordi de mener å se at instruktøren har hatt for mye med søknaden å gjøre. De forlanger også tilbakebetaling av tilskudd ved overskudd, og dette er den eneste støtteordningen som har tilbakebetaling. Akershus Teaterråd (tidl. Akershus Amatørteaterråd) har spurt LNU om lister for søkere og avslag, men det er nesten umulig å få ut. Forsker Arne Holms fikk ut noen tall til sin undersøkelse i 2017, og hans analyse var at ordningen treffer minimalt av feltet, men at det forvaltes riktig og plettfritt.
Frifond Teater oppleves så vanskelig at teatergrupper i vårt fylke melder seg inn i Frilynt Norge fra og med 2015 for blant annet å kunne motta Frifond Organisasjon, og teaterrådet har anbefalt det for teatergruppene de siste 9 årene. Det var rett og slett fordi de fleste store barne- og undomsgruppene mistet støtte i Frifond Teater fra og med 2015, som de hadde mottatt over mange år under Norsk Teaterråd. Frifond Organisasjon er en stabil og enkel driftsstøtteordning, men det har ført til at Frifond Organisasjon sitter med for mange søkere på en pott, og dermed strekker ikke midlene godt nok til. Et annet viktig poeng er at alle Frifond sine støtteordninger bør se mer eller mindre like ut. Søkere på Musikk-, Ungdom – og Teater Frifond har mange likheter, derfor er det underlig at de forskjellige ordningene i Frifond har endt opp med så forskjellige løsninger, og heller ikke samarbeider mer. Det gagner ingen, og aller minst teatergruppene.
«All forvaltning av støtteordninger må oppleves rettferdig, lite byråkratisk og kontrollertbart.» – Janne Lundgren
Det er greit med avslag eller mindre tildelinger, men det frivillige teaterfeltet tåler ikke rot, urett og urimelighet. Av og til blir noen klar over underfundighetene i Tippemiddelforvaltningen i feltet og vil gjerne kontakte Kulturdepartementet eller Kulturdirektoratet. Jeg har sluttet å si at «vi alle» har allerede gjort det, over mange år og grundig, men uten hell. Urimelighet og desorientering seirer gjennom selvopphøyde byråkrater, og innimellom har jeg tvilt på min egen dømmekraft fordi jeg er så negativ til alle tippemiddelordninger for det frivillige teaterfeltet. Men det er da jeg hører min tidligere seniorkonsulent i fylkeskommunen, Janne Lundgren, si: «All forvaltning av støtteordninger må oppleves som rettferdig, lite byråkratisk og kontrollertbart» Jeg er virkelig takknemlig for at det finnes ordninger for våre teatergrupper, men jeg ønsker at de kunne skapt mindre hodebry.
