Anmelderen vår denne gangen er Lene Hagen, som har jobba som frilans produsent, regissør, koreograf, dramatiker og fotograf i ei årrekke. Hun har skuespillerutdannelse fra NISS, en bachelor i Kultur og ledelse og fullfører i 2023 en mastergrad i prosjektledelse (begge ved Handelshøyskolen BI). Hun er også daglig -og kunstnerisk leder i Nittedal Teater.
SOOT-spelet: Sin fars datter
Manus og regi: Anneli Sollie, Originalmanus: «Slusespillet om Engebret Soot» av Ole Karsten Andersen i 1986, Musikk: Hennig Kvitnes, Band: Bjørn Halstensen (piano/trekkspill), Ingar Guttormsen (bass), Mats Raknerud (gitar), Bjørn Einar Hanstveit (perkusjon), Lyd: Andreas Degnes, Koreograf: Nora Stemmedalen, Scenograf/teknisk sjef: Alexander Rambøl, Roller
Inger Marie Engebretsdatter- Agnes Kittelsen, Engelbret Soot- Lasse Lindther, Anne Soot – Anne Marie Ottesen, Karl Fløtær – Johan Ferdinand Østereng, Petter Aarnæs – Andreas Humlekjer, øvrige roller og ensemble
Å grave frem en kvinne fra almuen på 1800-tallet er ikke en
enkel oppgave. Litt vet jeg, litt tror jeg og resten må hentes fra
fantasien. (Anneli Sollie, Kunstnerisk leder)
Soot-spelet – Sin fars datter er det andre spelet i trilogien om kanalbyggeren og Haldenkanalens far, Engelbret Soot, som i 1849 bygde Norges første slusekanal, Sootkanalen. Årets spel er en oppfølger til Sangen fra Sootbekken fra 2015, som omhandlet hans liv, mens i årets spel følger vi historien sett gjennom Inger Marie Engelbretsdatter Aarnæs Soot, hans datters, øyne.
Ørje slusemuseum, med sine gamle bygninger, kanalbåter, utstillinger, markedsboder og gårdsdyr utgjør en idyllisk ramme for et lokalhistorisk spel. Sceneområdet er lagt til en brygge, med kanalen og slusene som naturlig scenografi. Det bratte publikumsamfiet gjør at man ser godt uansett om man sitter på første rad eller bakerst. Spelet har hatt flere utsolgte forestillinger siden premieren. Solen skinner og det er god stemning blant publikum som består av en god blanding kjentfolk og tilreisende.
Plutselig fyller lyden av el-gitar luften og forestillingen er i gang. Musikerne sitter gjemt i et naust/hyttebygg på scenen. En storflatskjerm benyttes til å endre bakgrunnen, ettersom hvor de ulike scenene utspiller seg. Jeg ser poenget, men funderer på om det naturlige miljøet er mer nok.
Skuespillerne er i alle aldre fra barneskolealder til godt voksne. På rollelisten finnes det små teaterspirer fra området og ildsjeler som har vært med i flere år, i tillegg har regissøren innhentet profesjonelle skuespillere til noen av hovedrollene. De fyller hele scenen med arbeidsfolk, lekende barn, bryggedans og fengende flerstemt sang. Lasse Lindther og Anne Marie Ottesen i rollene som Engelbret Soot og hans hustru Anne, gir en fin tyngde i helheten.
Det er Hennig Kvitnes sin musikk og sangnumrene som står igjen som de store høydepunktene. Her vil jeg trekke frem Johan Ferdinand Østereng som med sin vakre stemme klarte å skape et gåshudøyeblikk med Karls sang, etter at han har fått vite at han ikke kan få sin elskede Inger Marie, fordi hennes far Engelbret har bestemt at hun skal giftes bort til Petter Aarnæs, for å sikre hennes fremtid. Herfra fortsetter sangnumrene som perler på en snor. Stemningen er på topp og publikum klapper takten til den fengende Skål, skål, skål når skal slusene døpes i brennevin og vann og imponerende flerstemt sang i Opp som en hjort og de unge fløterguttas viser ingen nåde. Sammen skaper ensemblet og de større rollene en troverdig og fin helhet.
Fra den første scenen fortsetter Soot spelet i en lett og lystig tone. Det hopper raskt fra den ene situasjonen til den andre. Kanskje litt for raskt? Selv kunne jeg ønske meg å bli bedre kjent med de ulike karakterene. Det går veldig fort fra scene til scene uten at regi graver veldig dypt verken i historien fra området, karakterene eller de ulike situasjonene som oppstår. Det gjør at man ikke knytter så sterke bånd til de ulike karakterene eller historien som fortelles. Dette gjelder da også for hovedrollen, Inger Marie Soot, spilt av Agnes Kittelsen. Hun blir litt anonym.
I bryllupscenen kommer gåsehudøyeblikk to når Julie Ingeborg Engen synger Gåtes versjon av Bruremasj fra Jämtland harmonisert med Janne Hea Svebakkens vakre klare stemme. Det er tydelig at regissøren har lekt seg med å blande sjangre, symbolikk og musikk. Bruken av koreografi, bevegelse, tekst, stemme og musikk i denne scenen, står som en kontrast til resten av spelet. Det ser man også i scenen fra slottet, som blir stående som et noe malplassert, men hysterisk morsomt Pride- innslag med en herlig Mathias Rande i rollen som Kung Oscar.
Etter pause har manusforfatteren latt den ene tragedien avløse den andre. Inger Marie og hennes mann mister sitt yngste barn, hun og hennes to andre barn har blitt sittende fast i myra med hesten, faren hennes dør, hun mister sitt andre barn i sykdom, hun har store ekteskapsproblemer, hennes store kjærlighet reiser til Amerika og til slutt dør hun selv. Store inngripende hendelser i et menneskes liv, uten at det vies stor oppmerksomhet fra hovedrollen. Om det er et regigrep eller rolletolkning, er usikkert, men igjen ønsker meg mer dyptgående karakterarbeid, mer gravende historie og de store følelser.
Lasse Lindthers selvransakelsesmonolog er sterk, både i tekst og prestasjon. Replikken «En mann skulle ikke sitte seg i hjel i en stol» henger igjen i luften som en påminnelse til oss alle. Scenen der Karl og Even tar farvel med hjembygda for å søke lykken i mulighetenes land, Amerika, er visuelt vakker med slusene som åpner seg og vannet som fosser rundt den gamle kanalbåten og Sollie skal ha ros for å ta i bruk alle muligheter som sceneområdet byr på. Tåren i øyekroken kom i spelets avslutningsnummer. Inger Marie hentes i båt av sin avdøde datter og sin far Engelbret, og trer med det selv over i døden. Det rørende scenebildet akkompagneres av avskjedssang. Skuespillerne synger rett til publikum, som en salme som gradvis bygger seg opp og stiger i intensitet. En sterk og vakker avslutning på et lystig, lettbeint og severdig spel i vakre omgivelser.
Tusen takk for opplevelsen, jeg gleder meg til neste avsnitt.
Anmeldelsen er skrevet av Lene Hagen, for Teaternytt
