I Norge viser vi et mangfold av teaterforestillinger, men jeg liker ikke dominansen av reproduserte musikaler for familier. Det er et tegn i tiden.
Jeg tenker at familiemusikaler dominerer norsk teater av den enkle årsak at de skaffer flest betalende publikum. Frivillige aktører vil gi mye for å være med på et musikkteater, og publikum betale villig for dyre billetter. Familieforestillinger innen musikkteater er den mest økonomiske formen for teater i Norge i dag, mens i andre land og verdensdeler kan de drive med helt andre former for teater. Med ideen om en åpen markedsøkonomi i den vestlige verden er det supert at en teaterproduksjon selges til mange samtidig og over kort tid – stæsja opp med ting og flinkiser!
Dette bilde har ikke alltid vært slik. Prioriteringene av repertoar, hvem som spiller og hvor vi spiller har like mye med hvilke type samfunn vi lever i og i hvilken tid. I middelalderen spilte innbyggerne i kirken eller på torget. De spilte bibelhistorien uten manus fordi skuespillerne og publikum var analfabeter. Dette spant seg til nye historier, tull og staffering, og til slutt blei teater forbudt.
En definisjon av begrepet kultur er følgende: «De tanker, kunnskaper, trosformer og ferdigheter mennesker har tilegnet seg som medlemmer av et samfunn, og som overføres, ofte i en noe forandret form, fra generasjon til generasjon.» Teateret gjenspeiler hvem vi har flest kulturelle referanser med, og vi kan ha preferanse til en stor eller spissede gruppe. En skolerevy på videregående skole er lokal og for ungdom, mens musikalen «Annie» er kjent for alle gjennom en felles amerikansk kultur over 50 år i film og TV. Norge er i dag preget av større og større sprik i mangfoldet med mindre like oppfatning og preferanser.
Alle likte sangene og tekstene i Oslorevyene rundt 2.verdenskrig i Norge. Disse revyene var i tiår teater for folk flest i Norge, og ble formidlet til mange på scene og i NRK (Radio/TV) og traff spiker`n, og skapte derfor kulturelle referanser.
Det kom overraskende på meg hva vi ubevisst overfører kulturarv. Jeg hørte rundt 2007 at NRK sine sendinger av Dizzie Tunes sine show var noe våre første arbeidsinnvandrere fra Pakistan tok inn i varmen på 1970-tallet. På turne med Tor Erik Gunstrøm og Yngvar Numme i 2006 kom like mange i by og bygd, gammel som ung, på fulle hus til to 70-åringer – uansett hvor vi var i Norge. I et spørreprogram i 2021 satt to kjente, norskfødte, flerkulturelle menn på 30 år og ikke visste hvem Anne Cath. Vestly var. Det vet heller ikke min gutt på 14 år. Hun er for mange i Norge ikke noe vi overlever i vår sekk til neste generasjon.
Ved en ren reprodusering av originale teaterstykker kan teater som ytring, aktuell samfunnsventil eller tankevekker bli glemt. Min bekymring er overvekten av reproduserte og standardiserte teaterforestillinger i Norge, valgt ut fra en felles og kommersiell mainstreamkultur. Manuset til «Den spanske flue» har en ekstrem høy fagkvalitet på dramaturgioppbygging, timing, karakter og replikk. Publikum ler av hvordan utpressede middelaldrende, rike menn prøver å skjule sin omgang med en ung danserinne. Hvem setter vi opp stykket for, hvorfor setter vi det opp, og hvordan? Det er ikke noe galt i å spille ren underholdning for en type teatergjengere, men det er et valg.
Jeg møtte meg selv i døra forrige dagen. Jeg møtte en teaterfaglig, ung person som drømte om å gå i dybden av et viktig tema og lage teater ut fra det. Det var der mitt valg om en regi og teaterkarriere begynte, og jeg lagde revy og teater i tiden for voksne. Teater var for meg i første omgang et sterk ytringsarena, enten gjennom alvor eller humor. I 1996 var aldri salg eller inntjening en ledende drivkraft for å sette opp teater. Om jeg tok fatt på et gammelt manus, var det ikke for å reprodusere, men for å aktualisere.
Teater kan være glatt for mange eller spisset for få. Det å ikke forholde seg til teater som et meningsbærende media med makt er også en ytring! Dessuten har teater til alle tider opprettholdt og speilet samfunnsklasser og tidens dominerende meninger.
