Men er ikke tiden inne nå for å diskutere teatrets liv og død? Ønsker vi virkelig at det skal leve? Er det kanskje riktig av oss å ta livet av det? Har det ikke bare blitt stående igjen av misforstått pietet? Står det ikke egentlig i veien for et annet teater, et bedre teater?
Teatret er dødt! -Leve teatret?
Jon Nygaard
Toget spiser sine mil oppover Østerdalen, det vinterhvite landskapet fyker forbi på utsida av vinduet som en kontrast til det duvende livet på innsida. I et av togvognene sitter jeg sammen med min kjæreste, vi har begge lang fartstid i amatørteaterfeltet og ser verdien av det på alle nivåer. Mange ganger har vi snakka om dobbeltmoralen som preger teaterfeltet i sin helhet, der det profesjonelle feltet gjerne vil distansere seg fra amatørfeltet. Hvorfor har det blitt slik? Vi driver tross alt med den samme aktiviteten, forskjellen er om det er levebrød eller ikke.
Målet med turen er Røros, der oppe venter en av Norges mest markante teatervitere på oss. Professor Jon Nygaard har alltid vært av feltet vårt, for han er profesjonelt teater og amatørteater likestilt fordi en må se teater i sammenheng med sin samtid og det samfunnet det er en del av. Dette er spennende, hvis en følger dette tankesettet betyr jo at teaterets verdi må også sees i sammenheng med det publikummet det spilles for. Hva slags publikum går på institusjonsteater? Hvilket publikum spiller Den kulturelle skolesekken for? Hvem reiser og ser spel? Hva er revypublikummet? Og hva er egentlig teater? Det slår meg at det er ikke sikkert slik at et publikum nødvendigvis tenker at de er på teaterforestilling. I høst hadde mine elever besøk av Den kulturelle skolesekken på Bjørkelangen videregående skole. Da gikk de på teater. Da de sjøl skulle sette opp klasserevyer og gjennomføre interne visninger for hverandre, da gikk de på revy. Spillarenaen var den samme. Publikummet var det samme. Oppfatninga var forskjellig.
«Det er lenge siden jeg har sett klassisk teater på et institusjonsteater. Jeg synes også Jon Fosse er litt kjedelig..»
Det er mange som skal hjem med toget denne fredagen vi er på vei til Røros og rundt meg sitter et lite utsnitt av nordmenn både i alder, kjønn og sosial bakgrunn, og jeg begynner å fundere; hvilket forhold har disse menneskene til teateret? I mitt liv har det hatt en avgjørende rolle, men disse jeg sitter sammen med har helt andre liv med et helt annet innhold. Har de et forhold til teater i hele tatt? Hva slags teater velger de eventuelt å se? Hva er faktorene som avgjør hva de velger å se? Ut i fra samtalen mellom de som sitter bak meg, kan jeg enkelt forestille meg at den unge jenta fra Oslo med falske øyevipper fint lager sitt eget teater i sosiale medier, der publikummet er likner henne sjøl. Mens den oppsøkende, trønderske sidemannen er en typisk elgjeger med jaktskjorte og bart går på den lokale revyen. Om noen av dem noen gang har oppsøkt institusjonsteateret frivillig for å se Jon Fosse anser jeg som svært lite sannsynlig.
En annen mann som også er glødende opptatt av jakt er Jon Nygaard. Han har i mange år bodd på Os utafor Røros, og her er jakt en viktig aktivitet som holde liv i lokalsamfunnet, akkurat på sammen måte som revy og spel og annet lokalt forankra teater gjør i kulturlivet. På kafeen Jorbærpikene er det en jeger som møter oss, ikke en teaterviter med Henrik Ibsen som sitt spesialfelt. Jon Fosse er akkurat blitt tildelt Nobels litteraturpris, og jeg spør forsiktig hva han mener om samtidsdramatikeren.
-Det er lenge siden jeg har sett klassisk teater på et institusjonsteater! Jeg synes Jon Fosse egentlig er litt kjedelig., humrer han avmålt og med det er anslaget for samtalen satt.
Jon Nygaard er kanskje kontrær, men han pirker også borti Keiserens nye klær-komplekset. Vi ønsker at Jon Fosse skal være interessant og nyskapende i teatersammenheng, og hvis en mener noe annet blir det sett rart på. Er vi ikke alle enige om at Fosse er unik? Ikke nødvendgvis. I ei tid der Norge kan smykke seg med en ny Nobelprisvinner velger Jon Nygaard heller å se lokalt forankra teater. Høgverdig teaterkultur bestående av å gå på Nationaltheateret og se godt skolerte skuespillere gjøre et verk som i hovedsak er interessant for dem han omtaler som «finkulturens høyborg», nærmere bestemt teater for de priviligerte, har han mista interessen for. Teater som et luksusfenomen for en elite, som definere det og eier det på sine betingelser, forholder seg ikke til et samfunn rundt seg. Det forholder seg først og fremst til seg sjøl og sin krets.
For et par år sida planla jeg en teatertutflukt til Nationaltheateret i Oslo for å se «Den utrolige historien om den kjempestore pæra» med familien bestående av to barn, to ungdommer og to voksne. Kostnaden kom på nesten 3000 kroner for å se forestillinga sammen, og det var kun billettene. Vi valgte å la være, da det ville også løpe på kostnader med både reiseutgifter og mat. Spørsmålet er om dette da egentlig er teater for allmuen, når en helt vanlig familie ikke kan ta seg råd til teateropplevelser i felleskap. I 2023 kom nyheten om at både Den norske opera og Nationaltheateret må kutte mange årsverk i budsjettene sine, det koster for mye å drifte dem og kan ikke lenger forsvares økonomisk. I mars inneværende år kom beskjeden om at Oslo Nye Teater er i en alvorlig økonomisk krise, som truer teatrets eksistens. Teater Innlandet melder også om at de er i en økonomisk krevende situasjon med begrunnelse i fallende egeninntjening og økt differanse mellom tilskudd og kostnader. Er dette starten på ei større nedtrapping, og kanskje teaterdød, som egentlig har pågått i mange år?
«Spørsmålet er om dette egentlig er teater for allmuen, når en helt vanlig familie ikke kan ta seg råd til teateropplevelser i felleskap.»
Jon Nygaard skriver i «Teateret er dødt! Leve teatret?» at teatret slik vi kjenner det i dag er dødt. Både økonomien, historien og teaterets egenart tilsier det, og årsaken er i hovedsak at det ikke lenger har tilknytning til et bredere publikum (s.43-44). Men det betyr ikke at alt teater er dødt. For eksempel lever revyene i beste velgående både på skoler og i bygder, og Akershus Teaterråd oppdaga i årets søknadsbunke for tildelinger at det nå spilles mer voksenteater i amatørteaterfeltet enn på lenge. Jon Nygaard opptatt av teateret som er i symbiose med lokalsamfunnet, der rekrutteringa skjer fra grasrota.
-Verdal og mange andre spel har problemer nå fordi det ikke rekrutteres fra bunnen av. Da har ikke spelet lenger de røttene som det trenger for å leve, og da dør det til slutt. Grunnen til at jeg ville møte dere på Røros, er at her klarer Elden faktisk fortsatt å rekruttere nedenfra og det som startet som en liten amatørforestilling med to lokale musikere, er nå blitt Norges største spel både i omfang og publikumsoppslutning. Et annet eksempel er Tynset kulturhus. Da det skulle bygges kom Riksteatrets med innsigelser om at scenen og salen var for stor i forhold til Riksteatrets krav. De fikk som svar at vi bygger ikke for Riksteatret, men for det lokale behovet. Så da lokale amatører i 2006 satte opp Norges første elgopera i Tynset kulturhus, var salen mer enn stappfull – mens Riksteatret knapt nok fyller opp et par benkerader når de kommer med sine forestillinger.
Paradokset med riksteateret og elgoperaen får ikke blitt tydeligere. I kommunen hvor jeg bor, i Aurskog-Høland kommune, har flere forestillinger og konserter med eksterne aktører blitt avlyst fordi det ikke selges billetter. Arrangøren klør seg til stadighet i hodet av det. Men da det lokale teaterlaget Bygdetruppen Teater satte opp reminisenseteater om sypikene på den lokale konfeksjonsfabrikken Dobloug i Høland, var det fullsatt sal på alle forestillingene. Og kanskje det er en grunn til at teateret til stadighet utspiller sin rolle? Uten et publikum har ikke teater stor verdi – når teateret ikke oppleves som relevant, og fjernt fra eget liv og egen historie, vil det også utebli.
«Amatørteater godt fundamentert i lokalsamfunnet finnes selvfølgelig fremdeles, men bygdene våre er truet. De avsosialiseres og felleskapene forsvinner.»
Det er når teatret blir mer opptatt av seg sjøl i stedet for å nå ut til folket at det oppstår en sjølopptatthet og teaterkunsten blir forbeholdt eliten i samfunnet. Det er dette Jon Nygaard mener er i ferd med å skje med institusjonsteaterne, de er i ferd med å utspille sine rolle og har gjort det i mange år allerede. Det koster for mye å drifte dem sett i forhold til antall besøkende og konsekvensen blir budsjettkutt og nedskaleringer. Det blir til slutt urimelig å subsidiere teater som marginalsieres til en pengesterk elite. I dag er relativt få som føler seg hjemme på Nationaltheateret, de gangene jeg gjester det er det sammen med et godt voksent publikum. Hvis jeg besøker Det Andre Teatret på Torshov, for å se improteater, er jeg sammen med et ungt publikum. Forskjellen mellom dem er formen, billettpris og publikummets sosiale bakgrunn. Dette er derimot ikke et nytt samfunnsfenomen, på 1600-tallet var dannelsesperspiktivet langt framtredende og overgikk fødsel og rang. Hoffet fikk en framtredende rolle og fyrstene flytta ut av byene og bygde slott med parkanlegg der, som samtidig blei en oase for teater, men også et innelukka teater – som igjen blir forløperen til det vi i dag omtaler som det tradisjonelle teatret. Det var, og er fremdeles, eliten som skaper isolasjonskunsten (s.19).
-Men hva med amatørteatret?
– Amatørteater godt fundamentert i et lokalsamfunn finnes selvfølgelig fremdeles, men bygdene våre er truet. De avsosialiseres og felleskapene forsvinner. De har vært den viktigste rekrutteringsarenaen både for kultur og idrett. Dessuten er det en stadig økende profesjonaliering, også blant barn og unge, og vi skaper i større grad kulturelle broilere i dag. På idrettsiden er Klæbo er et godt eksempel på en slik broiler. Før gikk ungene i bygdene på ski overalt og fikk naturlig trening i det, i dag kjøres de rundt overalt for å få trent.
Jeg vokste opp ei slik bygd, der bygdas barn var med på de aktivitetene som fantes. Før jul spilte alle klassene på skolen teaterforestillinger for hverandre og for foreldrene, og dette var den teatererfaringa en fikk som barn da det ikke fantes et teaterlag i bygda. Gjennom barnekoret fikk en sangtrening, og gjennom idretten fikk en prøvd seg med både med ball og ski. Profesjonalisering var et fremmedord. I dag er har dette endra seg, der en i større grad må oppsøke teatret hvis en ønsker å drive med teateraktivitet. Samtidig har produksjoner i stadig økende grad fått en profesjonaliseringsprofil. Men hvorfor er vi også i dag opptatt av disse skillelinjene mellom amatør og profesjonell, og hvorfor skal amatørteater profesjonaliseres? Jon Nygaard er ikke opptatt av skillelinjene, teater er teater uansett hvilken drakt det tar på. Dessuten har flere av institusjonsteaterne opphav i amatørteaterfeltet, som for eksempel Det Norske Teatret og flere av teaterne i Trøndelag, og lokalt teater er en viktig rekrutteringsarena til det profesjonelle feltet. Det som er interessant er teatrets rolle i det samfunnet det er en del av, og hva publikummet forteller oss om akkurat det. Jegeren på Os har i akademiske kretser blitt møtt med kritiske stemmer for en slik forståelse av teaterfeltet, men sjøl om det tradisjonelle teatret dør ut, betyr ikke det at alt teater forsvinner. Gateteatret forsvant aldri, sjøl om det ikke blei skrivet i bøkene, det levde videre som en del av den muntlige fortellertradisjon.
Og kanskje er det slik at teater må fra tid til annen dø før at det skal leve? Det er kanskje akkurat dét som gjør at det blir levedyktig. 2024 kan bli et interessant år på mange måter når teaterdøden igjen knakker på døra.
_____________________________________________________________________________
(f.1946) er norsk Ibsen-forsker og professor emeritus i teatervitenskap. Han står for den estestisk-historiske forståelsen av Ibsen-forskninga og mener det er viktig å se Ibsen i større grad som en del av samtida han skreiv i og mindre grad som et et geni. Nygaard har vært ansatt ved Senter for Ibsen-studier ved Universitet i Oslo
