Hvordan blir en dramapedagog egentlig til? Teaternytt tok i høst kontakt med Karen Reistad, en nyutdanna dramapedagog og helt i startgropa på yrkeslivet. Hun har på ingen som helst måte snubla inn i feltet, men har tatt et aktivt valg om å jobbe med teater på denne måten. Veien dit har gått innom både kulturskole og ikke minst dramalinja på videregående. Nå sitter hun med fersk bachelor fra OsloMET i hånda i blant annet anvendt teater, regi og dramaturgi, og hun klar for å ta fatt på oppgavene som ligger foran. Verdigrunnlaget er godt forankra i at drama kan også ha terapeutisk effekt, som også var fokuset i bacheloroppgava:
-Jeg er veldig opptatt av drama som en måte å komme i kontakt med seg selv på og få bearbeidet opplevelser, tanker og følelser. Jeg har sett hvordan dramaøvelser kan være forløsende, det setter i gang noen prosesser. Målet var ikke visninger med gruppa jeg jobba med, men jeg brukte materialet i etterkant til å lage bachelorvisning. Den ble jeg veldig fornøyd med og kunne godt tenkt meg å sette opp igjen!
Arbeidet med bacheloroppgava har gitt henne både ny innsikt og et enda engasjement for teater, som igjen har gitt et godt utgangspunkt når hun nå skal jobbe uten i feltet. Samtidig har det ikke vært knirkefritt å studere Drama-og teaterkommunikasjon. Studiet kunne for det første vært mer praktisk satt sammen og hun mener at tilbakemeldingene studentene fikk burde vært mer pedagogiske. Første året er også et årsstudium, med det resultatet at en god del studenter egentlig ikke var motiverte samt hadde lite teatererfaring fra før. Derfor blei det mye grunnleggende dramaundervisning i starten av bacheloren, noe som opplevdes repeterende og litt lite utviklende for erfarne studenter. Dette er ikke ei skuespillerutdanning, og kanskje burde studieløpet vært lagt opp annerledes, som for eksempel ved å ha to klasser. Hun er også forundra over at PPU (praktisk-pedagogisk utdanning) ikke hadde ei mer praktisk tilnærming, med inneholdt mye teoretisk arbeid samt lærere som ikke alltid var så flinke til å lære bort og engasjere. Paradoksene til tross, Karen Reistad er likevel glad for at hun valgte å gå denne veien, hun angrer ikke og denne gunnmuren av en kompetanse har en verdi i seg sjøl.
«Jeg valgte likevel å bli dramapedagog, og det henger sammen med at jeg har et stort hjerte for amatørteaterfeltet.»
Nå går dramapedagogens ferd videre inn i arbeidsmarkedet, og hun skal få prøve seg på ulike oppgaver som på forskjellige måter krever pedagogisk arbeid, ut i fra hvor hun får jobboppdrag. Det har blitt mange år som skuespiller i amatørteaterfeltet før hun gikk i gang med utdanninga, hun har også vært innom fagfeltet i utdanninga, men kan likevel ikke titulere seg som skuespiller. Men bakgrunnen hennes gir en djupere forståelse av amatørteater og ikke minst; dramapedagogens mange utfordringer med å forstå hvordan det faktisk oppleves å stå på scenen for en amatørskuespiller. I høst var hun regiassistent i Fattiggårdspelet på Skedsmo bygdemuseum, noe som bydde opp til helt nye problemstillinger.
-Jeg har aldri tenkt over hvor viktig rommet er før! I Fattigårdspelet var arenaen ute, det var 40 skuespillere og hvor skulle alle sammen komme inn og ut hele tiden, liksom? Det var et stor kabal som plutselig skulle gå opp, jeg lærte veldig mye av det der. Og for ikke å snakke om alle kostymene…
Hun humrer godt over alle situasjonene som oppsto underveis i proseessen, med skotøy og kostymer som til stadighet var på avveie og noen innhopp som regissør på grunn av sjukdom. Det er ingen tvil om at læringskurven var til tider noe bratt, men samtidig er hun veldig glad for alle erfaringene hun får med seg med på veien til å bli en mer erfaren dramapedagog og regissør. Nå har hun fått en 55 %-stilling i Drammen kulturskole, som teaterlærer og produksjonsleder, og skal i tillegg være regissør for ei forestilling med Den Unge Scene (DUS). Arbeidserfaringene kommer på løpende bånd og arbeidsdagene blir naturlig varierte ettersom prosjektene til stadighet varierer. Og dramapedagogens hverdag er sammensatt, det er mange jobber samtidig, i perioder er det både lange og intense dager, og etterhvert går det kanskje mer over til å bli en livsstil. Karen er også personlig assistent og jobber barnehage, noe hun også trives godt med. Ei stund vurderte hun utdannelse innenfor omsorgsyrkene, det er tross alt enklere å få jobbe – iallfall hvis en ønsker 100%-stilling.
-Jeg valgte likevel å bli dramapedagog, og det henger sammen med at jeg har et stort hjerte for amatørteaterfeltet. Teater har fulgt meg hele livet, og det har vært viktig for meg personlig fordi jeg som liten ikke følte så mye mestring i skolen. Da jeg begynte med teater følte jeg at jeg fikk til noe! Det var en befriende følelse.
Karen Reistad berømmer dramapedagogene i kulturskolen hun har møtt opp gjennom livet, de har vært flinke og har uten tvil vært et viktig bidrag til at hun sjøl valgte å gå samme vei. Det har også gjort at hun har blitt opptatt av at barna som møter henne i kulturskolen skal få gode teateropplevelser og få oppleve mestring og utvikling. Hennes egen erfaring er at det var nettopp disse tingene hun tok med seg tilbake inn i skolen igjen, da spesielt på videregående.
-Jeg opplevde både ungdomsskolen og videregående som bedre enn barneskolen. Jeg har jo en liten mistanke om at det hang sammen med at jeg møtte bedre pedagoger der, men jeg valgte også å gå dramalinja på videregående. Mamma og pappa ville flytte fra Oslo til Toten og spurte meg om hva jeg tenkte om det, og det eneste som var viktig for meg var om det var ei dramalinje på Gjøvik videregående. Det var det, så da var alt greit!
Hun smiler godt av hvor eget fokus lå den gangen, men fikk ei fin tid på videregående og angrer ikke ett sekund på at ferden gikk til Gjøvik. Nå har hun vært tilbake i Oslo noen år og målet framover er å stable yrkeslivet på beina. Hun innrømmer at det har vært fristende å utdanne seg som skuespiller, noe som ikke ville vært unaturlig med tanke på linjevalget i videregående. Men da hun begynte som student på OsloMET fikk hun øya opp for regifaget og det tente en gnist i henne, som hun måtte finne mer ut av. Regissøren har blikket utenfra og kan være med å forme forestillinger på en helt annen måte, dessuten er det en kunst i seg sjøl å gi god regi. Mange regissører i amatørteaterfeltet i dag har skuespillerbakgrunn, og det preger også hvordan det jobbes med regi. Karen Reistad har begge deler med seg i sin utdanningskoffert.
-Jeg er veldig glad i skuespill og spille på scenen, men jeg synes det er så fantastisk gøy å kunne være med å forme hele konseptet selv. Jeg liker det som er bak scenen minst like mye, dessuten er jeg glad i mennesker. Derfor føltes det riktig å bli dramapedagog!
Drømmen hennes som dramapedagog er at mennesker hun jobber med skal få vokse som mennesker, føle mestring og få skaperglede ved å kunne være med i prosessen med å skape ei forestilling. Fattigårdspelet blei på mange måter dramapedagogikkens manndomsprøve, men hun sprella ut i det med både hud og teaterhår.
-Jeg har aldri jobbet på et så stort prosjekt før, og måtte jo bare kaste meg ut i det. Jeg fikk for eksempel veldig god trening i å skru om hjernen, da jeg i det ene øyeblikket snakket med voksne skuespillere og i neste snakket med barna samtidig som jeg skulle ha oversikt og kunne hjelpe skuespillerne på regi.
Men det er kanskje også dette som også gir vekst, det å våge seg uti det ukjente og tørre å møte prosjekter som en ikke har så mye erfaring i fra tidligere. Det å være en Pippi i teaterfeltet og tenke at dette har jeg aldri gjort før – det får jeg sikkert til! Den ferske dramapedagogen forteller at hun oppdaga at det å lage en kjøreplan var langt mer komplisert med et så stort ensemble enn med et mindre. Dessuten er det alltid en balansegang mellom pedagogiske hensyn og kunstneriske hensyn, og ikke minst; menneskelige hensyn. Dette er hva som gjør amatørteater også helt unikt, og spesielt viktig. Derfor er det viktig med faglige felleskapet og kunne diskutere utfordringene når de kommer seilende underveis. Panikkfølelsene melder seg på rekke og rad mot slutten produksjonen, der premieren kommer galopperende og som dramapedagog må du til slutt sette deg på hendene dine og være fornøyd med hvor langt en kom i prosessen. For det er når det snører seg til og utfordringene tårner seg opp at regissøren tar et par pedagogiske skritt tilbake og får hjulpet alle i havn, på ulike måter. Dessuten er det viktig å ikke undervurdere evnen til beholde et godt humør mens prosessen pågår.
-Når jeg føler at min pedagogiske kompetanse ikke strekker helt til, forsøker jeg bare å spre glede!
Og på den måten er en ny dramapedagog født. Teaternytt ønsker alle spirer ute i feltet lykke til med føre nye produksjoner til mål. Dere er framtida vår. Vi heier på dere! Vi heier på deg, Karen.
Foto header: Javier Berrocal
