Viken har blitt til Akershus igjen, og Viken Teaterråd er blitt til Akershus Teaterråd igjen. Men aktiviteten ute i amatørteaterfeltet er stort sett den samme, uansett hvilket navn vi har. Akershus er et stort teaterfylke på kartet, og har vært det i mange generasjoner, med alle sine ildsjeler og teaterentusiaster. Teateraktiviteten har kommet i alle varianter, og feltet ser annerledes ut i dag enn for tjue år sida, uten at det finnes et svar på hva som er «riktig» og «feil». Fylkeskommunen har siden oppløsninga av Norsk teaterråd sett verdien av all teateraktivitet i Akershus, og sørga for å bidra økonomisk til aktivitet. Dette er unikt i amatørteatersammenheng. Utskiftninger skjer også i fylkeskommunal sammenheng, av naturlige årsaker, og Teaternytt har tatt turen til Oslo for å hilse på den nye koordinatoren for frivillighet. Hun er ei spennende dame med sin flerkulturelle bakgrunn, og vi er naturlig nok nysgjerrig på hvem hun er.
-Hvem er du?
-Jeg er Aisha Naz Bhatti, jeg har vokst opp i Norge, men har pakistanske røtter. Min barndomsverden var på Holmlia, der jeg vokste opp i et flerkulturelt lokalsamfunn og hadde en veldig fin oppvekst.
-Da har du sikkert sett Bollywood-filmer?
-Som barn elsket jeg å se på Bollywood-filmer! Jeg drømte meg bort om stor og urealistisk kjærlighet og heltemodige skikkelser. Og all den fine musikken, ikke minst!
Bollywood-filmer er teater, en slags musikal som er proppende med melodrama, romantikk og ikke minst; sang og dans. Uansett hvilken kulturell bakgrunn finnes teatret der, i en eller annen variant. Enten du har vokst opp på Holmlia, i Pakistan eller ute på bygda i Akershus. For Aisha Naz Bhatti blei Bollywood-filmene kanskje også ei kobling til familiens hjemland og kultur, til en annen verden som en ikke vokser opp i, men likevel kjenner. Holmlia blei hennes trygge base i oppveksten, og hun beskriver stedet med glede og er fremdeles glad i det. I voksen alder har det blitt både mastergrad i statsvitenskap og et politisk engasjement for Senterpartiet. Og nå har ferden gått videre til Akershus fylkeskommune, der hun ser sin flerkulturelle bakgrunn som en styrke:
– Jeg har en annen bakgrunn og er kanskje litt hybrid på et vis. På mange måter skulle jeg ønske at jeg kjente bedre til familiehistorien min, for det er noe med å vokse opp i et annet land enn den kulturen man kommer i fra. Jeg er norsk-pakistansk, og det omfavner jeg, men det er noe spesielt med å vokse opp med to kulturer. Jeg føler meg jo både norsk og pakistansk, men ikke 100% . Jeg har kanskje noen andre perspektiver, som kan være fine å ha med seg inn i jobben min som ny koordinator.
Hva slags forhold barnet får til teater henger sammen med tilbud og hvor mye (eller lite) det eksponeres for det. Amatørteatret holder gjerne teaterhjulene i gang i et lokalsamfunn, med teateraktivitet for både barn og voksne, mens i byene finnes det også profesjonelt institusjonsteater som tilbyr forestillinger i alle variabler. Jeg lurer på hva slags teateropplevelser Aisha har med seg fra barndommen, og hva hun liker å se som publikummer som voksen.
-For meg handler det ikke bare om forestillingen, men om hele opplevelsen. Hvem man reiser sammen med, og hvordan stemningen og humøret er. Men jeg har nok en forkjærlighet for teater som henvender seg til både følelsesregisteret og det intelektuelle. Jeg har et nydelig minne fra da jeg var barn, en etnisk norsk familie på Holmlia var omgangsvenner med min familie og de inviterte oss med på Nationaltheateret for å se Kardemomme by. Jeg var kanskje 7-8 år den gangen, og teater var helt fremmed for meg, jeg var både superspent og superglad på en gang, og det ble en stor opplevelse for meg. For noen år siden tok jeg med datteren min for å se Skjønnheten og udyret på samme teaterscene, Disneyuniverset er jo et drømmeunivers, og jeg gledet meg masse til å ta henne med dit for å gi henne henne denne opplevelsen. Og litt fordi dette er også min Disneyfavoritt også, da!
Den nye stillingen som frivlillighetskoordniator ser hun fram til å ta fatt på og det innebærer blant annet å ha kontakt med amatørteatermiljøet i Akershus – og ikke minst; ha en dialog med Akershus Teaterråd. Teaterrådet administrerer blant annet ei søknadsordning for amatørteatermiljøet på vegne av fylkeskommunen. I årets søknadsbunke lå det 80 søknader til prosjekter, som våre lokale teaterlag ønsker å gjennomføre. Dette er en tillitserklæring; grasrota vår ser verdien av å bruke søknadsordninga og at teaterrådet har en viktig funksjon ute i feltet. Men vi ser også at søknadsbunken er «hvit», til tross for at Akershus fylke har stor tetthet av innbyggere med en flerkulturell bakgrunn. Hvor er disse fortellingene? Hvorfor finner ikke disse historiene veien ut til scenekanten? Jeg er nysgjerrig på hva hun tenker om akkurat det.
-Jeg har egentlig ikke noe godt svar på det, men det må jo ha en sammenheng med at det er noe som ikke appellerer. Jeg ser at vi har fått fram flere forfattere og artister med en flerkulturell bakgrunn de senere årene. Zeshan Shakar med sine bøker skriver om det å vokse opp med flere kulturer, som man kan kjenne seg igjen i. Det var akkurat som om minoritetsungdom var sulteforet på «Tante Ulrikkes vei» da den kom for eksempel. Karpe Diem har rappet om det i årevis gjennom musikken sin, det igjen handler om at de appellerer og man identifiserer seg med tekstene deres. Har du hørt «Ghettoparasitt» med Hakeem? Den handler også om dette med utenforskapet, at man er hverken 100% norsk eller 100% annen kultur. Det er noen dilemmaer der, som kanskje ennå ikke helt har funnet veien inn i teatret. På den annen side, jeg er veldig glad i å besøke teatrene i Oslo selv og ser absolutt verdien av teatret som en viktig kulturbærer!
Og kanskje nøkkelen til «hvitheten» i amatørteaterfeltet ligger akkurat her, slik som Hakeem sier «(…)de folk trenger kunnskap, vi brakte te, brakte tro, brakte god mat». Teater finnes i alle kulturer, bare i ulike former og på ulike nivåer. Tilbake i tid har for eksempel teater i Pakistan en rik og mangfoldig historie, som er djupt forankra i landets kulturelle arv. I mange århundrer har det vært utført tradisjonelle urdu-og punjabidramaer, som har reflektert samfunnets normer og verdier. I moderne tid har pakistansk teater utvikla seg til å omfatte et stort spekter av sjangere, og det er store og levende teatermiljøer i byene Karachi, Lahore og Islamabad. Hvorfor har en ikke en ikke også brakt med seg dette sammen med te, tro og god mat? Eller kanskje teatret er der, bare i andre former enn det vi ser fra scenekanten? Det er ikke sikkert vi finner svar på dette over en kaffekopp på Grønland i Oslo med minst fem ulike språk svirrende rundt oss, men det slår meg at sameksistens er sjelden utfordrende når en har kultur og møteplasser. Og frivillighet skaper disse, det er der vi oppdager hverandre og finner arenaer hvor en kan uttrykke seg. Alle mennesker har behov for det, uansett kulturell bakgrunn.
Aisha Naz Bhatti er allerede dedikert i arbeidet sitt som ny koordinator, og hun har en genuin interesse for frivilligheten som en arena for inkludering. Det er utenforskapet som har ringvirkninger, både for barn, ungdom og voksne. Hun forstår viktigheten av god tilrettelegging og er opptatt av å bli bedre kjent med de frivillige miljøene i Akershus.
-Jeg brenner for gode lokalsamfunn, slik som jeg selv vokste opp i. Og jeg vil ta meg tid til til å se amatørteater i Akershus, det er et lavterskeltilbud og en viktig arena for felleskap. Samfunnet vårt blir stadig mer individualistisk, vi blir stadig mer fanget i den digitale verdenen, jeg tror vi må tilbake dit at naboens barn er mine barn. Vi må bli flinkere til å se hverandre, helt enkelt!
«Jeg blir overhørt, fremmed i mitt eget land, blir ikke en gang hørt. Ikke misforstå, jeg elsker landet mitt, men noen folk tror jeg går rundt med noe dynamitt (hva?). De folk trenger kunnskap, vi brakte te, brakte tro, brakte god mat. Føler meg fremdeles som en fugl fanget i et bur. Erik og Kriss kom seg ut, når er det min tur?»
Ghettoparasitt
