Hva får en mann i sin beste alder, oppvokst på landsbygda i Vestby kommune, til å legge harejakta på hylla?Johannes Randem fra Hølen har gjort nettopp det. Han er en ekte bygdegutt, som har levd slik bygdegutter ofte gjør – med natur, jakt og tradisjonelle sysler – men livet tok en ny sving inn i teaterets verden da han i 2021 blei spurt om å bli med i Kroerrevyen. Siden den gang har han ikke sett seg tilbake. Teaternytt har møtt Johannes for å høre hva som egentlig skjedde med harejakta – og hva er det som får ham til å bytte børsa med scenelyset ?
-Jeg får så mye bensin av å holde på med teater! Jeg har jo levd et liv som de fleste andre, blitt pressa gjennom kaviartuben som alle andre – men nå har jeg funnet en arena som virkelig gir meg noe, og hvor jeg er sammen med likesinnede.
– Jeg pleier å si at jeg har blitt spillegal – og det er helt sant. Dette er bra for meg, jeg føler jeg utvikler meg hele tida.
Siden han tok sine første, nervøse skritt inn i revysjangeren, har teateret rullet inn i livet til Johannes Randem som en snøball i full fart. Da han møtte opp på sin aller første øving, var ambisjonene relativt beskjedne. Han så for seg en rolle i kulissene – kanskje holde i et sceneteppe, ikke stort mer. Men slik skulle det ikke gå.
Plutselig stod han på scenen – både syngende og spillende – og det skulle vise seg å bli starten på ei ny retning i livet. På kort tid har Johannes rukket å spille i både revy, ei juleforestilling og – ikke minst – bære en av hovedrollene i Vestbyspelet, som hadde urpremiere 1. november i fjor. Forestillinga ble satt opp i det splitter nye Vestby kulturkvartal, som åpnet dørene i 2023
«Det er noe sårt med fulle folk. Hvorfor drikker egentlig Botolf fra Vestby?»
Da telefonen ringte og han blei spurt om å bli med i spelet, hadde han heller ingen anelse om hva han sa ja til. At han skulle ende opp med ei stor rolle i et spel var enda mer fjernt. Men akkurat dette skulle bli starten på reisa med å finne ut av Botolf Olsen Rønjul, og alle hans utfordringer med alkoholen, samtidig som Johannes fant også ut mye om seg sjøl – om det å ha trua på seg sjøl og hvilken indre glede det gir å spille teater.
– Det var kanskje like greit at jeg i starten ikke helt forsto hvor stor rolle jeg egentlig hadde fått. Men da det gikk opp for meg, skjønte jeg at jeg måtte legge noen strategier for å henge med – for jeg ville jo ikke rote det til. Jeg snappa opp mye bare av å observere de profesjonelle skuespillerne, og i tillegg fant jeg ut at det hjalp å kartlegge hele historien til karakteren min ved å lage en tegneserie.
Hva skjer med Botolf i denne scenen? Hvilke følelser har han? Ved å tegne det ut, ble teksta mye mer tilgjengelig for meg.
«Jeg tenkte at jeg kunne være med i revyen for å holde i et sceneteppe eller noe.»
Botolf Olsen Rønjul levde i Vestby for over 2oo år sida, og det er dagboka til takstmannen og bonden Peder Arnestad som danna grunnlaget for spelet. I den skriver Arnestad om Botolf, og det er gjennom disse nedtegnelsene får vi et unikt innblikk i lokalmiljøet over en periode på ti år. For Botolfs del handler det om mye omgang med alkohol, en problematikk som ikke var helt uvanlig på den tida og kunne få store personlige og sosiale konsekvenser. For Johannes Randem innebar det at han måtte øve på å spille mye full – for i de fleste scener er Botolf nettopp det. Som skuespiller prøvde å få fram det sårbare med et menneske med alkoholproblemer, og som med Jeppe på Bjerget i Ludvig Holbergs komedie fra 1722, melder spørsmålet seg også her: Hvorfor drikker egentlig Botolf fra Vestby?
– Det var nok lett å drikke seg bort på den tida, men det er også noe sårt med fulle folk – noe jeg ønska å formidle. Botolf trenger en form for bedøvelse, for det er ting han bærer på og strever med. Samtidig kunne jeg som skuespiller verken være konstant dritfull på scenen eller plutselig bli det uten forvarsel. Jeg trengte hjelp til å finne en troverdig måte å spille det på.
-Heldigvis fikk jeg veldig god regi av Tone Runsjø. Takket være henne blei Botolf gradvis fullere gjennom hele første akt, og jeg tror publikum utvikla en sterk sympati for ham.
Han innrømmer at rollen som Botolf Olsen Rønjul var mer enn hva han ba om – men den ga absolutt mersmak. Det å få være med i Vestbyspelet gav noen nye erfaringer og enda mer lyst til å gjøre teater. Han berømmer Tone for å være stødig og kunnskapsrik.
– Uten Tone ville prosessen sett helt annerledes ut.
– Det er utrolig viktig at man føler seg trygg som skuespiller, spesielt når man er ny. Da betyr det alt å ha en kaptein som styrer med stø hånd, motiverer og skaper en følelse av mestring. Tone gjorde akkurat det – og hun gjorde det med et smittende humør.
Han smiler.
– Hun var helt avgjørende for tryggheten og samhørigheten i gruppa!
«Jeg får så mye bensin av å holde på med teater!»
De gode erfaringene fra Vestbyspelet ga ringvirkninger. I etterkant har han både vært på audition på Kolbotn og begynt med yoga i lokalmiljøet. Flere ganger har han spurt seg sjøl hvorfor han ikke begynte med teater tidligere. Men noen ganger legger livet seg til rette i sitt eget vis – og kanskje er det nettopp derfor han setter ekstra stor pris på de mulighetene han får.
Det er en hel prosess fra start til slutt å skape ei forestilling, og det er noe helt spesielt når premieredagen knakker på døra og ensemblet skal vise alt arbeidet som er blitt lagt ned for publikum. Han forteller at følelsen forsvant i beina rett før han skulle på første gangen, men at det også var en befrielse få møte publikumet og kjenne energien til det i rommet.
– Det var intenst, men også utrolig fint. Jeg koste meg med hver eneste forestilling!
Han legger ikke skjul på at han gjerne skulle spilt flere. Da den siste applausen hadde lagt seg og lyskasterne slukket, kjente han både stolthet og vemod.
«Da vi var ferdig med siste forestilling var det som om alt gikk ut badevannet!»
Men djupdykket i lokalhistorien har også gitt ham et nytt blikk på stedet han har vokst opp. Gjennom arbeidet med forestillingen har han fått komme tett på ei tid som bare ligger to–tre generasjoner tilbake – og sett hvordan mennesker levde liva sine den gangen, i en hverdag som på mange måter er totalt annerledes enn vår egen.
Han bor i det samme landskapet som sine forfedre og formødre, men perspektivet har endra seg. Gjennom arbeidet med spelet har han fått et djupere innblikk i kontrasten mellom livene da og nå – og en ny forståelse for alt vi i dag tar for gitt. Det har åpna en ny dimensjon ved hjemstedet hans, og gitt ham en respekt for det samfunnet som en gang var. For menneskene som levde her – ikke langt unna oss i tid, men langt unna oss i levemåte og teknologi.
Gjennom produksjonen har han blitt kjent med dem på en ny måte – og samtidig utvikla en djup respekt for teaterfaget som et eget fagfelt. Han har funnet sin egen lekegrind – et sted hvor han får utfolde seg, få utfordringer og kunne vokse videre. Han opplever at han fikk være med noe viktig og bidra til å sette et kulturavtrykk både i samtida si og i lokalmiljøet sitt.
-Det krever mye å spille teater, og det koster litt å si at harejakta måtte vike for at jeg skulle gjøre plass til Botolf Olsen Rønjul, men jeg angrer ikke!
Teaternytt ønsker ham lykke til på ferden videre inn i teatrets magiske verden og håper han får nye muligheter til å innta scenen i nye produksjoner!
