
Hun har vært bestemt og vågal på det som settes opp; alt arbeidet er nyskrevet dramatikk i form av musikkteater, som utvikler aktørene som et ensemble og at de får være med i skapelsesprosessene. De leker rundt i ulike miljøer og universer og bruker fleksible manus – som kan endres på underveis. På denne måten er hun overbevist om at aktørene får lært mye grunnleggende, godt teaterhåndtverk der mange får muligheten til å få utfordringer og kan utvikle seg. For henne er det viktig med både kunstnerisk og pedagogisk kvalitet på prosess og produkt.- Mye av det som settes opp
i dag er jo ikke skrevet for barn og unge, det er noe jeg vil utfordre. Ta for eksempel musikalen «Annie», jeg mener at det å spille bedrukken bestyrerinne ikke er ei god teateroppgave å gi til en ungdom. Og ofte er en gjerne blenda av den kjente tittelen, at den blir målet, når en vil spille disse musikalene. Det er tittelen, eller en spesifikk scene, som er tiltrekkende – og vaskescenen med bøttene i «Annie» er et godt eksempel på dette. – Men da synes jeg det er en bedre å imøtekomme elevenes ønsker ved å undersøke nærmere spesifikt hva de liker musikalen, noe som kan være alt fra dansestil til kostymer, og så kan dette gi inspirasjon til nye stykker som er tilpassa gruppene, aktørenes alder og nivået. På denne måten vil de kunne oppleve mestring, og det å lage ei bra forstilling sammen!, forklarer hun.

Musikaler har vært veldig populært sjanger i amatørteaterfeltet i mange år, men Braberg har aldri hatt lyst til å gå den veien med Teaterfabrikken. Det er ikke fordi hun ikke er opptatt av musikk, snarere tvert i mot, forestillingene de setter opp bruker musikk og hun henter inn kompetanse utenfra, som for eksempel gode komponister som lager god musikk til forestillingene. Derfor omtaler hun forestillingene som musikkteater i steden for musikaler, som er som en leken lillebror til alle reglene og rettighetene som ofte følger med store musikalene. Men så er heller ikke målet å skape stjerner, målet er gode ensembler, felleskapsfølelse og ikke minst; gode prosesser. Derfor foretrekker hun også den lekne lillebroren, og i årets forestillinger har de fordypa seg i fugleriket. Barnegruppa setter opp forestillinga «Ko-Ko», som handler om gjøkungen Jørgen som må finne veien til Afrika på egenhånd fordi foreldrene legger egg i andre fuglers reir og han har dermed blitt etterlatt til andre fugler. I ungdomsforestillinga «Kra-kra» er kråkene Arven og Anta som forskjellsbehandles og det blir et oppgjør med dette og det å være annerledes. Og grunntemaet når Bratberg skriver forestillingene handler gjerne om identitet; hvem en er og hva en ønsker å være. Derfor har teaterarbeidet også en utviklende side, forestillingene tar opp aktuelle temaer som treffer aktørene i deres liv.
Det at arbeidet hun, og resten av styret, har lagt ned på Nesodden har blitt verdsatt er det liten tvil om, og dugnadsånd og ildsjeler har fulgt med på lasset. Teaterfabrikken skal være en hyggelig organisasjon å være en del av, enten en gjør en scenisk innsats eller om en er en del av apparatet rundt. Derfor er all frivillighet knytta til organisasjonen en del av skapende arbeidet med å lage gode forestillinger med høg pedagogisk og kunstnerisk kvalitet.