Ute på Grorud finnes det et samfunnshus som er en møteplass for bydelenes innbyggere. Det er en kulturell bærebjelke samt en viktig arena for sosial aktivitet, og har vært det gjennom femti år. Når Teaternytt går inn gjennom hovedinngangen, er det som å dra på ei tidsreise tilbake i tid, før alle kultursalenes inntogsmarsjer og samfunnshusene var hjertet av lokalsamfunnene. Det er en behagelig eim av storhetstid forankra i at kultur og samfunn skal gå hånd-i-hånd, og at alle har like mye rett til den, uansett hvilket samfunnslag du tilhører. Grorud har overlevd alle endringer i samfunnet og står der fremdeles som en bauta for sitt lokalsamfunn – drevet med lidenskap for kultur. I korridorene på huset befinner det seg en viktig mann, han heter Steinar Arnesen og er daglig leder. Han prøver hele tida å koble ulike kulturaktører sammen, fordi Grorud har gjennom åra blitt et flerkulturelt samfunn, noe han ønsker også skal gjenspeile aktiviteten på samfunnshuset. Det finnes fremdeles en danseskole her, med mange barn – men alle har etnisk norsk bakgrunn. Det finnes også en sri lankisk danseskole i lokalmiljøet, som også har mange barn, og nå er målet hans å få kobla disse tettere sammen, som en del av en viktig integrering -og inkluderingsfilosofi.
«Etterhvert fikk teaterrådet et felles syn på at man kan ha kvalitetsøkning hele veien, uansett hvor i teaterfeltet man hørte hjemme.»
Det samme gjelder også for Aker revygruppe, og i forbindelse med sin revy har Arnesen vært ute og fått kobla på Grorud mannskor. Det har han fått til og er strålende fornøyd med at disse to går inn i et prosjekt sammen. De vil utvilsomt ha glede av hverandre.
-Vi har jo en litt underlig teatertradisjon i Norge med at man øver inn et stykke et halvt års tid, så har man en generalprøve og fire forestillinger, så drikker man seg full og så er man ferdig. Jeg liker nok å bevare forestillingene litt lenger, det åpner opp litt andre dører, som for eksempel å kunne reise på en festival.
Hvordan dette blir for revygruppa og mannskoret gjenstår å se, men det er liten tvil om at Steinar Arnesen brenner for kulturfeltet – og kanskje spesielt amatørteaterbevegelsen, som han en gang i tida var med å stifte et eget nasjonalt teaterforbund for. Norsk Amatørteaterråd var en viktig institusjon, og de som var med å etablere organisasjonen hadde de beste intensjoner – sjøl om det blei lagt ned i 2015, etter ei turbulent tid. Da hadde teaterrådet vært i drift siden 1980, og Arnesen var aktiv i tjue av dem. Arbeiderklassegutten, som har jobba mesteparten av sitt yrkesaktive liv i organisasjon, er et viktig tidsvitne i forhold til amatørteaterfeltets organisasjonshistorie på nasjonalt nivå. Inngangsbilletten var at hans organisasjon en gang i tida var en del av Trafo på Tøyen, og han blei etterhvert valgt som leder der. Og sammen med ledere i teaterorganisasjoner i Trøndelag klagde de over at det ikke fantes statlige midler. Etterhvert samla organisasjonene seg og etablerte dermed Norsk Amatørteaterråd, der Arnesen blei en del av styret. Etterhvert fikk Norsk Amatørteaterråd også lagd manusbanken Dramas.
«Vi har en litt underlig teatertradisjon i Norge med at man øver inn et stykke et halvt års tid, så har har man generalprøve og fire forestillinger, så drikker man seg full og så er man ferdig.»
Utgangspunktet for at Norsk Amatørteateråd blei etablert var at det var et ønske fra Kulturdepartementet. De var gått lei av å behandle en haug med søknader og mente det var mye mer konstruktivt at feltet skulle fordele midlene sjøl. Det blei riktignok en kunstig konstruksjon i forhold til hvordan gjennomføre fordeling, da veldig mange organisasjoner fikk lov til å være med i teaterrådet, og dermed oppsto det også interessekonflikter – blant annet mente Vestlandske Teatersenter (VT) at de holdt på med litt mer fornuftig teater enn sketsjene til 4H. Dette tankesettet finnes fremdeles, de har en slik oppfatning sammen med blant annet Buskerud Teater. En annen motsetning var oppfatninga om at revy er mindre verdt enn andre teatersjangere, som igjen henger sammen med at den har opphav i folkelig teatertradisjonen. Men etterhvert fikk teaterrådet et felles syn på at en kan ha kvalitetsøkning hele veien, uansett hvor en hørte hjemme i teaterfeltet, og det igjen førte til enighet om at en måtte ha en fordelingsnøkkel der ulike prosjekter vektes ulikt. Et stort ensemble med mange forestillinger hadde en annen tyngde enn en kortere sketsj på et møte.
«Hels hemmat-millionene til VT, HATS og Buskerud skapte en del uro, fordi Oslo Teatersenter fikk ingenting, sjøl om de var like mye et teaterverksted som de andre aktørene.»
Norsk Amatørteaterråd var også med og lage Frifond, en av de store aktørene i feltet som tildeler midler, sammen med Musikkrådet og Landsrådet for barne -og ungdomsorganisasjoner (LNU). Dette var etter et initiativ i fra frilvilligheta sjøl, fordi en ønska tilgang til statlige tippemidler. En fikk også gjennomslag for at det faktisk koster mer å sette opp ei teaterforestilling enn å holde konsert med et band, derfor blei det en høgere andel til teateret pr. hue enn til musikken. Men før Norsk Amatørteaterråd blei etablert hadde VT og Hålogland Amatørteaterselskap (HATS) allerede fått tildelinger fra statsbudsjettet og dette måtte bakes inn i tildelingene, og dermed sikre en grunnprosent for at de ikke skulle miste midlene sine. Det blei også litt komplisert da blant annet Ågot Valle i fra SV fikk inn i budsjettforhandlingene en såkalt «hels hemmat-million» til både VT, HATS og Buskerud Teater, mens Oslo fikk derimot ingenting med begrunnelse i at de fikk så mye likevel. Den holdninga skapte uro, fordi Oslo Teatersenter fikk ingenting, sjøl om de var like mye et teaterverksted som de andre aktørene.
-Det var en vanskelig tid. Men etterhvert fikk vi opp en nordisk organisasjon, og da fikk vi nordiske midler og da kom det faktisk ganske mye. Da mottok vi penger direkte fra ministerrådet, det gikk på rundgang i Norden å være leder og jeg blei etterhvert leder der. Etterhvert ønska vi å slå sammen med Nordisk Amatørteaterråd (NARR) med Baltikum, men vi var redde for å miste pengene våre. Da lagde vi en ny organisasjon, North-European Amateur Theater Alliance (NEATA), som fremdeles eksisterer. Det fungerte bra!
Da Norsk Amatørteaterråd forsvant, blei det nordiske samarbeidet også blei redusert, og alt dette fikk ganske omfattende konsekvenser for amatørteaterfeltet. Steinar Arnesen er veldig tydelig på at helhetsperspektivet har forsvunnet i de ti siste åra. Ting som en tidligere tok for gitt, for eksempel Dramas, hadde full tillit i teaterforlag og hos forfatterne. En visste at alt var i orden hele tida, mens i dag er manusbanken bare en skygge av seg sjøl og dramatikere trekker ut manusa sine. Det er veldig dumt, alle som driver med teater veit hvor viktig det er med en mangfoldig og rikholdig manusbank. Da Steinar Arnesen var aktiv i Norsk Amatørteaterråd hadde de som organisasjon full tillit som aktør i feltet, de fikk for eksempel statsgarantier for en teaterfestival og kunne uten problemer fremme behovet for økte midler, i departementet. På et av disse møtene fikk de også ansvaret for tildeling av spelmidler, uten en gang at det sto på dagsordenen, og det ene og alene fordi det var en tillit til dem som en seriøs organisasjon.
-Vi hadde oversikt over feltet. Jeg kan ikke huske at det var et høyt konfliktnivå, heller. HATS og VT var litt sure på meg, men de blei tatt med i pengefordelingsprosessen og vi fant gode løsninger for feltet. Det er dette vi mangler nå, at noen snakker feltets sak på et overordna nivå. Det er lite helhet på arbeidet som gjøres for amatørteater, så der har vi tapt noe. Det er lite tilrettelegging.
Og det er liten tvil, nettverket og kompetansen har forvitra gjennom de siste åra. Det samme har ei felles plattform med et felles miljø, der folk satt kompetanse om manus, søknadsordninger, husordninger og kontaktnettet. Ved å sitte og behandle Frifondsøknader lærte en masse om ulike teaterlag i hele Norge, ikke bare i den regionen en tilhørte geografisk.
«Vi kjente feltet, og jeg mener vi var gode på det og vi la ned masse arbeid i dette.»
Det nasjonale nettverket og kompetansen en hadde i felleskap den gangen kom grasrota til gode. Det at det fantes et miljø hvor det var ei brei vifte av kompetanse og det var kontakt mellom alle landsdelene. I begynnelsen behandla Norsk Teaterråd sjøl alle Frifondsøknadene, noe som gav et innblikk i hva som rørte seg i feltet rundt omkring.
-Vi i styret satt og behandla hver eneste søknad. Det var en helsikes jobb, men det var også en forferdelig artig jobb! Jeg lærte jo noe om Sjånes revylag i Finnmark, som søkte midler for å dekke maten på ferga til festivalen i Lakselv. Den detaljkunnskapen der var så viktig! Vi hadde oversikt, og vi kjente feltet.
Dette handler i hovedsak om å klare å dra lasset sammen. Amatørteaterfeltet er en massebevegelse, og desidert det største teaterfeltet i Norge. Men det er også tilslag av snobberi, for det er ikke alle som vil knytte seg til amatørteaterbevegelsen og det mangfoldet som det har. Musikkmiljøet har en helt annen tilnærming, der det profesjonelle segmentet er veldig støttende ut mot amatørene, og en er ikke opptatt av merkelappene. Her er det ingen der som snakker om amatør og profesjonell, alt dreier seg om musikk. Steinar Arnesen satt som styreleder i ei sanggruppe, og kan fortelle at de kunne søke midler direkte hos Kulturrådet.
-Det er jo noe merkelig med det, for amatørteatret kunne ikke søke støtte. Hvorfor er det forskjellig praksis i to kulturfelt på den måten der?
I år er det ti år sida Norsk Teaterråd (tidligere Norsk Amatørteaterråd) blei avvikla, og det er lettere i etterkant å se tilbake på at det hang sammen med flere faktorer. Kommunikasjonen mellom Kulturdepartementet og teaterrådet mangla tillit og samarbeidet var ikke lenger konstruktivt for noen parter, eller for feltet. Steinar Arnesen forteller at det blei gjort flere glipper i denne perioden, men at det også er vanskelig å fortsette et samarbeid når tilliten er svekket i den grad den var. Sjøl har han kjent på en melankoli over at teaterrådet opphørte å eksistere.
– Man har lagt ned så helsikes mye arbeid og energi, gitt så mye av seg sjøl, med å etablere en ny organisasjon. Og så var alt sammen plutselig borte. En ting var pengene, men for meg var det vel så viktig å etablere gode nettverk og fremme feltet. Målet var at man skulle hele tiden løfte blikket oppover, og vi mista den felles forståelse for dette i årene etterpå.
Han løfter fram Norsk Amatørteaterforbund og Akershus Teaterråd som eksempler på organisasjoner som fremdeles får det til, men det er mer lokalt forankra. Men tankesettet om å jobbe sammen for feltet i sin helhet har forsvunnet, og må jobbes opp igjen. Det er ved svak organisering og styrearbeid at problemene hoper seg opp, og til slutt sprekker ballongen. Men en må kunne forvente at representanter i et styre til en paraplyorganisasjon kan organisasjonsarbeid, en skal ikke bedrive organisasjonsopplæring i dette leddet.
«Vi i styret satt og behandla hver enste søknad. Det var en helsikes jobb, men også en forferdelig artig jobb! Jeg lærte jo for eksempel noe om Sjånes revylag i Finmark.»
Amatørteaterfeltet har mista 1/3 av midlene sine og med prisøkning blir det minst halvparten. Det har resultert i at mange organisasjoner primært har snakka sin egen sak, framfor å snakke for feltet. Når Akershus Teaterråd har vært bevisst på at når en inne hos kulturdepartementet er det viktig å snakke for feltet i sin helhet og informere om hvordan det ser ut akkurat nå, ikke kun for Akershus. For det ER viktig å se feltet som en helhet, og hvor skeivt ut en kommer hvis det ikke gjøres. Da Teaterforbundet Norge blei stifta i oktober i fjor, var det med tanke på å gjøre det som Norsk Amatørteaterråd gjorde i sin tid med Steinar Arnesen og få opp en felles stemme igjen inn i kulturdepartementets korridorer. Steinar Arnesen veit alt hvor mye jobb dette er, og det krever at en ikke sitter på gjerdet og dingler med med beina og ser på hva de andre gjør, eller kun stikke innom når en er enig, fordi etablering av en paraplyorganisasjon krever forpliktelse. Fraværet av en paraplyorganisasjon har fått store ringvirkninger for amatørteaterfeltet, samt en svekkelse av det nordiske og internasjonale samarbeidet. Arnesen ser et uendelig stort potensiale også på dette området, som i dag har en helt annen profil enn da han var aktiv. På 80-tallet var amatørteaterfeltet i en vind, det er det ikke lenger. Kultur er ikke pålagt i noen budsjetter, og strykes gjerne dersom økonomien er trang, og det er den gjerne i kommunene.
«Man har lagt ned så helsikes mye arbeid og energi, gitt så mye av seg sjøl. Og så var alt sammen plutselig borte. En ting var pengene, men for meg var det vel så viktig å etablere gode nettverk og fremme feltet.»
Det er ingen tvil om at amatørteaterfeltet for ti år sida visste hva Norsk Teaterråd (tidligere Norsk Amatørteaterråd) var, og rådet gav også ut Sceneliv, et teatermagasin som blei sendt ut til 3000 abonnenter. Og ikke minst; det var politisk velvilje ute i feltet. Steinar Arnesen forteller at det var noe kontakt med byråkratiet, men det var først og fremst de politiske kontaktene som var gode. Mange i teaterrådet var politisk aktive sjøl i ulike partier, slik at en visste hvordan de politiske prosessene fungerte. Han fikk med seg Frp-politiker Per Sandberg på fisketur i forbindelse med en teaterfestival i Ørsta, Sandberg er mann av folket og som veit hva folkelighet er. Han forsto hva amatørteaterfeltet faktisk er – at det først og fremst er en folkelig bevegelse, og dermed var velviljen der med en gang. Derfor er det så viktig at politikere forstår hva kulturfeltet er! Og ikke minst hva amatørteaterfeltet er. 2025 blir et spennende år for amatørteaterfeltet ettersom det nå er blitt etablert et nytt teaterforbund, som skal jobbe for feltet i sin helhet og ikke minst; jobbe politisk. Steinar Arnesen ser med optimisme på tida som ligger foran og teaterhjertet slår fortsatt varmt for feltet som han har lagt ned så mye arbeid og engasjement i.
