I 2010 blei det starta opp et barne-og ungdomsteater midt i hovedgata på Strømmen, etter initiativ fra skuespiller Lars Bingen. Målet var å gi lokale barn og ungdom et godt og allsidig teatertilbud, ettersom det ikke fantes. Tolv år seinere sitter to foreldreildsjeler og en instruktørildsjel på en lokal kafe og snakker med Teaternytt, i dag er det omtrent 80 barn med i teateret, og det er stadig i vekst. Det levner liten tvil om at tilbudet har vært djupt verdsatt og nå kommer også barna fra omkringliggende steder. Engasjementet er høgt og en merker godt på energien hvor viktig teateret har blitt for disse to fedrene, der vi sitter over kaffekoppene våre og betrakter gata på utsida.
Barna står stødigere i egne sko
– Mange av barna har virkelig funnet seg sjøl i den siste produksjonen, forteller Andreas Bjørnhaug. Han er styreleder og fersk i den rolla, men tydelig brennende engasjert. -Barna står stødigere i egne sko ved å få jobbe med teateret, supplementerer Stian Brøndmo, som er teaterets pr-sjef. Som så veldig mange av teatergruppene i Viken, er Strømmen barne-og ungdomsteater drevet av foreldrene. Dugnadsånden er på topp, nettopp fordi en ser verdien av at ungene får dette tilbudet. Da sitter timene løst i skjorteermet, og alle bidrar med sitt inn i produksjonen, enten det er å sy en søm eller holde orden på logistikken bak scenen under forestillingene. På spørsmål fra Teaternytt om det klør litt i teaterfoten etter å gå på scenen sjøl, kommer det to lure smil, og en liten innrømmelse om at det frister. -Men det jeg har tenkt en del på etter at jeg blei involvert i Strømmen barne -og ungdomsteater, er hvorfor gjorde jeg ikke det samme sjøl som liten? Hvorfor holdt jeg ikke på med teater?
Fra klassikere til egenskrevet
Maria Petronella Muri Nygren er hovedinstruktøren i teateret og har vært en del av organisasjonen i mange år. Coronarestriksjoner genererte kreativitet og nye måter å jobbe på, der hun gikk i gang med monologarbeid. Dette igjen førte til en ny tanke, og etterhvert et større prosjekt, om at neste hovedproduksjon skulle være en egenskrevet forestilling – ikke en klassiker. På spørsmål på hvorfor, svarer Nygren at de var litt mette av klassikerne, og nå kunne hun bruke tid å lage et manus der alle fikk ei rolle som var skrevet til dem. – Det er ikke så gøy å være esel nummer fem i Kardemomme by, liksom, forklarer hun. Og på den måten så forestillinga «Sirkus El Diferente» dagens lys, som et viktig tilskudd til forestillinger som er skrevet til aldersgruppa. Nygren mener det er ikke er skrevet nok til barne-og ungdomsgrupper, behovet er stort og trenger ikke å stå tilbake for de langt mer kjente klassikerne. -Dette er den beste produksjonen vi har hatt noen gang, jeg er helt sikker på at vi hadde publikummere som kunne vri opp munnbindet sitt fordi det var så vått av tårer, forteller Brøndmo. Og kanskje det var akkurat dette som gjorde utslaget for at forestillinga blei så godt tatt imot, publikum kom til ei forestilling de ikke visste noe om og møter hovedskikkelsen Solveig på 12 år, som har adhd og føler seg annerledes og rar fordi hun «klikker» på skolen. En får følge hennes ferd inn i dagboka Oskar, hvor hun møter et sirkus med andre raringer, men at de er seg sjøl. Hun får en lapp til lappeteppet, fordi hun er et helt lappeteppe og ikke en diagnose. Og det er akkurat her livsvisdommen ligger; Du må være deg sjøl fordi alle andre er opptatt!
Er ikke lenger rar aleine
Og kanskje dette er en av grunnene til at barn og ungdom oppsøker teater, der er det er rom for å være annerledes og en får til å være litt rar og en ikke rar aleine. Som det står i teaterets formålsdokument: «Her samler vi alle raringene, og den største raringen av dem alle er Maria.» Det synes Teaternytt skaper en god presedens for at en kan få være seg sjøl helt og holdent, som det lappeteppet av mennesker vi er og blir gjennom et helt liv.
