Det er når dagboka til takstmann og gårdeier Peder Andreas Arnestad dukker opp i et skap på en av bygdas gårder i Vestby at tanken slår ned om at dette er et historisk materiale som en kan lage teater av. Det lokale historielaget forstår at dagboka er viktig fordi den er så detaljert nedtegna, av en godt utdanna mann med et stort sosialt nettverk. I 10 år skreiv Arnestad dagbok om livet sitt i Vestby – en godt bemidla mann, som hadde godt håndlag med penger og er opptatt av det som skjer rundt seg, enten det gjaldt salg av boliger eller om Kong Oscar II var besøk. Dagboka hans er et helt unikt vitnesbyrd om lokalsamfunnet i Vestby, om det daglige livet og hvordan det fór fram og tilbake i et bondesamfunn med alle dets gleder og utfordringer, som for eksempel da det var militærøvelser i Hølen fordi krigen med svenskene kunne fort bli en realitet. En av primus motorene i produksjonen for Vestby Spelet er Bodil Holter, som har et stort engasjement for det lokalsamfunnet hun er en del av og har bodd i gjennom hele livet. Hun er heller ikke helt uerfaren med teaterproduksjoner, noe som kom godt med i denne sammenheng, i 2004 lagde hun sammen med forfatter Tor Åge Bringsværd et privat bibliotek for Hølens innbyggere da det offentlige blei lagt ned.
-Mannen min og jeg kjøpte et lite hus etter onkelen hans, som vi hadde 5500 boktitler i, for vår lille landsby. Vi drev det i 10 år, og den var på den tiden en av tre bokkaféer i Norge. Etterhvert begynte vi å snakke om at vi må fylle huset med noe mer, så da reiste jeg på research i Astrid Lindgrens verden i Sverige, Mummidalen i Finland og aktivitetsparker i Danmark. Og det jeg lærte av det at barna liker å være interaktive, så det vi gjorde på Hølen bokkafé var å lage en Karsten og Petra-forestilling, der barna fikk mat og være med på ulike aktiviteter etterpå. Det var kjempepopulært!
Fremdeles i dag møter Bodil ungdommer og unge voksne som husker den rosa kafeen med bøker og teater, noe som vitner om hvordan slike kulturopplevelser setter seg i et barnesinn og følger med videre i livet. Dette er kulturens uovertrufne magi, og som er med på forme livskvalitet. For Bodil sin den handla det også om å få opplæring i hvordan søke midler – en lokal banksjef forklarte hvordan hun måtte gjøre det og hvordan skrive rapport, og på den måten har hun klart å skaffe viktige midler til prosjekter. Det er første gangen hun er borti spel som sjanger, men samtidig veit hun hva som kommer i en teaterproduksjon fordi hun allerede erfaring med teater i andre sammenhenger.
«Hun ler godt av det lave blodsukkeret og det høge ambisjonsnivået, alle prosesser er ulike og alle lærer noe underveis.»
Historieinteressen for det lille stedet Hølen kom med bokkaféen og etterhvert blei hun spurt om å være med i historielaget. Og på den måte lærte hun enda mer om stedet, og ikke minst kirkestriden, som har resultert i en gudstjenestescene med blant annet vakker sang. Hun er også veldig glad for å ha med regissør Tone Runsjø med på laget. Det har vært stadige diskusjoner mellom dem om hvordan løse ulike scener.
-Jeg hadde litt lavt blodsukker og sa til Tone at vi kunne ikke ha tre vers fra salmen «Kjærlighet fra Gud» i gudstjenestescenen, for da ville alle i publikum sovne. Men hun hadde jo selvfølgelig tenkt på det, at det skulle foregå masse på bakerste rad i kirken der, slik at man trengte alle de versene. Så da tok jeg meg selv i at jeg må ha tillit til regi, og det ønsket jeg også, men noen ganger er det litt vanskelig å ikke blande seg!
Hun ler godt av det lave blodsukkeret og det høge ambisjonsnivået, alle prosesser er ulike og alle lærer noe på veien. Målet har vært hele veien å fortelle denne historia med nye øyne, av en bonde med økonomisk og kulturell kapital, men likevel en del av det lokale bondesamfunnet. Han skriver også mye om de som jobba for ham, og ettersom han ikke har egne barn, knytta han seg til disse menneskene i stedet for og er raus med blant annet gaver. Bodil mener at Arnstads dagboknotater har vært ei skjult historie for dagens lokalbefolkning, de som ikke er av bondeslekt eller har en historiker i familien, kan ha fått ei djupere tilknytning til stedet og kan forankre seg mer identitetsmessig. Vestby har på få år vokst veldig raskt og innbyggere som kommer utenfra har ikke noen identitet knytta til stedet. Men et sted har alltid ei forankring historisk, uansett hvor en befinner seg, og det er denne historielaget ville bidra til at nye innbyggere skulle få muligheten til å oppdage. Derfor blei også prosjektet et viktig identitetsprosjekt, både for de med familierøtter og alle uten, i Vestby.
Noe annet som Bodil har vært opptatt av er kvinnehistorie, spelet tar tak i ei tid der kvinner ikke har stemmerett og når Peder Andreas Arnstad i sine notater skriver om legen som referer til en hendelse i forhold til ei kvinne som «noe damegreier», går det varmt blod i årene hos Bodil. Med en liten dæsj rødstrømpe og en ganske stor dæsj med sanitetskvinnebakgrunn, fikk også kvinnehelse og kvinnehistorie plass i spelet – der en av karakterene får rosenfeber og denne sjukdommen hadde hun lært om på møtene hos Sanitetskvinnene. Bodil mener det var viktig å få fram også denne sida av samfunnet, som en viktig motvekt til denne mannsdominerte verden. Damene var en viktig bærebjelke, sjøl om de ikke hadde stemmerett før i 1913 og levde i samfunn på mannens premisser. Derfor har Bodil kjent på en ekte glede over å ha fått muligheten til å formidle også deres historie – at deres fortellinger også fikk sin naturlige plass i forestillinga.
«Prosjektet blei et viktig identitetsprosjekt, både for de med familierøtter og alle uten.»
Det har vært en prosess med mye grublerier og ettersom Bodil har aldri skrevet manus før, og måtte hun igjen ta fram sin indre Pippi og bare prøve.
-Det er vanskelig! Jeg er god på leserinnlegg og sånne type tekster, men å få replikker og dramaturgi på plass var noe helt annet. Vi måtte jo ha en rød tråd for eksempel, og konflikter og sirkelkomposisjon. Det endte opp med at jeg måtte på krasjkurs hos skuespiller Hanne Dahle! Og jeg spiste så mye sjokolade underveis for å få det til!
Hun ler godt av prosessen underveis med å skrive manus, om hvordan Hanne Dahle ville ha et drap for å drive handlinga videre, mens andre syntes at det ville blitt altfor voldsomt. Men hun har helt rett, det å skrive et godt manus er krevende – det skal ha en god dramaturgi, karakterene skal ha ulike motivasjoner for handlingene de gjør og det må være konflikter som driver handlinga videre. Alt dette skal pusles sammen til ei forestilling, som også må fungere scenisk ut mot publikumet. Derfor fikk de litt hjelp av en nyutdanna dramaturg fra lokalmiljøet, som hjalp til med enkelte scener, for litt av utfordringa er at en ønsker å fortelle så mye på relativt begrensa plass. For eksempel var det mange, kjente navn som ferierte i Vestby på 1800-tallet, som for eksempel Sigrid Undset og Theodor Kittelsen. Men hvordan få med dem uten at det skal spilles? Samtidig har hun også lært seg underveis å stole på regien, at det også er et eget fagfelt som former ei forestilling, og Tone Runsjø gav begrensninger på antall sider og skuespillere for å sette ei god ramme for produksjonen. Og historielaget måtte på sin side lære seg så stole både på regissøren og produsenten, og til slutt gi fra seg manuset for å rekke å lage forestillinga. Alt må læres! Og da blei det spist mye sjokolade en periode i Bodils liv.
«Det å skrive manus er vanskelig! Jeg måtte på krasjkurs hos skuespiller Hanne Dahle!»
Og det gikk nok litt utover sjokoladen du hun utover i prosessen også måtte hjelpe til med kostymene på grunn av sjukdom. Igjen måtte hun hente inn lærdom fra regissøren, som gav instrukser også der, om at hun måtte følge rollelista og få oversikt over hvilke kostymer som måtte være på plass til hver enkelt rolle. Og endelig klarte hennes digitale hjerne å gå løs på saken, uten at det læringskurven blei altfor bratt og butikken tom for søtsaker. I tillegg kom hun i kontakt med ei lokal dame, som hadde kofferter fulle av klær fra starten av 1900-tallet. Noe av det brukte de sjøl, det som var tidsriktig havna hos Follo museum og en del fine ting som hun håper vil ende opp hos Bygdetruppen Teater, som produksjonen lånte en del kostymer av.
– Juliane H. Sukkestad sa at Bygdetruppen alltid har noen karakterer som ligger i senga og er syke, så hun ville gjerne ha undertøyet, og da fikk hun det. Jeg synes det er så hyggelig at en slik donasjon kunne komme så godt til nytte på flere steder!
For kreative prosesser er gjerne litt oversiktelige og smått kaotiske, og alle med skjemavennlige hjerner får til stadighet prøvd strikken. Derfor handler det også om å få alle til å fungere godt i en prosess og bruke hverandres ressurser, slik at skjemahjerner og kreative hjerner jobber best mulig sammen. I et historisk materiale er kostymene viktig del av det å gjenskape den tida historia har opphav – enten det er på fattiggården på Skedsmokorset, eller et rikt bondesamfunn i Vestby med god kapital.
«Det er sånn Skjema-Bodil funker!»
Vestby Spelet nådde målstreken, og forestillingene blei spilt til glede for lokalmiljøet og er det første skrittet i en prosess videre med å etablere et spel. Prosjektet var et pilotprosjekt, det er lenge sida det har vært et spel i Vestby og derfor var det kanskje ekstra viktig å få dette opp på beina. Og kanskje kan flere hente ut inspirasjon til å lage flere produksjoner med utgangspunkt i lokalhistorie i Vestby – for den er både mangfoldig og rik og det er mer enn nok å fordype seg i, i dette området. Spel handler først og fremst om å ta vare på kulturarven, og Norge har en rik og mangfoldig speltradisjon – bestående av godt etablerte spel og nye spel. Det er bare å gratulere Vestby Spelet for vel gjennomført som førstegangsreisende i sjangeren. Det blir spennende å følge dere videre!
