Anmeldelse av Juliane H. Sukkestad: Musikal – en hårfin balanse mellom sang, dans og teater

Jentene ved min ene side ler lett og slipper nesten ikke blikket fra skuespillerne på scenegulvet. Damen på min andre side tørker tårene da Billy synger til sin avdøde mor. Dette forteller meg at denne forestillingen treffer både de unge og de eldre. Jenta mi på 11 år er ikke veldig glad i teater, mulig det har blitt en overdose en gang, men denne gangen fikk jeg henne med og det ble et vellykket besøk. Det var «ok», som hun sa. Det fenget hele tiden, og åpnet ikke for noen kjedelige stunder. Litt brydd i et øyeblikk da bevegelsene til de kjolelkledde guttene gikk over i twerk, en scene tett etterfulgt av glitterkledde dragartister som beveget seg over scena. Da var hendene foran ansiktet. Ellers var hun helt med.

Musikal er en nøye avbalansert sjanger 

Men så til dypdykket av det teaterfaglige, til regissørens grep. For meg er musikal en nøye avbalansert sjanger. Man må passe på at de koreograferte delene ikke utsletter skuespillet og det som skal oppleves nært, man må passe på at sangene ikke tar glansen fra budskapet og følelsesaspektet. Her ser jeg at det er brukt mye tid på formidling gjennom dans og sang. Dansenumrene er både fantasifulle og varierte når ensemblet trår til, og får fram Billys, eller rettere sagt Alexander Gløttas danseferdigheter, og ikke til å forglemme Michael, spilt av Theodor Barsnes-Simonsen. Sangen er også passe oppe eller passe nede til scenene som formidles. Allikevel savner jeg teaterfaget. Etableringen av både gruvesamfunnet og den dysfunksjonelle familien er svak. Den blir kort presentert før vi er i gang med sang og dans. Desperasjonen som får gruvearbeiderne til å streike blir blek når det er overlatt til sangen å etablere problemet. Jeg ser plakater og jeg ser demonstranter, men jeg ser ingen skitne gruvearbeidere og desperasjonen. Den kommer mye senere.

Jeg skulle gjerne sett at Alexander hadde fått regi på hvordan han skulle bygge opp følelsesspekteret til Billy. Sinnedansen på slutten av første akt er befriende. Endelig hører jeg sinne i stemmen! Ellers er han ganske lik igjennom hele stykket. Det er først og fremst koreografien og dansen som forteller. Jeg savner å se Billys følelser for dansen i selve spillet. Da han kaster seg over Mrs. Wilkinson med en kjempeklem fordi hun hjelper ham, så ser jeg virkelig ikke den komme. Det er egentlig ikke så mange følelser som tilsier at han er desperat. Og hvor kommer gløden ifra? Billys bestemor forteller om en mann, Billys bestefar, som kunne danse. Er det her Billy har dansetalentet ifra? Denne forbindelsen mellom Billy og bestemor skulle jeg gjerne sett mer til. Gjerne som et indre driv i starten for å fortsette å danse. Som en del av en oppbygging til valget han fortsetter å ta. Før dansen i seg selv er nok for ham til å holde på. For hvor kommer gløden ifra? Motivasjonen i starten kunne også ha ligget i motspillet til Mrs. Wilkinson, som forresten spiller veldig overbevisende. Sangen «SMIL» henvender seg til et «du», men på scenen henvender den seg til publikum ettersom det er oss Mrs. Wilkinson retter seg mot. Hva om «du» ble rettet mot de dansende, Billy og de andre jentene, slik teksten i sangen gjør? Kravene i teksten vil kanskje kunne vekke motivasjonen hos den enkelte danser? Jeg skulle ønske at sangene ble brukt slik teksten utfordrer dem til å brukes, som motivasjon til å gå videre, og ikke bare som presentasjon av sted og karakterer.

Bruk av humor som element 

Følelsene mellom de unge er ikke alltid like troverdig. Spillet oppleves mer ekte mellom gutta enn med Debbie. Theodors spill er godt og regien her er overbevisende. Det er følelser i spill. Men dansejenta Debbie har ikke fått noe regi som gjør det troverdig at hun er forelsket. Den lengtende ungdommelige forelskelsen er dyp og sitrende, men her er den så overfladisk som den kan få blitt. Jeg tror ikke på det. Er den ofret for koreografien og det humoristiske? For det er det hun blir, kun et humorelement.

Et annet humorelement som dras til publikumsfrieri er dansejenta Susan Parks. Hun blir den ultimate klønete som faktisk er like elendig som de sier. Jeg synes selv at det hadde vært spennende å utforske om denne klønetheten er fordi de har en hakkekylling istedenfor at hun faktisk er så elendig og gjør så grove feil, men så hører jeg latteren fra unga og innser at de yngre fortsatt elsker slikt, og det må de få lov til. Dette er teater for både teaternerden og for nybegynneren. Og ikke minst er dette amatørteater som skal få lov til å bruke publikumsfrieri for å forstå hva de holder på med.

Billy – en motpol til felleskapet

Jeg digga forresten bruken av politiet. Billy passerer en rekke med politikonstabler som bak hans rygg gjør narr. Et godt grep. De forsterker både hans følelse av det som er skambelagt og samfunnets oppfattelse av gutter som danser. Dette skulle jeg gjerne sett mer av. Jeg så derimot mye av dansende politi, gruvearbeidere og dansejenter sammen. Dette er morsomt og skaper også gode bilder av situasjonen. Den tydelige og gjentagende bruken av politiet tar situasjonen med streiken inn i historien på ny og på ny, og minner oss på den ytre omstendigheten. Jeg kunne allikevel ønske at Billy ble brukt mer som en motpol til dette fellesskapet som de andre er en del av, enten som streiker eller som lovens lange arm. Billy kjemper en helt egen kamp.

Bruken av den voksne Billy var fin, men etableringen av hvem han representerte kunne vært mer tydelig. Det visste jeg fordi jeg hadde lest programmet, men ingenting tilsa at han var framtidens Billy. Jeg skulle gjerne sett mer av ham, og gjerne i samme setting som bestemor.

Noen ganger føltes det som om homokampen konkurrerte litt med Billys kamp om å få danse. Men dette var kanskje bevisst? For slik det var en kamp for Billy å kunne få lov til å danse, var det også en kamp for homofiles rettigheter som pågikk. I år er det 50 år siden sex mellom menn ble avkriminalisert, og det er også passende å gi dette plass i en forestilling. Om det var intensjonen er jeg usikker på, ettersom premieren var i fjor. Jeg ønsker meg allikevel en åpenhet om dette, slik at temaet ikke blir slukt av et annet tema. Slik at dansen er for alle og at gutter som er heterofile også kan danse.

Etter forestillingen slo deg meg også at det kanskje er en fordel at stykket har blitt utsatt? Skuespillerne har blitt eldre og guttene har havnet i stemmeskiftet. Den mer ungdommelige Billy og medskuespillerne hans passer inn i en alder med oppgjør og brytningstid, forelskelser og leting etter måter å uttrykke seg på. De er ikke barn, men heller ikke voksne. De er på vei til å finne seg selv. Og for noen så koster det.