I pøsregn parkerer jeg bilen ved Fenstad kirke i Nes. Her treffer jeg en liten gruppe spente publikummere, ca. 12 barn og voksne, som er klare for vandreforestilling.
Vi blir sluppet inn gjennom et gjerde og blir rettet mot en stor granskog i andre enden av en kirkegård. Jeg skjønner ikke umiddelbart hvor vi skal, men plutselig åpenbarer det seg en liten sti som snor seg inn under grantrærne. Og magien starter umiddelbart. Den bare granskogen er magisk i seg selv, men når vi begynner å se oss rundt er den fylt med små, finurlige detaljer, skapt av scenograf Natalia Strenkova. På trærne henger det masker som ansikter til trærne, og nede i skogholtet kan vi se en liten alv som går rundt med en sommerfuglhåv. Det er stille og magisk. Her inne møter vi vår første karakter. Et skogsbarn som elsker mennesker. Hun tar oss med til vokteren av ravinedalen. En stor svart faun, som motvillig slipper oss forbi etter flere forsikringer om at vi ikke skal forsøple den vakre ravinedalen, sånn som alle andre mennesker. Og i det vi går inn i ravinedalen sprekker sola gjennom skyene, og dalen blir badet i sollys.
På turen gjennom skogen, ned ravinedalen og inne på Huser gård møter vi mange spennende og fine karakterer. Det er totalt 45 skuespillere med i denne produksjonen denne gangen. Vi møter alver, skogsbarn, fauner, hekser og trollmenn i ulike tablåer som alle har en del av historien å fortelle. Mange av gruppene er gode på å ha et spill gående både før og etter at vi som publikummere er der, som er med på å bygge opp magien. Dessverre er det ikke sånn i alle tablåene. Dette blir noen ganger problematisk, da vi må gå en smal og glatt sti etter hverandre gjennom dalen, og derfor ikke kommer frem samtidig. Når skuespillerne da starter på monologene sine før alle er fremme, går flere av oss glipp av mye viktig informasjon. Spesielt da dette skjer oftest i scener hvor skuespillerne bare har fått historiebærende tekst. Jeg skjønner godt at skuespillerne trenger å begynne i det publikummerne kommer, noe annet ville blitt ubehagelig, men jeg skulle ønske at de hadde fått mer hjelp av manus og regi til å ha noe å drive med, eller snakke om noe som ikke var vesentlig for å få med seg handlingen. Dette blir blant annet svært tydelig i det vi går inn i “Den mørke skogen” hvor vi skal møte de onde døtrene til Trollmannen Grådius. Han som er ansvarlig for at det magiske treet til alvene holder på å gå i stykker. Disse tre karakterene har blitt plassert langs stien og bare står der. Historien sier noe om at de har kranglet, men vi får også vite at det er evigheter siden og at de fortsatt ikke har blitt venner. Men hva driver de med der? Vi får forsåvidt vite at de bor der, men hvorfor har ikke de fått en mening og en handling? De skal jo være noe av det farligste vi møter på denne turen, men det er bare en av dem som har fått en karakter og en tekst som på noen måte portretterer det. Alle tre skuespillerne som spiller her later til å ha kapasitet til så mye mer. Og hvorfor bruker de ikke relasjonen til hverandre mer? Etter å ha bearbeidet et stykke i fire år, skulle jeg ønske at det var kommet lenger. Historien har lite dramatisk utvikling, og der det er lagt opp til at det skal bli en stigning i spenning og dramatikk er det ofte tatt fullstendig luften ut av i neste scene. Det oppleves i blant som om scenene ikke er sett helt i sammenheng, og det store bildet er blitt litt glemt. Det er masse kule ideer, basen for historien er spennende, og det er tydelig et stort og detaljrikt univers som er tenkt ut, men det mangler en tydelig retning, utvikling og driv. Det er også et problem at relasjonene mellom karakterene ofte ikke gir mening, oppleves uhensiktsmessige eller motarbeider seg selv. Det samme gjelder iblant relasjonen til publikum.
«Den bare granskogen er magisk i seg selv, men når vi begynner å se oss rundt er den fylt med små, finurlige detaljer, skapt av scenograf Natalia Strenkova.»
At relasjonene kommer i veien ser vi blant annet når vi er nede på Huser gård på besøk hos den fine feen og hjelperen hennes Vinyl. Det er helt tydelig at rollene ikke liker hverandre. Karakterene er usympatiske, og den fine feen er ofte ufin og frekk. Hun bryr seg overhodet ikke om hvem hjelperen hennes er eller hva han heter. Og det hadde vært greit hvis det videreførte en viktig del av historien, men det føles mer som et nødvendig stopp før vi får fortsette historien. Noe som er veldig synd da det er tydelig at disse skuespillerne kunne bydd på masse med et materiale med mer retning, for karakterarbeidet skuespillerne har gjort er godt.
At manus og/eller regi motarbeider skuespillerne til tider ser vi også når vi skal starte prosessen med å lage trollpinner sammen med alvene for å redde dem. Som for øvrig er et utrolig kult konsept. Den første karakteren vi møter her nede er en alv som er livredd for oss mennesker. Han skal da hjelpe oss med å sage og pusse pinner. Dette innebærer ganske mye instruksjon og nær veiledning. Jeg tenker at de har gjort det utrolig vanskelig for skuespilleren, når han må starte med å være livredd, og så må han på ett eller annet vis overtale seg selv om at han skal gjøre det og hvorfor, uten å få hjelp av noen andre. Det er en veldig vanskelig oppgave, som jeg tenker er litt voldsom å legge på en amatør. Ved å gi ham en lettere inngang hadde han fått muligheten til å skinne mye mer. Hvis derimot denne frykten hadde blitt lagt hos noen andre, kunne de beholdt det i historien, men heller hjulpet noen andre. Det ville for eksempel vært veldig spennende å se det hos et makkerpar vi besøkte litt senere. Denne duoen bestod av en veldig ung og en veldig gammel alv. En av forestillingens kanskje mest forvirrende relasjoner da de er en underlig blanding av støttende og utrolig kjipe mot hverandre. Den gamle alven blir lugget, ertet og herjet med, uten åpenbar grunn så vidt jeg kan se. Det er til tider direkte ubehagelig å se på og det gjør at jeg mister masse sympati for karakterene, og begynner å undre meg litt over hvorfor vi skulle ville hjelpe til. Hvis den ene av disse karakterene derimot hadde vært veldig redd for eksempel kunne de heller fått et sterkere og mer betydningsfullt bånd. Noe disse to skuespillerne hadde klart med glans, for de er tydelig gode til å lytte til hverandre, samarbeider svært godt og har fine grunnkarakterer. Det er bare det materialet de har fått motarbeider dem.
«Det er masse kule ideer, basen for historien er spennende, og det er tydelig et stort og detaljrikt univers som er tenkt ut, men det mangler en tydelig retning, utvikling og driv.»
Den unge alven skal også komme med teaterets historiske alibi; historien om da vikingene seilte opp Vorma. Absolutt interessant, men føltes veldig ut av det blå, og ga ikke noe særlig mening i sammenheng med resten. Hvis det derimot hadde blitt fortalt flere historier om hvordan alver hadde hjulpet mennesker gjennom hele handlingen, ville det føltes mye mer naturlig, og skapt en tydeligere rød tråd gjennom forestillingen.
Mange steder treffer manus og regi derimot godt. Blant annet da vi får gå inn i den mørke, kalde hulen hvor vi møter trollmannen Gaius. Her får barna endelig brukt de ferdige trollpinnene for å reparere det ødelagte alvetreet. En magisk opplevelse. Eller da vi blir vist veien videre av en sprø alv med hus på hodet, og møtet med den tøysete søsteren og broren Alvorlig. I tillegg til dette vil jeg særlig trekke frem arbeidet til smedalven Martin, spilt av Bjørn Martin Jameson. Han har en tilstedeværelse og ro som er helt magisk. På denne posten skulle alle barna være med å smi hver sin Vormpinne, og han klarte å lokke frem selv den mest sjenerte 4-åringen til å bli med. Han luket vekk alt av uro og stress blant barn og foreldre, samtidig som det føltes som han hele tiden var i karakter. Selv da han tok av alvevingene. Jeg hadde selv ikke med meg barn denne dagen, men måten han gjorde dette på gjorde at selv om jeg ikke kjente noen, gledet meg stort over hva barna fikk til. Jeg må også nevne kostymene og lydbildene i denne forestillingen. Det er så gjennomført og vakkert, og det å ha muligheten til å ha med live harpespill i den siste scenen er helt nydelig. Jeg er også imponert over at gruppen har klart å spille 22 forestillinger på to dager, i pøsregn og solskinn, og det var bare noen svært få som så ut til at de hadde begynt å kjede seg.
«I tillegg til dette vil jeg særlig trekke fram arbeidet til smedalven Martin, spilt av Bjørn Martin Jameson. Han har en tilstedeværelse og ro som er helt magisk.»
Det blir i tiden fremover spennende å se om denne forestillingen får fortsette å leve på denne måten og i de fantastiske omgivelsene. Huser gård skal selges, så forestillingens fremtid er for øyeblikket uavklart. Men jeg håper virkelig at dette er en forestilling som får fortsette å spilles år etter år. For den har en magi og fantasi som jeg håper mange får oppleve. Og med en overhaling av manus, og litt mer gjennomarbeidet regi, kan denne forestillingen vippe over til å bli helt episk.
Takk for opplevelsen!
_____________________________________________________________________________
Ingrid Holøs er utdannet skuespiller fra NISS i 2011 og har gått barne- og ungdomsarbeiderlinjen. I kraft av
dette jobber hun nå både som skuespiller og produsent i det frie feltet, og som instruktør. Ingrid har laget flere forestillinger fra grunn både for barn og voksne i ulike konstellasjoner, samt medvirket i flere prosjekter som skuespiller og dukkefører. Hun er fast instruktør for Askeladden – Det lekende teater.
