En regntung dag møter Teaternytt opp i Drøbak sentrum for å ta en prat med Cahtrine W. Langlie, en kulturpersonlighet i byen på flere måter, der hun jobber som dramapedagog i kulturskolen og er aktiv i byens kulturliv gjennom blant annet Drøbak Studiescene. Hun kommer i full fart mot avtalt møteplass, det kan se ut som om hun skal løpe fra alle regndråpene som skydekket over byen har tenkt å gi fra seg. En typisk ildsjel, slår det meg da vi møter hverandre på torget og skal finne oss et sted å spise samt finne ly fra værgudenes våte element.
Vi slår oss til på Café Drøbak, og det er liten tvil om at Cathrine kjenner pulsen på kulturlivet i denne byen. Hun snakker med kaféinnehaveren og forteller om arrangment som pleier å foregå der på sommerstid. Antagelsen om at kontaktflata er stor får jeg etterhvert bekrefta. Hun har etter mange år i kulturlivet fått et stort nettverk, et nettverk som også inkluderer journalister – noe som er en stor fordel når en skal få spalteplass i lokalavisa. – De er flinke til å komme når jeg tar kontakt, det setter jeg stor pris på, og jeg har virkelig ikke noe å klage på sånn sett!, forteller hun entusiastisk, men legger til at det er ikke alle kulturaktører det er slik for.
– Generelt sett skulle jeg ønske at flere, enten det er lokalpresse eller andre, hadde i langt større grad sett verdien av teater som folkehelse og lagt mer til rette i form av lokaler, penger og pressedekning for å nevne noe. Dette er i aller høyeste grad helsekroner! Jeg tenker på min egen gjeng, det er en sammensatt forsamling bestående av alt fra håndverkere til forskere, og vi møtes for å ha det sosialt og spille revy sammen – og i det ligger det også at vi tar i mot hverandre og tar vare på hverandre. Men for at aktiviteten skal vedvare, må en ha publikum – og da er det viktig med pressedekning!, forteller hun engasjert.
For det er ikke noen automatikk i at lokalavisa møter opp på et kulturarrangement, og det er gjør at det fort kan bli en skeivhet der de som er flinke til å mase, og har nettverk, får mer spalteplass enn de som ikke er det. Cathrine forteller at de er flinke til dette i Drøbak Studiescene, slik at det blir forhåndsomtaler i forkant samt bildeserier og omtaler underveis. Men alle frivillige lag -og foreninger har ikke nødvendigvis samme ressurs, og dermed oppstår ujevn dekning. – Jeg skulle virkelig ønske at pressen generelt sett så verdien av å skrive om oss alle sammen, i dag har klikkbare saker med sensasjonsnyheter fått mye plass. På den annen side, kanskje vi må bli flinkere til å klikke på sakene som handler om oss?, undrer hun seg.
Hvordan gjøre seg interessant?
Det er ingen tvil om at omtaler i næravisa har stor betydning for lokale lag -og foreninger. En ting er at en vil at publikum skal komme, en annen ting er at en trenger å selge billetter slik at økonomien går rundt. I dag er den mest vanlige formen for spalteplass omtale av arrangementet, korte intervjuer og bildeserier. Kulturlivet må kjempe om spalteplassen, for redaksjonene rundt omkring tar hele tida avgjørelser på hva som skal få prioritet og ikke. Cathrine mener at lag -og foreninger også må bli flinkere på å ha en tydelig pr-strategi og heller hjelpe hverandre i feltet. – Kanskje vi bare må innse at vi må kjempe om spalteplassen, slutte å sutre og klage, og heller jobbe sammen for å få pressen på kroken? Det er for eksempel ingen tvil om at personlige fortellinger er populært, kanskje en må leite fram dem i egne rekker og bruke dem? Jeg sitter ikke på fasiten her, men tida der det holdt å henge opp en plakat er iallfall forbi, poengterer hun ettertrykkelig. Og kanskje hun har rett i dette, at i dagens samfunn må en ikke være beskjeden og sørge for å ta plass – også når det gjelder spalteplass.
– Lokalaviser bør ikke skrive anmeldelser uten å ha kompetente folk
Teaternytt har starta opp med å skrive anmeldelser av forestillinger i amatørteaterfeltet, ettersom det er et fravær av dette i pressen generelt. Fagkompetente folk besøker ulike forestillinger, i ulike kategorier, og skrive faglige tilbakemeldinger uten å kaste terninger. Cathrine har sans for tiltaket, så lenge det er fagkompetente folk som skriver og er enig i at feltet trenger det. Sjøl har hun dårlige erfaringer med at lokalpresse skriver anmeldelser, hun har opplevd at en en journalist uten teaterfaglig bakgrunn slakta en revy hun var med i. – Det var på ingen måte bra, derfor er jeg ikke umiddelbart begeistra for at lokalaviser skal skrive anmeldelser så lenge de ikke bruker folk med fagkompetanse. Det kan få ganske store konsekvenser!
Besøket i Drøbak er snart ved veis ende, og Cathrine skal straks videre i sin teatertravelhet. En god lunsj får følge av omvisning der Drøbak Studiescene har kostymelageret sitt, som vitner om mange års engasjement som et lokalsamfunn har nytt godt av. Det er mye arbeid som er blitt lagt ned her, som så mange andre steder i Norge, og som burde få mye oppmerksomhet. Men likevel bærer feltet stadig preg av marginalisering – som igjen bidrar til å senke statusen fordi det blir usynliggjort. Cathrine er ikke sikker på om næravisene er klar over hvilken maktposisjon de har i et lokalsamfunn i forhold til akkurat dette.
Hva ser Teaternytt sine anmeldere på når de er ute og ser forestillinger? Daglig leder i Viken Teaterråd, Tone Runsjø, forklarer hvorfor det er viktig å anmelde og hva en skal se etter. Les mer her.
Forelder Christine Skjellum Eriksrud tok debatten lokalt da døtrene hennes spilte i forestillinga «Kampen om jula» med Bygdetruppen Teater, og opplevde at lokalavisa heller gav spalteplassen til de som valgte å avlyse arrangement. Dermed tok hun tastaturet fatt. Les mer om det her
Musikalene har de siste åra vært veldig populært å sette opp. Juliane H. Sukkestad anmeldte Lillestrøm Folketeater sin oppsetning av musikalen «Billy Elliot». Les om hvilke betrakninger hun gjorde seg her
BærMuDa Mini har lange musikaltradisjoner og satte opp i våres «Annie», en musikal som er hyppig brukt i amatørteaterfeltet. Teaternytt med Ingrid Holøs tok turen til Bærum. Les anmeldelsen hennes her
Norge har en rik speltradisjon, og heldigvis har mange kommet i gang igjen etter pandemien. Lene Hagen besøkte Ørje og så spelet » Sin fars datter». Hvordan var den opplevelsen? Les tilbakemeldingene hennes her
