Teaternytt ønsker å sette fokus på medienes rolle i kulturlivet, og da spesielt amatørteaterfeltet. Hvilken makt ligger det i et fravær av lokalavisa når det spilles forestillinger? Eller når noen lag -og foreninger er mer prioritert enn andre? Hva er forskjellen på omtale og anmeldelse, og hvorfor anmeldes amatørteatedforestillinger så sjeldent? Ligger det et marginaliseringspotensial hos pressen, og er redaktørene bevisste på hvilken makt de egentlig forvalter?
Christine Skjellum Eriksrud er mammaen i fra Høland som satte seg ned og skreiv et leserinnlegg til lokalavisa i bygda hun bor i, etter at forestillinga barna hennes spilte i fikk marginal spalteplass både i forkant og etterkant av forestillingene. Samfunnet var inne i sin andre nedstengning, og restriksjonene gjorde at mange arrangement blei avlyst rundt omkring i kommunen. Likevel klarte Bygdetruppen Teater å gjennomføre juleforestillinga si, noe som ikke var gitt da covid til stadighet knakka på døra og det hele tida blei gjort løpende vurderinger av teateret om en skulle gjennomføre eller ikke. Alle gikk på tåhev i spenning om en ville klare å gjennomføre i hele tatt, om det ville komme nye og strengere restriksjoner og om aktørene ensemblet ville holde seg friske. Da det var et faktum at teateret fikk spilt forestillinga si, var dette en stor bragd i seg sjøl – og spesielt gledelig ettersom det var mange barn med. Et lite skår i gleden var at lokalavisa ikke dekka det. – Jeg er muligens inhabil ettersom jeg har barn som er med, men mammahjertet mitt sa at dette måtte jeg si i fra om. Disse ungene hadde fortjent å få spalteplass! Dessuten var avisa proppende full av artikler om alle som avlyste arrangementene sine, derfor opplevdes det veldig rart at når mot alle odds klarte å gjennomføre, da fikk vi omtrent ikke oppmerksomhet!, forklarer hun med engasjement. Leserinnlegget gjorde at debatten om lokalavisas valg av saker, og hvilke arrangement de dekker, blussa til og flere kom på banen og stilte seg undrende til hvorfor noen prioriteres vekk, mens andre får mye plass eller gjentagende omtale. Synergieffekten har vært at lokalavisa har vært mer påpasselig å dekke kulturarrangement i etterkant, men hvor lenge Adam blir i paradis, vites ikke. Skjellum Eriksrud er påpasselig med å poengtere at hun er klar over at avisene må gjøre prioriteringer, men at det er nettopp prioriteringene hun setter spørsmålstegn ved.
Om å ta kultur på alvor
Skjellum Eriksrud brenner for lokalkulturen, at det skal eksistere et kulturtilbud både for barn og voksne i bygda, slik at en ikke må reise til Lillestrøm eller Oslo for å få det samme tilbudet. Dette handler om å skape ei levende og bærekraftig bygd, som ikke marginaliseres. Hun påpeker at kultur også er folkehelse, og at lokalavisene burde ha et fast kulturbilag på lik linje som at sport har sine faste sider. – Da jeg vokste opp, var det et fast kulturbilag en gang i uka i lokalavisa, det var kjempefint! Da kunne en som publikummer enkelt følge med på det som foregikk, og omtalene bidro til at arrangører fikk nødvendig oppmerksomhet, uten at noen nødvendigvis fikk mye mer enn andre.
Hun ser også dilemmaet et dilemma her, da gjerne i form av mer spalteplass både før og etter et arrangement. – Jeg er veldig glad for at et annet teaterlag i bygda, som hadde forestillinger rett i forkant av oss, fikk masse spalteplass. Alle fortjener oppmerksomhet, og det er veldig viktig med den, men det opplevdes så urettferdig at det var så skeivfordelt og at det gikk i disfavør av oss. Og det måtte jeg si fra om!, sier hun bestemt. Hun er også kritisk til at spalteplassen bestemmes ut i fra om en har gode kontakter inn i en avisredaksjon, eller ikke. Det kan også bidra til at noen får lite oppmerksomhet, og i verste fall; sensureres vekk fra kulturkartet. – Bygdetruppen Teater står støtt i arbeidet sitt, også uten omtale fra lokalavisa, men jeg tror at det er sunt for feltet at en sier i fra, hvis en ikke gjør det, blir det heller ingen endring, avslutter hun med stort smil om munnen.
