Juliane H. Sukkestad er dramapedagog, regissør og dramaturg med hovedvekt innenfor reminisenseteater. Hun har en master i drama -og teaterkommunikasjon fra OsloMet og har over tjue års erfaring som instruktør i amatørteaterfeltet og en allsidig praksis. Hun skriver også egne manus.
«Bak Vollene» er en historisk vandreforestilling som gjestet gatene i Gamlebyen i Fredrikstad tilbake i 2002-2005. Sommeren 2022 inntok den stedet på ny, revidert og tilpasset et publikum av 2022.
Som museumsmenneske merket jeg øyeblikkelig at dette var noe for meg; guidet omvisning og teaterforestilling på én og samme gang! Uten forstyrrelser av annen trafikk, hverken folk eller biler (godt sørget for av produksjonen som hadde folk som sperret av områdene vi forflyttet oss i) beveget vi oss gjennom historiske gater og torg, porter og bygninger.
Det var mange mennesker tilstede og jeg ble først litt usikker på hvor godt jeg med mine 163 centimeter kom til å kunne se det som foregikk. Det var nemlig opp til oss selvå stjele seg en god plass rundt scenene som utspilte seg. Litt forsiktig var jeg i starten, men jeg innså etterhvert at her var det ikke farlig å stille seg fremst, eller å utvide publikumsområdet som «flokken» vår lagde.
Gjennom hele forestillingen ble vi geleidet av vekteren Fredrik-Sta, spilt av Helge Gimle. Han kler rollen godt. Den krever at man kan både holde fokuset til sitt publikum og gi de andre skuespillerne solid motspill samtidig. Det finnes nesten ingen hjelpemidler av teknisk utstyr, så det krever sin mann å kunne ta fokuset når flokken skal videre. Talina, som er både manusforfatter og produsent, har inntatt rollen som Karen Øltapper, en rolle vi møter regelmessig gjennom forestillingen. Den er tydelig og morsom, og sammen utgjør de to et humoristisk radarpar som avkler hverandres laster. Fredrik-Sta og Karen Øltapper er de som sammen med sitt publikum er de eneste tidsvandrerne vi møter. Ved rett og slett å hoppe rett opp og ned kan disse to bevege seg i tid. Ved vårt første møte har Fredrik-Sta klart å hoppe seg inn i vår tid, og ved en feil blir vi alle med når han skal hoppe seg tilbake. Det kan virke som et lettvint grep, men det er et godt grep, og publikum fryder seg ved å gjøre disse hoppene.
Vi hopper oss gjennom tidene og lærer om byens opprinnelse som Sarpsborg, ulike bybranner, heksebrenning, prostitusjon, krig og epidemier. Årstall kommer og går, og det er vanskelig å feste seg ved dem alle. Det som setter seg er historiene om de sårbare og fattige. Kontrastene mellom fattig og rik, de som sitter med makt og de som det utøves mot, fyller scenene. Et eksempel som gjorde inntrykk er jenta som til offentlig skue må fortelle om sin synd som har ført henne i ulykka. Publikum er nå ikke lenger bare et publikum, men også tilhørerne til denne bekjennelsen og den dømmende part der vi sitter i kirkebenkene. Vi går fra å være tilskuere til å være medspillere i dette stykket.
Les mer: Hvorfor er anmeldelser i amatørteaterfeltet viktig?
Forestillingen tar for seg glimt fra begivenheter helt fra 1500 til midten av 1800-tallet. Jeg merker at det er lange sprang, og jeg detter litt av når det nærmer seg slutten. Gjennom hele forestillingen beveger vi oss mellom større scener med folkemengder og små scener med gripende fortellinger, det er godt og variert. På slutten blir allikevel de mindre scenene vanskeligere å henge med på fordi de er større avstikkere fra de større scenene (jeg husker en malerinne, men synes det er vanskelig å plassere henne i tilknytning til resten av det som skjer). Her kunne man kanskje ha strøket noe. Det skjer også mer i tidsforløpet i de siste tidshoppene vi gjorde. Samtalene blir dermed viktigere å følge med på for å holde tråden, slik som med Fru Øst og Fru Vest som diskuterer hvilken side av elven som er best. Dialogen tar over spillet, og etter å ha vandret en stund, så blir det også vanskeligere å holde fokuset på en slik lengre samtale. Den var artig, og fortjener en plass i spillet, men med slike valg trenger også publikum en mulighet for å kunne sitte ned for å kunne følge med.
Et ekstra godt valg var brukenav dyr. Man blir alltid litt mer årvåken når en hest kommer ridende inn. Trekkende på en vogn, eller ridende inn med en rytter, man blir alltid litt mer observant på hvor den rir og hva som kan skje. Virkeligheten blander seg inn med spillet. Vi kommer enda ett hakk nærmere historien slik den kanskje kan ha utspilt seg.
Jeg har selv en forkjærlighet for vandreteater. Det ble en form jeg ble bedre kjent med under koronarestriksjonene. Vandreteater med mindre kohorter gjorde det mulig for meg å gjennomføre flere forestillinger uten å avlyse. Tilbakemeldingene fra mitt publikum var gode, de likte nærheten og det å oppleve spillestedet fra flere vinkler. Man kommer som publikum nærere skuespillerne og det som skjer, som gjør det mulig for publikum å oppleve seg selv som en aktiv medspiller. Fredrik-Sta ga i denne forestillingen publikum nettopp denne deltakende rollen, noe som passet godt ettersom vi vandret rundt i scenebildene både før, under og etter at scenene var utspilt. Da vi vandret nedover gatene i røyken fra pyroen, trampet jeg i takt med trommen som låt i bakgrunnen. Vandreteater kan anbefales på det sterkeste, til deg som publikummer, men også til deg som vurderer å velge det som teaterform.
Les også:
Anmelder Lene Hagen dro til Ørje for å se årets oppsetning av Soot-spelet, som handler om datteren til Engebret Soot. Hvordan var den opplevelsen? Les mer her.
Langt til skogs, helt utafor allfarvei, må en ta beina fatt for å komme seg på gruvespel i Feiring. Vår anmelder pakka snippsekken og dro avgårde, og fikk en sjelden opplevelse. Les anmeldelsen av «Menn av malm, jenter av jenter» her!
