Hvordan har amatørteater sett ut i Akershus siden 1980-tallet?

Jeg har i 33 år vært en aktivt del av interesseorganisasjonene for amatørteater i Akershus. La meg ta deg med tilbake i tid å vise deg hva vi satset på i Akershus i de forskjellige tiårene. Mange av våre medlemgrupper ble startet på 1980-tallet, og flere teatergrupper har fulgt med alle fasene til i dag.

Akershus amatørteaterforening, Akershus Amatørteaterråd, Akershus Teaterverksted og Viken Teaterråd har siden 1883 fram til 2023 vært gjennom en del omveltninger og kulturpolitiske ideer, men vi har ikke hatt suksess hele tiden. Særlig ikke når det gjelder bytte av navn, som gjerne vitner om en ny tid. Flere regionale råd har forandret seg, eller blitt lagt ned, i Norge siden 1980, men i Akershus har vi kloret oss fast. Men hva har forandret seg i amatørteaterfeltet per tiår i Akershus? Oppsummert kan jeg subjektivt si at det har dreid seg om:

• På 1980-tallet arbeidet vi med fagopplæring i teater gjennom kurs av instruktører og aktører, både på og bak scenen. Vi etablerte amatørteatergrupper, festivaler og møteplasser. Moderne og gamle klassikere, samt farser og revy, stod høyt på reportoaret.
• På 1990-tallet vendte fokus over på profesjonalisering og spesialisering innad i teatergruppene, og en økende interesse for barn og unge. Flere unge kom hjem med teaterutdannelse fra utlandet innen teater, blant annet i mime, figurteater, klovning eller musikal, og dette fikk etterhvert ringvirkninger. De nyutdannede fikk ikke jobb på de offentlige teatrene, og flere av sjangrene var uvanlige i Norge og manglet arenaer. Faste frigrupper med ensembler på 2-12 aktører fikk nå sin storhetstid. Tilleggsinntekten utover forestillinger var å instruere og gi teaterkurs for amatørteater.
• 2000-tallet ble preget av kommersialisering og kvalitetsikring. Trenden handlet om spesialisering og talentutvelgelse. Kommunene fokuserte på å få opp kulturskoler og bygge kulturhus. Lokale profesjonelle aktører innen teater startet opp kulturbedrifter med teatertilbud for barn og unge. Flere tok på seg produsentrollen på kommunale prosjekter, og de ble en del av kulturskolen og DKS. Teatergruppene i  Akershus fikk øynene opp for spel  – eller «utendørs musikkspill» som de kalte det først.
• På 2010- tallet måtte amatørteater bli en del av andre samfunnsoppdrag, eller en særsatsning for å få prosjektmidler. Alt lønnet kulturarbeid og driftsstøtte til kultur ble kraftig nedskallert. Det lønnet seg nå å være store amatørteatergrupper og ha høy egeninntjening. Flere hadde semesteravgifter på opp til 2500 kr., lik private danseskoler. Amatørteaterutøvere ble dominert av barn og unge, skolerevyer, spel og musikaler. Det å drifte en amatørteatergruppe begynte å ta mer tid enn kunstnerisk arbeid, samtidig økte regihonorarene lite.
• Nå i vårt tiår veileder Viken Teaterråd amatørteaterfeltet i bærekraft, mangfold og inkludering. Fra mars 2019 stod vi fra en dag til en annen plutselig i en pandemi og teaterproduksjoner ble lagt ned på dagen og øvelser ble midlertidig avlyst. Det nedstengte amatørteaterfeltet trengte hjelp. Vi trodde først pandemien skulle vare et par måneder, men produksjonene var av, på, eller forskjøvet, helt inn i 2023. Utenom pandemien ser Viken Teaterråd at dette tiåret er preget av en ensidig produktfokusering. Dette skaper en selvhevdende konkurransesituasjon i amatørteateret på teaterproduktet.

  

Amatørteateret har levd sitt eget liv utover kunsttrender på de profesjonelle teaterscenene i Norge siden 1980-tallet og fram til nå. Amatørteatergrupper etableres gjerne ut fra de kommersielle teatertrender (musikalene i London) og de spiller både tradisjonelle teaterstykker (Ibsen) og kassasuksesser («Den spanske flue»). Selv om Viken teaterråd har et viktig mandat vil amatørteateret bestå uten oss. Men i 40 år har amatørteaterets egen demokratiske interesseorganisasjon i Akershus  både synliggjort, fremmet og tilrettelagt for amatørteater, og dette har gitt teatergruppene fordeler og økonomisk støtte.

1980-tallet handlet om opplæring 

Lokal kultur var i vinden på 1980-tallet. Kulturadministrasjoner blomstret med mange nyansatte, og det poppet det opp private teaterutdanninger. Noen av dem ble senere høyskolelinjer. Folkehøgskoler, videregående og lærerutdanning fikk dramalinjer og teaterfordypning, og vi fikk også revyskole og figurteaterutdanning.

Det ble etablert nye kulturstillinger på alle forvaltningsnivå og innen interesseorganisasjonene for amatørteater. Flere nasjonale, frivillige organisasjoner, som Noregs Ungdomslag, studieforbundet AOF m.fl., fikk egne teaterkonsulenter. Musikkskolen begynte samtidig å etablere seg, og de ble senere kulturskoler med teatertilbud. Det var en storhetstid for interesseorganisasjoner som Norsk Teaterråd og regionale teaterråd. Det fantes kulturmidler på alle forvaltningsnivåer for langsiktig tilrettelse og nye tiltak. Med 100%-stillinger fikk organisasjonene til mye med enkle rammer. Og ikke minst; verden fungerte selv uten datamaskiner og med fasttelefoner, i myldrende kontorer.

Akershus Amatørteaterforening ble etablert i 1983. Det ble omdøpt til Akershus amatørteaterråd i 1986 og senere ble det hetende Akershus Teaterverksted i 1989.  Det var penger å hente til stillinger og drift, uten omfattende søknader. Av og til ble også avtaler gjort muntlig. Akershus får i gave et brukt lysutstyr fra Nationalteateret. Dette leide vi ut til medlemmer, og vi mottok gjevnlig manus fra arkivene på de største teatrene i Oslo. Manusbanken i Akershus utgjorde i 1996 ca. 1200 manustitler og 2000 manus, og etterhvert ble banken lagt innunder Norsk Teaterråd. Alt var en videreutvikling av kulturpolitikk fra 70-tallet!

Hoveddelen av amatørteaterbevegelsen var voksenteater, og det var populært å spille teater både for kvinner og menn. Voksenteatrene spilte revy, farser, nyskrevet dramatikk og de store dramatikere fra inn- og utland. De hadde 1-2 produsjoner i året, og det var gjerne 10-16 aktører i ensemblet. Dessuten hadde man lite pengebekymringer ved gratis tilgang på øvingslokaler og spillesteder på samfunnshus, skoler og i kommunesaler! Forestillingen ble gjerne vist et par ganger. Noen revyer ga gode ekstrainntekt til idrettslag, og teater var gjerne en av aktivitetene hos Bondeungdomslaget, studieforbundet AOF og avholdsforeninger. Der var det med flere ungdom, og de spesialsydde egne fellesutgivelser av småmanus, «lærerstykker» og sketsjer.

Amatørteatergrupper ble startet av lærere, jounalister og politisk engasjerte. De dro gjerne med seg et par musikere. Teatergruppene het revy- og amatørteater i tittelen (i tillegg til stedsnavn). Noen av dem valgte etter 2000 å sløyfe revy i tittelen. Andre voksengrupper i Viken har overlevd som Dramatiske Selskap. Publikummet var nærmiljøet; familie, naboer, venner og kolleger.

Nasjonal dramatikk av Ibsen, Bjørnson, Holberg ble analysert setning per setning i norskfaget i skolen, i  dramafaget og dramatikklesning var viktig i skolen grunnet ideen om dannelse og kulturarvopplæring. Nasjonale sanger, dramatikk og salmer hadde opp til 1980 i mange skoler ennå en sentral plass.

Lærere kunne enkle dramaøvelser (tyske) der lek, samarbeid og trygghet var sentralt, det var ikke spesialisert ensemble- og  skuespillertrening. Dramafaget kom inn i amatørteateret fordi lærere ofte var de som startet opp gruppene og de ble faste ubetalte instruktører, og fungerte godt som dramatikere og dramaturger! Innpakningen av visningene av stykker var ikke viktig. Teater ble spilt på gymsalscenen med rødt forteppe, en lyskaster, ingen lydmiks, et piano, uten sminke og med enkle kostymer av stoffstykker festet med sikkerhetsnåler. Spillestedet var gratis, og inngangsbilletten kostet lite. Teatergrupper ble ofte startet på skoler, og fikk der sin første faghjelp fra de nye teaterverkstedene. Lærerne dro på sentrale kurs og stevner i eget fylke. Voksenteatrene holdt til på samfunnshusene.

På 1980-tallet begynte studenter å komme hjem med teaterutdanning fra utlandet, fra Paris, London, Wien, Moskva, New York m.m. De var faglig eksklusive, men gjerne arbeidsløse. Det var få som fikk innpass på et offentlig teater, selv med utdannelse fra internasjonale og anerkjente teaterskoler. Flere endte derfor i teaterverkstedene, eller i frigrupper. De satt i gang med å skolere lærere og voksne i innpakning (design av scenografi, kostyme, sminke, lys/lyd), regi/dramapedagogikk samt skuespillerteknikker (maske, mime, Stanislavskij m.m). Etterhvert ble de innleid til betalt regi. De demokratiske rådene ble til teaterverksteder og fagsentre med egne, større lokaler. De bestod gjerne av 2-6 faste ansatte, delt mellom administrasjon og fagpersonale. Amatørfeltet gikk på kurs etter kurs, og lærte alt fra å styre lys til å analysere manus av Harold Pinter.

Akershus Teaterverksted hadde et lager på 200 kvadrat, og vi delte resepsjon, blackbox, større møterom, utstyr og kantine med fylkeskommunen. Alt dreide seg om igangsetting, tilrettelegging og opplæring! Voksne mennesker betalte gjerne tusenlapper for å skaffe seg teaterkompetanse. Vi utdannet i Akershus lokale regissører med studiepoeng fra Universitetet i Oslo, og fagpersonalet i Akershus Teaterverksted trodde ikke det ville bli lagd godt teater lokalt uten oss. Vi jobbet ute i feltet og tett med lokalsamfunnet, og trodde dannelse og opplysning ville lage det beste teater. En uslipt russerevy av ungdom ble ikke definert som ordenlig amatørteater og fikk ikke være medlem i Akershus Teaterverksted.

 

1990-tallet  handlet det om satsning på barn og unge, og Kunst med stor K

Vi i Teaterverkstedet ble spesialiserte konsulenter, på lik linje som konsulenter i andre sammenhenger. Kurs i regi og styreverv hermet etter ledelsesteorier i finans, og konsulentene våre satt med 3-7 års kultur- og kunstutdannelser. Den nye tiden på 1990-tallet skulle tilby service og visittkort. Vi leide inn konsulenter til feltet, og teaterverkstedet jobbet mer og mer med egne teaterprosjekter. Jeg husker akkurat hvor vi satt i 1999 og utformet et vedtak om å legge om teaterverkstedet til å være et rent fagsenter for profesjonelle og amatører i Akershus. Vi ønsket å bytte navn til Akershus Teatersenter. Vi ville satse på freelancere og mindre på amatørteater. Det ble aldri noe av, fordi denne ideen tok vi videre med inn i et nytt, regionalt teater.

Fylkeskommunen ville ha et eget skolesekkteater. Pengene skulle omdisponeres fra amatørteaterfeltet, senere ble Akershus Teater (nå Viken Teater) etablert i 2004 uten amatørteatermidler. Kulturavdelingens fagkonsulenter i fylkeskommunen satt med en uferdige utdannelse fra 1970-tallet, som lagde egne satsninger og gikk inn for lobbyvirksomhet for å ikke miste jobbene sine. De snakket seg til sjefstillinger for å få bedre lønn og ga midler til egne prosjekter. I tillegg profesjonaliserte man seg gjennom å bruke kjente fjes og satse på innkjøp av kunst på nasjonalt og internasjonalt nivå. 8 av 15 ansatte i kulturavdelingen i fylkeskommuen ble sjefer, direktører eller seniorrådgiver og gikk dermed opp flere lønnstrinn. Fylkeskommunen etablerte fire dramalinjer i Akershus med tolv fulltidsstillinger, der de fleste har behold jobbene sine i 30 år! Flere private skuespillerutdanninger ble samtidg etablert i flere landsdeler, mens Akershus fikk ingen høyere teaterutdanninger innen teater.

Amatørteateret fikk en boost av barne- og ungdomsmidler. Alle offentlige kulturmidler ble for barn og unge, og satsingene var ikke liten. Alle ville kle seg med at de satset; reklamebranjen, solofond, diverse stiftelser, Frifond o.s.v. Samtidig fikk flere og flere skuespillerutdannelse.

Kommunene ville ikke lengre gi delfinansiering til teaterverkstedet hvis vi ikke lagde teater for de unge eller vanskeligstilte. Pengene fra kommunene utgjorde i Akershus Amatørteterråd seks faste 100%-stillinger. Teaterverkstedet fikk opp teatertilbudene på sosiale instistusjoner i 1994, men var også med å starte opp dramatilbud i SFO og på kulturskolene. Vi valgte ut profesjonelle forestillinger for Den Kulturelle Skolesekken for 19 av 22 kommuner. Våre tolv samarbeidskommuner ville først ha faste teaterprosjekter, men prosjekt- og administrasjonsmidler forsvant, og på 2000- tallet gikk vi fra seks til to fulltidsansatte.

Regi på 1980-tallet ble utført av skolelærere med pedagogisk utdannelse. Vi nyutdannede teaterfolk trodde vi kunne det samme, men vi kunne i hovedsak bare et teaterfag. Teaterverkstedet trengte noen til å videreføre det vi startet opp i kommunene, og neste generasjon teaterutdannede tok over. Først med god betaling, og deretter med stadig lavere honorarer. Arbeidsløsheten blant skuespillere kuttet lønnsnivået og skapte gjennomtrekk av nyeutdannede. Flere skuespillere arbeidet til slutt etter 2010 gratis for å få prosjekter på CV-en sin.

På 20 år etablerte 3-4 teaterinstruktører i Akershus Teaterverksted nesten 2-3 barne og ungdomsgrupper i hver av Akershus sine 22 kommuner. På 1990-tallet begynte teaterverstedet å hjelpe skolerevyene, og de fikk bli medlemmer hos oss. Voksengruppene lagde sine revy- og amatørteatergrupper om til barnegrupper for egne barn, og flere tok vekk revy i tittelen. De nye kulturskolene, SFO, studentgrupper, spesialsatinger for funksjonnedsatte m.fl. lagde egne smågrupper for unge mennesker som hadde navn som Spenst, Urokråkene, Gull Verd, Taraxacum, Effekt Ungdomsteater, Volven m.fl. Teaterverkstedet  på sin side lagde festivaler, faghelger og sommerleirer. Alt skulle synliggjøres, være lavteskel og fikk alltid stor spalteplass i lokale aviser. Våre egne prosjektene begynte å ta all vår tid i teaterverkstedet, og lokale teatergruppene fikk mindre oppmerksomhet. De ble kundene våre, eller vi ga videre oppdrag i feltet til freelancere.

Teaterverkstedet engasjerte kjente dramatikere til å skrive stykker, eller vi sendte ut aktuelle titler fra vår manusbase. Samtidig veiledet vi daglig i manusvalg, omskriving og rettigheter. Festivalene ble faglige møteplasser for instruktører og de unge. Gruppene så hverandre sine forestillinger og fikk være med på kurs, delta i opptog og være med på fest og morro. Vi hadde store teaterarrangement for barn og unge på Kolbotn, Jessheim, Asker og i Ski. Vi hadde kontor i tre regioner (Follo, Vest og Romerike) og vi var med å arrangere Ungdommens Kulturmønstering (etablert 1987 og prøvd ut i Akershus fra 1985 med modell fra Finland).

Flere nyutdannede skuespillere fra utlandet trengte jobb. Oppdrag ble videreformidlet til skuespillere som dramapedagoger, regissører og kursholdere. I 1997 etalberte Teaterverkstedet en eget arbeidsklubb med 120 medlemmer. Dette var et nettverk per e-mail, FAN (FreelancernesArbeidsNettverk), der teaterverkstedet ukentlig formidlet opptil 20 jobber.

I 30 år har nyutdannede fylt arbeidsmarkedet i amatørteaterfeltet, et marked med uviss betaling og gjerne med utbetalinger som skjer under bordet. Dette er en arbeidssituasjon som er mulig å kombinere med familieliv, eller for egenutvikling. I dag er gjennomsnittsalderen 23-30 år på regissører, og de fleste er kvinner. I begynnelsen av 1980-tallet var dette arbeidsmarkedet preget av menn over 40.

Musikkskolen skulle bli kulturskole med teaterundervisning med 5-10% stillinger, og her skjedde det en endring  på 2000-tallet. Opp mot 2000-tallet ble nyetablering av private teaterskoler knyttet til de største barne- og ungdomsgruppene med et elevtall på opptil 400 barn. Medlemsavgiftene ble lik private dansestudioer, og medlemsavgiften gikk fra 200 kr. i året til 2000 kr. for halvåret.

Datamaskiner, effektivitetsteorier fra næringlivet og enkeltprosjekter gjorde sitt inntog (Og husk! Det ennå var lov å røyke i teatersalen og på kontoret helt ut 1990-tallet!). E-mailen etablerte seg, men ble ikke brukt seriøst, kun til å sende morsomheter. All seriøs post ble sendt per postgang. Fire teaterkonsulenter veiledet hver dag 2-4 teatergrupper, informerte og tilrettela møteplasser. Vi drev ikke med politisk arbeid for å få midler til amatørteater, ordningene var der og de var åpne for alle og krevde lite administrasjon.

2000-tallet handlet om kommerialisering og musikalene tar hele kaka

Musikaltrenden tar amatørteateret som en virvelvind på 2000-tallet. Lokale, private teaterskoler har 40 – 200 barn, og majoriteten av aktører i amatørteateret er nå unge jenter. Jeg har ingen tall, men jeg vil anslå at 60% av alle amatørteateraktører i Norge i dag er 10 år og jente, som spiller musikal. Publikumsegmentet er utvidet, og amatørgrupper kan spille alt mellom 7 – 30 forestillinger av samme produksjon med to rullerende ensembler. Repotoaret består gjerne av en kjent musikal til jul og en på våren. Spel og musikaler er for et bredt publikum av familier og besteforeldre. De nyutdannede fra utlandet kom fra og med 2000 oftere og oftere fra musikalskoler i London enn fra en mimeskole i Paris, eller fra figurteaterutdanningen i Praha.

Det skal påpekes at amatørteatergruppene holder på med det samme som når dem etablerte seg. Hvis man drev med revy, eller spel, gjør man det fremdeles så lenge man ikke ble lagt ned, eller ble teater for barn og unge. Teatersjangere fungerer som grener i idretten; en fotballspiller utøver ofte bare sin sport. Enkelte teatergrupper har spesialisert seg, eller prøver ut mange sjangre, men det er et fåtall og de har gjerne en sterk kunstnerisk leder.

Å kommersialisere amatørteater ble satt i likhetstegn med å profesjonalisere teateret. Utgiftene på leie av kultursaler, teknikere, innpakning m.m. skjøt i været og utdannede skuespillere ville ha lønn for bærende roller i spel og voksenmusikaler, roller en amatør knapt kan bære. Det å drive med barne- og ungdomsteater tok mer og mer fritid, og skulle perfeksjoneres og selges. Innpakningen skulle være proff for å heve alt. Mange unge utøvere i 2020 har ti års spilletrening med lett underholdning- og barneteater, noen gikk videre på teaterutdanning, mens resten sluttet helt med teater da de ble 18 år. Det betyr at vi har en hel generasjon unge som kan teater, men som ikke vil driver med teater som voksen amatør. De fleste voksne i amatørteaterfeltet besto nå av foreldre, de var blitt til crew, og få av dem var utøvere på scenen. Begge disse trendene er et nytt fenomen. Spel er riktignok fyllt med voksne utøvere, men vil ikke bli betegnet som amatørteater.

Skolesekken ble den nye arbeidsplasser der nyutdannede kunne lage egne forestillinger. Tippemidlene gikk til å bygge nye kulturhus, og dermed så vi ikke noe mer til kulturavdelingen i  kommunene. Den Kulturelle Skolesekken, museene og kulturhusene skulle vise den beste kunsten, og almuen ble publikum. Akershus satset stor på publikumsutvikling, og kommunene fikk eneansvar for lokalkultur, men det hadde dem hverken penger eller ansatte til. De fleste fylkeskommuner skulle drive med kunstformidling, også Akershus fylkeskommune.

Programmeringen av kulturhusene ble preget av inntjening, og dertil huser de for det meste salgbare, omreisende og kjente profesjonelle. For noen amatørteatergrupper har kulturhuset blitt deres faste spillested, men for de fleste teatergrupper er kulturhuset for dyrt. Derfor krever det en kommersiell storproduksjon.

Kulturadministrasjonen i fylkeskommunen ville legge ned teaterverkstedet hvis vi ikke, som demokratisk organsisasjon, gjorde det fylkeskommunen konkret ba oss om. De ga oss alle våre driftsmidler, fordi vi hadde mistet bidrag fra kommunene. Årene mellom 2003 og 2006 var fylt med mistillitt og krangling mellom fylkeskommunen og Akershus Teaterverksted. Mange teaterverksteder i Norge ble lagt om, eller lagt ned, i denne tiden. Vi startet Norske Teaterverksteder 2000-2004, men fikk ikke gehør fra noen forvaltningsnivåer.

Akershus Teaterverksted var med å etablere Viken Teater i 2004, men vi trakk oss ut etterhvert fra styret og kunstsamarbeidet. Vi la ned Akershus Teaterverksted i 2006 og med det to stillinger. 14 amatørteatergrupper opprettet Akershus Amatørteaterråd i 2007, som ble driftet frem til 2019 med en 40% stilling. Driftsmidlene lå ikke lenger under kulturavdelingen i fylkeskommunene, men midlene våre var i avdeling for samfunnsutvikling og frivillighet. Vi etablerte i 2006 en støtteordning for amatørteater på en million. Det var blitt tøffere økonomisk å drifte amatørteater ute i kommunene, og amatørteaterordningen i Akershus har vært en suksess helt fra starten. Det var en av ytterst få ordninger i Norge for både unge og voksne, og vi var nå et råd og ikke et teaterverksted. Vi drev ordninger og lobbyvirksomehet, men var lite ute i feltet eller lagde teaterarenaer.

Kulturmidler skulle ikke brukes lengre på konsulenter og fagveiledning, men gagne feltet direkte der ute og deres teaterprodusjoner. Hele Norge satset bare på prosjektordninger, der offentlige midler ikke skulle «misbrukes» i drift, stillinger og administrasjon.

Alt samarbeid mellom kommuner og Akershus Teaterverksted forsvant, og kommunene ble opptatt av sine nye kulturhus og  kulturskoler. Kulturadministrasjoner og kultursjefer forvant en etter en. For Akershus Teaterverksted handlet det fortsatt om informasjon, faglig veiledning, tilrettelegge for å lette drift, skape felles møteplasser og å gi et best mulig tilbud til amatørteateret, men støttespillerne i kulturavdelinger i kommune og fylkeskommune var forsvunnet.

Flere spesialutdanninger innen teaterproduksjon og for utøvere ble etablert i Norge innen teknikk, produksjonsleder, sminkør m.m. og de samarbeidet med amatørteateret lokalt der de kom fra. Samtidig begynte prosessen med å legge ned teatervitenskap på tre universiteter i Norge. Dette betyr at det finnes lite dokumentasjon og kartlegging av vårt felt etter 2000-tallet.

Det har alltid vært en anspent stemning i Norsk Teaterråd, men fra 2010 ble med fullt kaos og intern krangling i organiseringen. Det kollapset med nedleggelsen i 2015. De neste åtte årene har vært et vakum, og preget av lite samarbeid om felles goder på nasjonalt nivå. Fylkesråd manglet både stemmerett og driftsstøtte fra Norsk Teaterråd, men våre teatergrupper brukte blant annet flittig fellesgodene; Dramas, Frifond Teater, reisestøtten, et informasjonsblad ble distribuert til  2000 mailadresser, spelhandboka, og gruppene var med i nordisk og internasjonalt samarbeid. De åpne tilbudene ble etter nedleggelse enten omorganisert, eller lagt ned.

Etter mye arbeid med å kreve vår rett fikk medlemmene våre i Viken Teaterråd tilgang på forenklet momsrefusjon og voksenopplæringsmidler. Frifond Teater og Dramas hadde i Norsk Teaterråd sentrale funksjoner for våre medlemmer, men dette har svunnet hen siden 2015.

Regionale teaterråd trengte en paraplyorganisasjon for fylkesrådene, og i 2017 blei Nettverk for regional teaterråd etablert, for seks råd i Norge. Vi møtes to ganger i året til faglig utveksling, og har sammen fått midler til ulike prosjekter. Vi hadde allerede et godt samarbeidgrunnlag, som ble etablert under Norsk Teaterråd.

Facebook (og Instagram) gjorde sitt inntog og ble en viktige informasjonskanal for amatørteatergrupper og oss. Viken Teaterråd fikk bedre nettside, og alle våre arbeidsoppgaver ble digitalisert. Daglig leder gjør derfor lett administrasjonsjobben som krevde flere ansatte på 1980-tallet. Viken Teaterråd kjøper tjenester i stedenfor ha faste ansatte for nettsidedrift, regnskap m.m.

I Akershus har det poppet opp mange nye teatergrupper. Hver by/tettsted har en til flere store musikalgrupper. Spel er etableres i alle pendlerkommuner der identitet blir viktig. Jeg er nesten helt sikker på at etablering av nytt amatørteater følger folketall. Flere Akershuskommuner har minst doblet innbyggertallet siden 1980-tallet, og jeg ser at teatergrupper trenger det samme som de gjorde i 1980, men det er ingen der til å spille på lag med dem – hverken hos kommunen eller hos oss. Det er tyngre å drive med amatørteater i dag enn for 40 år siden, og frilancere kan ikke lenger leve av teater. For begge parter har den administrative byrden økt kraftig, og honorarene har stått stille de siste 15 årene.

 

2020- tallet handler om Viken og store amatørteatere

Det er så vanskelig å se seg selv i egen tid! Akershus Amatørteaterråd gikk fra en fylkesbevilgning på 200 000 kr. i 2006 til 1 400 000 kr. på ti år, og fikk fra og med 2008 ansvar for utdeling av en million kroner  i prosjektmidler. Viken Teaterrråd sender fremdeles ut (siden 1994) teaterunderholdning ut i sosiale instistusjoner for fylkeskommunen.

Akershus Amatørteaterråd fikk vite i 2018 at vi skulle inn i Viken i 2020, og jobbet for å tilrettelegge denne overgangen uten å omlegge driften, men pandemien stoppet en del planlagt strategi. Uvilje fra Østfold og Buskerud fylkeskommune stoppet videre nedslagsfelt i Viken. De ønsket ikke å støtte frivillige interesseorganisasjoner på samme måte som har blitt gjort i gamle Akershus. Viken Teaterråd skal på sin side bestemme på neste årsmøte om vi videre skal fortsette å være Viken Teaterråd, eller gå tilbake til å bare virke i Akershus.

Det viktigste i 2019 – 2022 var å hjelpe et amatørteaterfelt i en pandemi, og ut av en pandemi. Voksengrupper satt på gjerdet, barn og unge opplevde delte øvelser, digitale øvelser, andre typer visninger og avlysninger. Nyetablerte grupper fra 2019 greide seg ikke. Viken Teaterråd lagde en ny støtteordning, informerte om hvordan det gikk an å drive med teater, og videreformidlet trygge og fleksible pandemiløsninger. Vi ga medlemmene tilgang til gratis, digitale møteplasser og fagpåfyll.

Viken Teaterråd opprettet Teaternytt.no grunnet mangel på å kunne dra rundt å samle nye medlemmer under pandemien, og for å kunne snakke med og besøke feltet. Teaternytt er et fagmagasin for amatørteater i Viken og det tok et år å få på plass den digitale rammen. Nettsiden driftes i dag bare med momsrefusjonsmidler, men vi produserer likevel ca. 80 artikler om amatørteater i året! Hovedideen er hvordan vi snakker om amatørteater har stor innvirkning på hvordan hvermansen og feltet selv ser på feltet.  I tillegg ønsker vi å vise dybden i mangfoldet, diskutere amatørteaterets funskjon, aktuelle temaer og kulturpolitiske temaer som anngår feltet. Bladet har en honorert redaktør og vi kjøper inn kritikker, intervjuer og artikler om amatørteater fra flere faste, honorerte skribenter

Viken Teaterråd skal til høsten finne ut av vår strategi i tilbakeføringen til Akershus. De siste ti årene har vi hatt et tett samarbeid med andre paraplyorganisasjoner i fylket og Viken fylkeskommune, og felles nedslagsfelt er bærekraft, mangfold og inkludering. Dette samarbeidet vil fortsette inn i 2024. Akershus preges av hurtig vekst, i takt med at samfunnet er mer mangfoldig og flerkulturelt, byene vokser og den eldste aldersgruppen øker.

Dette speiles ikke i amatørteateretfeltet. Kanskje grunnet en pandemi – eller at Viken Teaterråd ikke fanger opp nye former for amatørteateraktivitet, som eksempelvis en dramatikksirkler for 80-åringer hos sanitetskvinnene eller indisk skyggeteater på en frivillighetssentral.

Utviklingen av amatørteatert har uansett stått i frys i fire år på grunn av pandemi. Feltet i dag ligner hovedsak feltet slik det var i begynnelsen av 2019. De fleste gruppene driver med markedsorientert teater, og fremdeles er store musikaler, skolerevy, spel og rene teaterskoler populært. Vi har dramatikere som skriver fast for amatørteater, og instruktører og aktører som har vært aktive i 40 år .

I  2023 har vi fått med åtte, nasjonale foreninger med på å være medarrangører for Teaterkonferansen. Det er et godt signal. Hva Kulturdepartementet og Kulturdirektoratet holder på med for amatørteaterfeltet er jeg noe mer usikker på.

Det er uansett hyggelige å se at det ikke bare er jeg som har overlevd 33 år med å arbeide for det lokale teaterfeltet utenfor det offentlige institusjonsteateret. Flere amatørteatergrupper har overlevd i 30 år og sprudler fremdeles av spilleglede og samhold. Jeg har alltid ønsket å jobbe profesjonelt med amatørfeltet, ved siden av egne freelanceproduksjoner. Jeg har fått den muligheten, levd godt av det og ikke angret en dag! Det er også fint å se nye fjes og nye ideer i 2023. Amatørteater er ennå den dag i dag fylt med nerder med en stor lidenskap for teater!

Amatørteater i Viken har vært en viktig del av teaterfeltet i Norge fra og med 1980-tallet, og jeg er stolt av å ha fått vært med på den reisen.