På lørdag forlot jeg Folkets Hus på Strømmen med et smil om munnen. Jeg hadde sett Trashlantis. Et nyskrevet teaterstykke av Maria Petronella Muri Nygren om søppel i havet, konsekvenser av menneskelige handlinger, demokrati, mot og makt og mye, mye mer. Et stykke jeg håper at du kan se igjen på et barneteater nær deg.
Trashlantis ble satt opp av Strømmen barne- og ungdomsteater og deres 76 skuespillere, med urpremieren fredag den 19.januar. Manusforfatteren sto også for regi. Jeg leser av programmet at stykket er skrevet med tanke på nettopp dem, både innhold og størrelsen på persongalleriet. Og det fenget tydeligvis! Jeg opplevde et skuespillerensemble som var engasjerte i å formidle og med spillglede på scenen.
Stykket dreier seg om livet på en søppeløy kalt «Trashlantis». Beboerne på øya er alle strandet uten kontakt med omverdenen eller mulighet for å komme seg derifra. Vi følger tre nyankomne til øya etter et uvær som gjorde at båten forliste. Vi blir kjent med forholdene som regjerer på øya og skjønner fort at situasjonen er prekær – de mangler mat! Noen har gitt opp, mens andre fortsatt har et forsiktig håp. De nyankomne stiller også mange spørsmål, til tider altfor mange ifølge enkelte, og rokker ved de usagte reglene, noe som viser seg å være farlig når folk er sultne … Når det blir oppdaget en vei ut ifra øya blir situasjonen satt på spissen: Hvem kan de stole på? Hvem kan de la seg lede av? Hvem har makten?
Jeg likte stykket og energien på scenen. De «beit hverandre i halen» med teksten, noe som holdt tempoet i stykket oppe, men som også gjorde at flere av replikkene til tider ble litt utydelige. Det gikk raskt, og jeg fikk ikke med meg alt som ble sagt. Det kan nok hende det var nerver som gjorde dette.
Det var god flyt i scenene til tross for at de var mange på scenen samtidig. Jeg hadde kanskje valgt selv at de var færre for å få spillplass for karakteren, men har full forståelse for at målet for teateret er at alle skal få være på scenen mest mulig. De er tross alt sammen om dette. Det som da blir viktig er å hjelpe hverandre med å synliggjøre den som prater, slik at denne blir synlig blant mange. Det fikk de til ved at barna var gode på øyekontakt med publikum. Apropos publikum – jeg satt ved siden av en meget entusiastisk far som ga alt av energi opp mot scenen. Og han var ikke alene om det. For en foreldregjeng! Det var latter på de riktige stedene, positiv stemning og stor applaus etter hver scene.
Forestillingen bød også på musikk og gode sangprestasjoner. Det var solosang og allsang, og til tider også flerstemt. Jeg koste meg! Musikken til stykket er skrevet og komponert av teatergruppas egen komponist Stian Brøndmo.
Jeg har lyst til å trekke fram en liten hendelse fra forestillingen, ettersom alle forestillinger er unike og er et resultat av det som skjer her og nå. Den flotte blå fisken som var vår vert igjennom stykket skulle sette fast dagens fangst på fiskestengene til fiskerne – en sko og en liten fisk. Det gikk med første stang, men den lille fisken ville ikke la seg feste på stang nummer to. Da fiskeren ikke fikk fisk, løste vår blå fisk det hele med å kaste den opp til dem. Den havnet i taket, og etterhvert på fiskeren. Det hele kunne lett ha satt ut barna, både han som hadde oppdraget med å feste fisken og de som spilte fiskerne, men ingen av dem gikk ut av karakter eller nølte. De kjørte på videre, tydelig godt trent.
Denne forestillingen bærer preg av en god scenetekst som skuespillerne tydelig liker å spille. Jeg vil spesielt trekke fram Linnea Korsnes Brøndmo som spilte «den eldgamle». Hun leverte et spill som ga energi til scenene hun spilte i. Hun var vel den som også hadde etablert en tydelig karakter med mål og meninger, som gjenspeilte seg i alle hennes handlinger og ikke bare i replikkene. Den eldgamle hadde en bamse av Captain Kid som vi tydelig fikk lære at var viktig for rollefiguren. Jeg elsket hvordan karakteren sto og dro i bamsen for å frigjøre den fra en sovende fangevokter, mens han pratet om noe helt annet. Slikt viser et godt gjennomført karakterarbeid. Jeg vil også trekke fram legen, spilt av Leon Eriksen Thygesen. Tross sin unge alder var det her også et godt karakterarbeid. Legen viste seg slettest ikke å være lege. Et slikt dobbeltspill kan være vanskelig å tydeliggjøre i kroppsarbeidet, men her leverte han godt hele tiden, og hadde kontroll på når det skulle hintes til hans lite kunnskap om legevitenskapen. Ikke bare i ord, men også i spill. Jeg skulle gjerne sett mer av dette hos de andre også, men med så mange som 76 skuespillere i sving, og med ulike behov, så vil jeg tro at det ville nok tatt lenger tid å jobbe fram for instruktøren.
Jeg håper at dette stykket havner i Dramas, slik at det blir tilgjengelig for flere, for dette bør absolutt opp igjen! En god tekst med mye humor og med mange roller – et godt stykke for barneteater!
_____________________________________________________________________________
Juliane Husvik Sukkestad har en master i drama -og teaterkommunikasjon fra OsloMet, med hovedvekt på reminisenseteater. Hun er teaterinstruktør og kursholder med lang fartstid og bosatt på Blaker. Hun er kunstnerisk leder av Bygdetruppen Teater og Husebyspelene. Hun er også nestleder i Norske Historiske Spel.