I en stappfull sal på Nesodden samfunnshus fikk jeg gleden av å se “Haien kommer” med noen av gruppene fra Nesodden Teaterfabrikk. En flott, alvorlig og morsom familiemusikal om klimaforandringer, flyktninger, frykt for fremmede og ønsket om å hegne om egne ressurser. Dette er svært relevant og viktig tematikk, som er satt i et univers som gjør det forståelig og fordøyelig. Langt under havoverflaten møter vi en gjeng barske brugdehaier som ikke skjønner hvorfor de andre dyrene er redde for dem, og som bare ønsker å finne et trygt sted å leve. I sin jakt på å finne et bedre sted treffer de på en retningsforvirret sild ved navn Vill, bimboreker som elsker yoga, svært klønete sildesoldater som prøver seg på kampsport og en stor gjeng med sild som bare vil ha dem vekk. Ved å snakke om disse tingene på den måten forestillingen gjør, i denne sammenhengen, blir det lett for publikum å skille mellom rett og galt og vi klarer lettere å se flere ulike perspektiver. Forestillingen oppleves både enkel, kompleks og tankevekkende. Noe jeg mener er svært imponerende. Særlig som en barneforestilling skrevet for en amatørteatergruppe. Og forestillingen ligger svært godt for gruppa, noe som ikke er så rart da den er spesialskrevet for og med gruppa av deres instruktør Margrete Bratberg. Hun har i samarbeid med Karoline Meyer utviklet manuset og all musikken er nyskrevet av Torgeir Kristiansen.
«Forestillingen oppleves både enkel, kompleks og tankevekkende. Noe jeg mener er svært imponerende.»
Haien kommer er skrevet uten én hovedrolle, forvirrende tenker du kanskje da, og det skulle man kanskje trodd. Men måten de har bygget opp historien og karaktergalleriet på, gjør at historien flyter godt og naturlig, til tross for dette. Og en nydelig ting ved dette er at jeg som publikummer får oppleve at alle elevene får skinne. Alle 43! Det er ingen som er utelatt, og alle er viktige for sluttresultatet. Det jeg derimot savner fra forestillingen er større svingninger, både når det kommer til tempo, energi og følelsesregister. Det handler jo om at dyrene er redde, engstelige og har det ubehagelig på grunn av varmen, men tenker at manus legger opp til flere svingninger, som hadde vært spennende å få frem. Silden reagerer blant annet overhode ikke på at det kommer to haier inn i rommet for første gang. De er mer opptatt av å stille på plassene sine osv. Og når hele gjengen med haier kommer inn er silden bare så vidt innom frykt før de blir veldig tøffe og stanser haiene. Dette er jo et av historiens virkelig store vendepunkt og spenningsmomenter, 
som jeg opplever at er hoppet litt for lett over. Det hadde vært så spennende å virkelig få se disse reaksjonene. Noe av det kommer til uttrykk i en fin slowmotion koreografi rett etterpå, men det blir rett og slett litt for sent, og oppbyggingen mangler. Noe av variasjonen kunne også kommet naturlig fra større forskjeller i det fysiske uttrykket til de ulike artene. Det er lagt inn smakebiter av det, men skulle gjerne sett at det var enda tydeligere implementert. Silden har blant annet en utrolig fin shimmy bevegelse de gjør på vei inn og ut av scenen, men det hadde vært stilig om et hint av dette fikk bli med i resten av scenene også. Sild er jo kjent for å alltid være i kontinuerlig bevegelse. Jeg har derimot ikke noe problem med å forstå at med 43 skuespillere på scenen kan det bli litt mye, men kunne vært kult om det var gjennomgående. Det hadde også vært kult om det hadde hatt innflytelse på sildas koreografier. Særlig i sangnummeret der silda skal gjøre seg klare til å slåss mot haiene. For her blir det veldig likt haienes koreografi i starten av stykket. Ellers er koreografiene i stykket fine, musikken har flott driv, og lydbildene i forestillingen er veldig stemningsfulle. Ungene har masse trøkk, og er ordentlig samstemte.
«Ungdommene får brynt seg på seg på et større ensemble med større variasjon, og de minste får noen å se til, og strekke seg.»
Samstemt er i grunn et godt ord for hele forestillingen. For ungene er tilstede, og lytter, for det meste, godt til hverandre. Denne gangen spiller to ulike grupper fra Nesodden teaterfabrikk sammen. Det er musikalteater gruppa med de yngste (1.-3.klasse) og ungdomsgruppa (8.kl. – 3.vgs). Dette oppleves som et godt sjakktrekk fra Bratberg, da ungdommene får brynt seg på et større ensemble med større variasjon, og de minste får noen å se til, og strekke seg etter. Og det merkes godt. Det er en scene hvor de minste er helt for seg selv. Da forsvinner replikkene litt ned i gulvet og innover dessverre, men med en gang de står på scenen med ungdommene derimot er det fullt trøkk, og selvtillit på replikkene. Vil allikevel si at jeg synes det er kult at de minste får prøve seg på en slik scene, for de strålte av stolthet, og vi som publikummere mistet ikke noe essensielt av handlingen. Ungdommene drar også nytte av de minste. Dette kommer særlig frem i sangnumrene, hvor de små tydelig gir energi og trygghet til ungdommene, så de gir alt.
«Dette er rett og slett en svært god forestilling, som jeg håper at andre amatørteatre også prøver seg på.»
Problemet med en stappfull sal i Nesodden samfunnshus er at det er svært utfordrende med sikt. Gruppa har prøvd å løse dette både med noe oppbygging av publikumsplassene og en forhøyning på scenegulvet. Men her hadde det vært nødvendig å gjøre mer. Vi var mange som slet med å se alt som foregikk, og det ble til tider et forstyrrende element. Den forhøyningen det var lagt opp til var et godt bidrag, men jeg tenker at den kunne blitt enda mer brukt i leggingen av regi og det kunne gjerne vært flere av dem. Den regien som var lagt til å være sittende på gulvet f.eks. forsvant helt for meg og flere andre. Det er blant annet en scene hvor vi finner silden Vill gråtende på gulvet helt foran publikum. Her tenker jeg at hun fint kunne vært plassert på høyden, slik at hun ville vært synlig for alle. For hun spilte en herlig kombinasjon av tøysete overdramatisk, og reell tristhet, i påvente av å bli funnet av haiene. Det er så synd når man går glipp av det gode spillet som foregår på scenen. For det er virkelig utrolig bra jobbet av alle på scenen. Selv om jeg skulle ønsket meg større variasjon i spillet, synes jeg alle gjør en utrolig god jobb. Særlig ungdommene har blitt gode på individuelle karakterer i ensemblespill. Det er subtilt, og stjeler ikke fokus fra replikker og handling, men de skaper interessante scener, og mye spennende skjer innad. Det er mange fine karakterer og masse fin humor. Og det skinner igjennom at de virkelig storkoser seg sammen på scenen. Dette er rett og slett en svært god forestilling, som jeg håper at andre amatørteatre også prøver seg på.
Takk for en flott opplevelse!
Alle foto: Inger Eide Nordseth
_____________________________________________________________________________
Ingrid Holøs er utdannet skuespiller fra NISS i 2011 og har gått barne- og ungdomsarbeiderlinjen. I kraft av dette jobber hun nå både som skuespiller og produsent i det frie feltet, og som instruktør. Ingrid har laget flere forestillinger fra grunn både for barn og voksne i ulike konstellasjoner, samt medvirket i flere prosjekter som skuespiller og dukkefører. Hun er fast instruktør for Askeladden – Det lekende teater
