Hvorfor dukket denne gamle vitsen opp i hodet mitt når jeg tenkte på det frivillige teaterfeltet? Jeg tror det skyldes at historien i vitsen gir håp. Det er en av flere undertekster som vitsen har, og som de fleste kjenner til. De to tomatene velger å gå videre, selv om den ene har blitt påkjørt og ser annerledes ut. Dette budskapet er en påminnelse om å ikke gi opp når ting blir vanskelige, men heller se etter muligheter til å fortsette. Den ene tomaten vil gå videre selv om den andre har fått ny form, i stedet for å lure på hvorfor.
«Vi må slutte å ta på oss «mantraskallet» og i stedet skape en fremtid på nye premisser.»
Vitsen dukket opp i nattesøvnen etter en samtale om en ny, nasjonal organisasjon for frivillig teater. Selv om vi alle har en felles interesse for teater, er vi langt fra like i dette feltet. De er ikke «likere» i musikk og idrett (eller andre felt), men de greier å organisere seg, til tross for sterke konflikter. Organisasjonene har klart å samle seg og løse konfliktene gjennom godt samarbeid og felles mål. Med gode verktøy og tro på hverandre kan også vårt felt komme mye lenger enn i dag. Til tross for våre kryssende politiske utfordringer, kan vi også gode rammer for å samarbeide og bygge tillit til hverandre. Det er viktig å huske på at mangfoldet i det frivillige teaterfeltet kan være en styrke, og at vi kan jobbe sammen for å styrke vår felles interesse.
«Disse holdningene brukes som grunnleggende argumenter for å forsvare standpunkter, men kan også være nedarvede privilegier som ingen har utfordret.»
Den nye organisasjonen åpner opp for alle type virksomheter. Generelle vedtekter samler organisasjonene og skal perfeksjoneres etter hvem som blir med. Samtidig har feltet mange inngrodde og nedarvede mantraer vi alle sammen bakser med. Disse blir sanne i det øyeblikket det dreier seg om status, posisjonering og økonomi. Mantraene i feltet vårt er lite inkluderende, og handler på sin særegne måte om rettferdighet, likhet og mangfold.
I feltet vårt uttrykkes ikke mantraene vanligvis direkte, noe som igjen kan føre til usikkerhet og mistillit, men i stedet skjules de bak smidige og høflige avvisninger. Disse holdningene brukes som grunnleggende argumenter for å forsvare standpunkter, men kan også være nedarvede privilegier som ingen har utfordret. Noen uttrykker dem gjennom en evig offerrolle, det er slitsomt – men samtidig effektivt. De brukes ofte som begrunnelser for å avvise bidrag, samarbeid eller endring, fordi:
- Vi er mye mer PROFFE enn de andre
- Vi er mye STØRRE enn de andre
- Vi er mer TEATERFAGLIGE enn de andre
- Vi driftes ANNERLEDES
- Hvis DEN er med – så kan ikke VI være med
- Vi FORTJENER vår spesielle plass og vil ikke miste den
- Vi ORDNER OSS SELV og trenger ikke dere andre
- Vi holder oss til VÅRE VENNER i feltet som er lik oss
- Feltet er mye mer FORSKJELLIG enn alle andre felt
- Feltet har en HISTORIE som gjør alt VELDIG vanskelig
- Feltet HAR ALLEREDE VIST at vi ikke kan ta ansvar for seg selv på nasjonalt nivå
- Demokrati er noe min organisasjon er med på så lenge den skinner og MIN MENING vinner
- KAOS i feltet gir meg mulighet til å forsette å dominere og se nye initiativ smuldre
Dette er jo 13 velbrukte argumenter for de fleste av oss, og som blir sanne med gjentagelse. De er overraskende synlige, både de opplagte og de litt mindre hyggelige. I tillegg har mantraene gode vekstvilkår hos oss alle i et kaotisk felt, både hos nye og gamle organisasjoner. Noen har siden 1990 drømt om en solid, harmonisk og FERDIG amatørteaterorganisasjon. Beklager å måtte si det, men sannheten er at her er det bare å brette opp ermene og bygge på en skjør start – som alltid i livet ellers.
«Ordet toleranse betyr å tåle noe, eller holde ut noe. Ordet inkludere betyr at man på like vilkår kan være en del av et felleskap.»
Vi må slutte med å ta på oss «mantraskallet», og i stedet skape en fremtid på nye premisser. Et slott blir heller ikke bygget på en dag, men for øyeblikket råtner feltet snart på rot i det skuret vi sitter igjen i. Enkeltorganisasjoner gjør det unikt bra innen feltet, men medgangen fungerer fram til et visst punkt før et kaos skaper problemer. Mantraene har vært, og er ødeleggende, for alle de dyktige menneskene og organisasjonene jeg har møtt på i dette teatermiljøet de siste tiårene. Og ære være dere som ikke kjenner dere igjen i dem, da vil jeg beklage egen oppførsel og håper at vi også har et forbedringspotensial.
Helt avslutningsvis, tenk på ordet toleranse; Goethe mente at toleranse er å fornærme og det latinske ordet tolerantia betyr å tåle noe, eller holde ut noe. Filosof Lars Svendsen sier at toleranse forutsetter først å ha en negativ innstilling til noe, deretter må man kunne bekjempe det og til slutt må man kunne unnlate å bekjempe det ( «Hva er Toleranse?» 2019 Civita, Lars Svendsen). Tenk så på ordet inkludering; Det innebærer i sin bredeste betydning at man er en del av et fellesskap på like vilkår, har like muligheter til å lykkes og reell innflytelse på fellesskapets regler og hvordan samfunnet fungerer. Ordet stammer fra latin, includere, som betyr å inneslutte. Inkludere kan også bety å ta med noen i et fellesskap (Det store norske leksikon).
Her kan jeg vel for en gang skyld si lykke til uten at det betyr ulykke:
Lykke til for oss alle!
Vi må ha trua! Vi må kunne tolerere og inkludere hverandre! Vi trenger en ny nasjonal amatørteaterorganisasjon!