I en avlysning av vår egen teaterproduksjon tidligere i år var Macbeth en del av teksten. Dette minnet meg om en mellomfagsoppgave om overtro i teater ved Universitetet i Oslo. Jeg har alltid videreformidlet gammel overtro i teateret, da det er en del av teaterets historie. Noen av disse kan bidra til god oppførsel og at man unngår skader, mens andre regler er jeg mer usikker på om fremmer noe som helst.
I teater arbeider alle i siste innspurt før premieren og diverse yrkesgrupper skal gjøre jobben sin, og det betyr ulykke å gå under en stige. Alt lys og dekorasjon skal henges opp, rigges ned og flyttes – og ting kan falle i hode på deg om du går under stigen. Generelt i gammel overtro kunne det å gå under en stige medføre sorg og ulykke. Den eneste måten å unngå ulykken på var å banke i umalt tre, plukke en firkløver eller henge en hestesko over døren.
«Før i tiden brukte man ordet «dritt» for å ønske teaterfolk en god forestilling. Uttrykket er fra da publikum ankom med hest og vogn, og hvis det var mye hestemøkk foran teatret indikerte det mange publikummere.»
Noe annet som også er knyttet til ulykke er ordet «fredag» og tallet 13. Disse kan bringe uflaks for skuespillere på scenen, og bakgrunnen er at både fredager og tallet 13 har hatt negative konnotasjoner i vestlig kultur. I mange kultursaler finnes for eksempel ikke sete nummer 13. Tallet dukker opp hyppig i myter, både i kristen og førkristen tid, som for eksempel fortellingen om Jesu siste måltid med 13 til bords, hvor den trettende personen var forræderen. I tillegg har vi langfredag. Det sies også at hekser samlet seg på fredager, og at 12 hekser ble til 13 med en katt. På den andre siden sies det at fredager i norrøn tid var en lykkedag for giftemål og andre hendelser.
«Hvis noen sier «lykke til» til meg før forestilling spytter jeg tre ganger i luften eller banker tre ganger i bordet.»
Det finnes ulike måter å ønske skuespillerne lykke til med forestilling i ulike land. Fra Storbritannia kommer uttrykket “ Break a leg! ” (knekk et bein), tyskere sier “ Hals und Beinbruch! « (brutt nakke og ben ) eller «Toï, toï, toï «, som er gjentakelse av den første stavelsen til Teufel (djevelen). Jeg bruker både tvi, tvi (to ganger) og break a leg.
I Italia sier de «In bocca al lupo» (i munnen til ulven) til skuespilleren, og de må svare «Crepi il lupo» (må ulven dø). Hvis noen sier sier «lykke til» til meg før en forestilling spytter jeg tre ganger i luften eller banker tre ganger i bordet, som et rituale mot ulykke.
«Unngå plystring, levende blomster og sko på bordet.»
Det er også regler mot å plystre på eller bak scenen; dette er ikke tillatt. Plystrende scenearbeidere, eller skuespillere, kan være forstyrrende – og plystringen kan oppfattes som uhøflig og være en direkte forstyrrende i arbeidet som pågår. I gamle dager brukte man kodede fløytesignaler på seilskip for å kommunisere, og det kan absolutt være en sammenheng her. En plystrende skuespiller kunne forstyrre den tekniske flyten i det gamle teateret.
Det bringer også ulykke å ha sko på bordet i teatret. Dette er ikke tillatt i vanlige hjem heller, men det er en del av tradisjonell overtro og henger sammen med ideen om at sko bringer møkk og bakterier opp på bordet der folk spiser. Derimot har jeg aldri hørt at det å slenge bena på bordet i en rolle bringer ulykke.
I teaterverdenen anses det også som uheldig å bruke levende planter på scenen, men du kan gi levende blomster til skuespillerne før og etter forestillingen. Jeg er ikke sikker på bakgrunnen for denne overtroen innen teateret, men i mange kulturer bringer visne blomster ulykke, eller indikerer at ikke alt er bra, i et hjem. Den praktiske årsaken til regelen er at blomster ikke trives i de mørke teaterrommene og tåler ikke å bli flyttet rundt under forestillingene og med raske sceneskiftene. Vannsøl og vaser med vann er også en kilde til bekymring i mørket både på og bak scenen. Hvis en vase med vann skulle velte på scenen, må jeg vurdere å stoppe forestillingen, da skuespillerne kan skli og skade seg i vannsølet.
«Ordet «tau» skal ikke sies!»
Ordet «tau» har også vært forbudt i teateret, og i stedet har man brukt ordet «strenger». Dette gjelder spesielt i teater og opera, der man man bruker ordet «wire» eller «hamp» uten å tenke over det. I marinen har hvert tau en spesifikk betegnelse, og ordet «tau» brukes sjelden. En annen forklaring på dette fenomenet kan være knyttet til teaterhistorien, der komikere som hadde mislyktes i karrieren, ble funnet hengt i teateret om morgenen. Jeg har imidlertid ikke kjennskap til denne tradisjonen, og bruker fortsatt ordet i teatret.
En annen forklaring jeg har kommet over, er knyttet til brannsikkerhet. Tidligere var det vanlig å bruke levende lys som lyskilder i teateret, i form av lysekroner og lysestaker, eller gasslamper til rampelyst foran på scenekanten, og dette kunne føre til brann fordi lyset var nærme tepper og utstyr. Derfor hadde teateret et tau som var koblet til en vannbeholder, slik at man kunne slukke brannen raskt. Dette vannet var imidlertid ofte gammelt og illeluktende, og derfor trakk man sjelden i tauet med mindre det var nødvendig.
«Fargen grønn er problematisk.»
Grønt symboliserer natur, vår, liv og fruktbarhet, men kan også assosieres med umodenhet, misunnelse eller sjalusi. I Peer Gynt er karakteren «Den grønnkledde» ikke «Den rødkledde» av denne årsak. I teateret kan grønn lyssetting også være utfordrende, da den kan drepe andre farger og derfor må brukes med omhu.
Tidligere var det vanlig å farge grønne klær med oksyder og farlige kjemikalier. Å male klærne grønne kunne være giftig. Det sies at Molière ønsket å bruke grønt kostyme da han spilte den innbilt syke i 1673, og at han døde noen timer etter forestillingen. Molière spilte en karakter som var innbilt syk og døende.
«Den svarte katten knyttes til erotikk og natten.»
Det finnes mange nattklubber, teatre og lignende med navn som «Le Chat Noir» i Paris eller «Chat Noir» i Oslo. I ulike kulturer har svarte katter blitt sett på som både lykkebringende og ulykkesbringende. For eksempel har de blitt assosiert med lykkebringende skipskatter og onde Halloween-katter, men de har også blitt brukt som et anarkistisk symbol. Svarte katter har vært sterkt knyttet til overtro og mytologi i mange århundrer.
I Storbritannia anses det å si «Macbeth» å være en forbannelse, og i stedet bruker man betegnelsene «M» eller «Lady M». Det er skrevet mange bøker om dette emnet, også på universitetsnivå av professorer i Shakespeare. Det er omdiskutert hvor alvorlige konsekvensene kan være av å uttale navnet, og hvem som kan bli rammet i produksjonen.
«Macbeth skal ikke nevnes ved navn.»
Jeg har også hørt at Macbeth-ordet lokker til seg død. På den annen side er ikke helt usannsynlig at en teaterproduksjon kan oppleve ulykker, skader, sykdom eller tragedier i ensemblet, staben eller deres nærmeste familie. Dette var for eksempel tilfelle i en produksjon jeg var involvert i, som dessverre ble avlyst. I gamle avistegninger og humorstreker blir Macbeth ofte henvist til gjennom en sort katt, som symboliserer ondskap, død og heksemagi.
Jeg tror overtro vil fortsette å eksistere i teateret, og blant teaterfolk. Teaterfaget er gammelt, og mange teaterfolk er tiltrukket av magi og ønsker å holde tradisjoner i hevd – selv om de ikke nødvendigvis er overtroiske. I denne artikkelen har jeg bare nevnt noen eksempler på overtro i teateret, og det finnes mange flere. Jeg har ikke engang tatt opp alle ritualene som noen skuespillere kan gjøre før en forestilling for å skape hell og lykke. Ritualer, tradisjoner og tro spiller en viktig rolle for enkeltpersoner og samfunn, selv om vi kanskje ikke vil innrømme det. Det er noe høyst menneskelig og herlig irrasjonelt over det!