I desember var jeg i Marikollen kultursal for å se gruppa Action Teater prøve seg på noe helt nytt. Action Teater er i utgangspunktet en gruppe for voksne, startet av Mie Petzold Andberg. Men i år har de valgt å sette opp en forestilling med barn fra området. Familiemusikalen “Jula er for alle” er skrevet av Turid Lisbeth Nygård i 2002. Fra iskalde -12 celsius går jeg inn i en lun og mørk teatersal og gleder meg til litt ordentlig julestemning. Forestillingen er spekket med tradisjonelle karakterer som fjøsnisser, stabbursmus og julenissen. Vi møter en liten familie hvor alt barna ønsker seg er mer tid med foreldrene og å få bli boende på gården sin, men alt foreldrene har tid til er å jobbe. Vi møter også den fæle tante Ulla, som vil ta fra dem gården. Men i tråd med julesjangeren viser det seg selvfølgelig at hun bare er misforstått og egentlig veldig snill. Til slutt hjelper hun med å få foreldrene til å forstå at de må bruke tiden sin på barna, og alle får bli boende lykkelig på gården. En klassisk julefortelling med en vri hvor julenissen kommer kræsjende inn i låven med romskipet sitt. Hva julenissen gjør i denne historien er jeg ikke hundre prosent sikker på, men det blir kanskje ikke jul uten at julenissen har vært med. Og han spilles svært godt av Jon-Fredrik Vatne-Jonassen.
Forestillingen er fylt med masse god musikk og sangene er fengende. Det er deilig med så stor variasjon i stilartene og sangene ligger godt. Jeg synes alle synger svært godt, men til tider blir det litt vanskelig rytmisk for barna. Det hender derfor at barna og musikken vandrer litt fra hverandre. Det som er flott å se er at barna klarer å forholde seg helt rolig til det, og de jobber på for å komme seg inn igjen. Opplever dessverre at energien faller i noen av sangene, og dette kommer nok særlig frem i tittellåta “Jula er for alle”. En leken og lystig sang, som oppleves noe tung. Sangen er ganske tett i tekst i refrenget, og det er mye koreografi. Undrer meg over om den hadde fått mer letthet og glede, hvis den hadde blitt fordelt innad i gruppa.
Jeg skulle også gjerne sett mer energi og kraft i mor og far sin juletango. Her er det tilløp til mange gode ideer, som ikke har blitt helt gjennomført. Det er tydelig at Mie, som spiller mor, og Vegard André Skarheim som spiller far, er trygge på hverandre og har god kjemi på scenen. Jeg skulle ønske de hadde stolt mer på den, og gått for ideene de legger opp til: en pasjonsrik og leken tango med masse følelser og tekstformidling. Det hadde vært en flott
kontrast inn i stykket. Når jeg først snakker om det musikalske må jeg også trekke frem Katrine Amlie som spiller Tante Ulla. Stemmen hennes er helt nydelig, og er med på å trekke forestillingen opp mange hakk musikalsk. Hun formidler teksten godt og sklir rett inn i de ulike sjangrene. Katrine har hatt ansvar for det musikalske sammen med Mie, og jeg håper at de, hvis de gjør noe lignende igjen, tar enda mer tak i tekstformidlingen når de instruerer. For dette er det tydelig at Katrine er svært god på.
Jeg synes også ungene er gode til å drive forestillingen videre. De er mye på scenen alene, men opplever at det er en fin ro og konsentrasjon på scenen, og samtidig en fin fremdrift. Konsentrasjonen og samspillet deres kommer særlig godt frem i scener hvor det er et felles fokuspunkt. Som for eksempel da julenissen forteller om sin reise med romskipet. Her har Mie lagt en fin regi, som barna gjennomfører fint og organisk, som felles respons på det som blir fortalt. Det jeg derimot savner i forestillingen er mer kraft, energi og lekenhet. Det er tilløp til det
innimellom, men opplever at det blir noe uorganisk og at skuespillerne trekker seg. Både små og store. Jeg tror forestillingen og regien kunne hatt godt av å inkorporere noe mer av barnas lekenhet for å hjelpe på dette. Men jeg tror også noe av dette kommer fra manuset. Den dramaturgiske oppbyggingen går litt i rykk og napp, og jeg tror manuset kunne hatt nytte av en runde til med redigering. Dette ser man blant annet i denne replikkvekslingen.
LILLESØSTER:
Ja, så klart! Det ønsker jeg meg aller mest. Men det er det vel ingen vits i……….
TANTE ULLA: Hør på dette uskyldige, hjertegode barnet. Tenk, å gi barna ting i stedet for tid! Typisk! Wenche og Kristoffer må få seg en lærepenge…..
OLA: Anna ønsker seg en kjæreste, så!
Dette handler også noe om tolkning av manus, og det er ikke helt samsvar mellom manus og regi her. Ulla sier dette som en deklarering, men det er ingen som forholder seg til det hun har sagt. Dette kommer heller ikke opp igjen før etter to sanger, hvorav en handler om ønsket om å få seg en kjæreste og en handler om at jorden ønsker seg fred. Begge fine sanger, og fin historie, men jeg som publikummer blir sittende og undre meg over hva som nettopp skjedde. Sa hun feil replikk på feil sted, eller hva skjer nå? Hadde dette øyeblikket blitt flyttet, tror jeg vi som publikummere hadde hengt mer med og det hadde vært lettere for skuespillerne å bygge opp entusiasme og spenning for det som skjer. Dette gjelder nok flere steder i manus.
Jeg tenker at en amatørteatergruppe er avhengig av tydelige dramaturgiske buer og god oppbygging, for å hjelpe til med godt spill. Og det opplever jeg at manuset kunne trengt en runde til med. Skulle også ønske at mor og far hadde turt å gå lenger inn i følelsene, og særlig mor hadde turt å lande i stemmen og kroppen i korte øyeblikk. Det kler karakteren godt å være småstressa og ganske high pitched, men det hadde vært spennende å se hva som hadde skjedd hvis hun landet innimellom. Eller synes jeg disse karakterene spilte svært godt sammen.
Jeg må også trekke frem et sceneskift helt mot slutten av forestillingen som varte og rakk. Det var kanskje tre minutter hvor vi satt og så på at de gjorde scenen klar til å spise grøt, uten noe særlig dialog eller handling før de så satte seg ned for å synge. Opplevde dette som en tapt mulighet, og et energisluk i forestillingen. De hadde endret sangen fra manus til en egen versjon av “The cup song”. En sang med masse rytme. Tenker det er mye som kunne blitt brukt her, for å gjøre den overgangen spennende og drivende. Ser blant annet far legger inn litt tøys og impro her, men det er ikke helt lagt til rette for at det får fungere optimalt. Det brukes også tid på å rydde opp på scenen før sluttsangen, noe jeg tenker er unødvendig. Enten la scenen være som den er, eller ta av bordet i sangen hvis det er viktig. Dette er som sagt første gang Action Teater prøver seg på noe som dette, og det er første
gang de har med seg barn. Det er flere justeringer som kunne blitt gjort for å løfte forestillingen, men det er tydelig for meg at de har klart å skape et svært godt samhold i gruppa og de koser seg sammen. Tenker primusmotor Mie har gjort noe viktig for lokalsamfunnet med dette prosjektet. Og jeg håper de tar en slik sjanse igjen. Det er gøy å se en gruppe tørre å kaste seg ut i noe helt nytt og så lande trygt på beina. Jeg koste meg
masse underveis, lo og forlot salen med følelse av julestemning og glede.
_____________________________________________________________________________
Ingrid Holøs er utdannet skuespiller fra NISS i 2011 og har gått barne- og ungdomsarbeiderlinjen. I kraft av dette jobber hun nå både som skuespiller og produsent i det frie feltet, og som instruktør. Ingrid har laget flere forestillinger fra grunn både for barn og voksne i ulike konstellasjoner, samt medvirket i flere prosjekter som skuespiller og dukkefører. Hun er fast instruktør for Askeladden – Det lekende teater.
