Lene Hagen har jobba som frilans produsent, regissør, koreograf, dramatiker og fotograf i ei årrekke. Hun har skuespillerutdannelse fra NISS, en bachelor i Kultur og ledelse og fullfører i 2023 en mastergrad i prosjektledelse (begge ved Handelshøyskolen BI). Hun er også daglig -og kunstnerisk leder i Nittedal Teater.
«Vi følger noen menneskeskjebner i noen måneder, gjennom dramatikk, romantikk, humor, gudstro, nød og alvor. Blodsotten herjet, det var uår, nød og sult. Samtidig må vi kunne tenke oss at livet også hadde sine gode øyeblikk. Både menn av malm og jenter av jern må ha hatt livsmot og egenverd.» (Tor Karseth, manusforfatter)
Jernverkshelga på Feiring er over for i år
Det har vært en helg fylt med gruvespill, vandreteater, guidede verksomvisninger, besøk i St.
Paulus gruva, foredrag i Lysthuset, natursti, rømmegrøt og andre lokale fristelser, men som prosjektleder Hege Granberg sa fra scenekanten da hun ønsket velkommen, «… det er skuespillet som bærer helga». Årets forestilling, «Menn av malm, jenter av jern», er den 21. i rekken. På scenen har det stått 168 lokale aktører og 769 besøkende har sett forestillingen. Eidsvoll Ullensaker Blad ga den terningkast seks og Romerikes Blad rullet en femmer.
Det er mitt første besøk på spelet. Jeg er spent på hva som møter meg i det jeg tar av fra hovedveien, opp bakkene gjennom spredt bebyggelse, før de skogfylte åsene omslutter veien på begge sider. Det er et stykke med bil på smale og humpete skogsveier, før vi parkerer langs veien ved en stappfull parkeringsplass.
Med kamerasekken på ryggen, sitteunderlag og ekstra jakke bærer det av sted inn på en kupert, steinete og gjørmete sti som krever sitt av balanseevner. Jeg håper at eldre og de som er dårlige til beins har med ledsager for å støtte seg, for dette krever både rett fottøy og spreke bein. Etter en ti minutters rask gange kommer vi til en åpen lysning i skogen. En gjeng unge skuespillere er i fullt arbeid med å felle et tre i lia ovenfor oss. Grunnmurene etter de gamle bygningene står fortsatt og informative skilt forklarer. I det fjerne kan man se Mjøsa, langt, langt der nede.
Første stopp er matboden. Vi bestiller medisterkake i lompe, kaffe og hjemmebakst før vi beveger oss videre inn på området. Det finnes noen publikumsbenker, men de fleste sitter på bakken. Vi rigger oss til i en skråning med utsikt mot trehuggerne. Under et torvtak skimtes så vidt fire musikere. Det er overskyet vær og de gamle steinmurene, den majestetiske masovnen sammen med den mørke skogen gir en historisk og dramatisk naturlig scenografi.
Tankene vandrer til produksjonsapparatet. Her har en gjeng lokale ildsjeler sett det som sin livsoppgave å ta vare på den gamle historien og verne om området ved å skape teater, museum og kulturell møteplass langt oppe i åsene, uten tilgang på strøm og så vidt jeg kan se går det ingen bilvei hit. Det må ha krevd utallige dugnadstimer og mange fotturer gjennom skogen i årenes løp. Jeg er mektig imponert, både over det vakre landskapet og stå-på-viljen som må finnes i de som står bak dette.
Spelet bæres av lokale amatører. De møtes en uke hvert år for å øve inn forestillingen. På rollelista finner vi en stor gjeng barn og ungdommer og enkelte familienavn går igjen. Alt er tuftet på idealisme og dugnad. Ingen av skuespillerne, musikerne eller instruktører er honorerte.
Åpningsscenen spilles ut midt blant publikum. Fire kvinneskikkelser presenterer seg og setter den historiske konteksten. Det er et nakent, enkelt uttrykk, strippet for ekstravaganse og effekter. Kostymene er gjennomførte. Nærheten til publikum og godt stemmearbeid gjør tekniske hjelpemidler overflødige.
Regitrioen har nok befunnet seg mer i instruktørrollen enn i registolen. Enkelte scener mangler litt driv og energi. De henger ikke på hverandre, noe som fører til at publikum begynner å klappe mellom hver scene og det hele føles noe oppstykket. Jeg kunne også ønsket meg at vi ble litt mer knyttet til de ulike karakterene. Jeg savner at de må overvinne en utfordring eller gjennomgå en utvikling. Det er ikke skuespillernes feil, for manus har flere dramatiske hendelser som regi kan bygge på; Sulten driver arbeiderne til å stjele korn og lynsjemobben leter etter den skyldige. Det oppstår konflikt mellom de svenske kullbrennerne og de norske gruvearbeiderne, den unge gutten må forlate sin elskede, barna fryser, sulter og blir syke, en guttunge har gått seg vill og finner ikke veien hjem. Mer enn nok å ta tak i og skru til, for å skape spenningskurver og dramatikk, men de store voldsomme følelsene, den engasjerende handlingen, vendepunktet og klimaks uteblir.
Musikken flyter lett, lavmeldt og vever. Flere gode stemmer løfter sangnumrene sammen. «Det blir visst ingen vår i år, det er vinteren som rår» er hjerterå og vond. De små og store skuespillerne byr på flerstemte sangnumre, humor, sjarm og masser av spilleglede. Det er et hjertevarmt samspill på tvers av alder og erfaring. De har med seg en hest og to små grisunger, som smelter alles hjerter. På et tidspunkt vandrer fire sauer over scenen, uvitende om at de stjeler hele showet. Alle som en, er de like viktige for helheten.
Fraværet av kjente skuespillernavn og tekniske fasiliteter forsterker den autonome akustiske spelopplevelsen. Det er noe vilt, uslepent og herlig befriende over hele produksjonen. Det er dette som er ekte spel. Jernverksteateret har gjenskapt historien på stedet der det utspant seg, og ivaretar dermed både fortellertradisjonen og gammel lokalhistorie. De er et levende bevis på selve urkraften bak den rike norske speltradisjonen; frivillighet, idealisme og innsats år etter år etter år.
Det er denne helheten man husker. Dugnadsånden, det ville landskapet, samspillet på scenen og tanken om hvordan det må ha vært der den gangen i 1808.
Tusen takk for en fin opplevelse!
Anmeldelsen er skrevet av Lene Hagen, for Teaternytt. Alle foto: Lene Hagen
Lese flere anmeldelser på Teaternytt
I sommer var det sluseteater igjen på Ørje. Engebret Soot sin datter fikk fokus i årets oppsetning, og slusene setter ei flott ramme for arrangementet. Les hele anmeldelsen av «Sin fars datter» her!
Musikalen har vært en populær sjanger i mange år, og i våres satte BærMudaMini opp klassikeren «Annie» og den sto til forventningene. Les hele anmeldelsen av musikalen her!
Lillestrøm Folketeater fikk etter mange utsettelser satt opp musikalen «Billy Elliot» på Lillestrøm kultursenter. Prosessen var kronglete, men resultatet blei godt. Les hele anmeldelsen her!
