Musikk og manus: Arnfinn Strømmevold og Bertil Reithaug
Kunstnerisk team: Maren E. Bjørnseth (regissør), Alf Lund Godbolt (musikalsk leder), Ida Wigdel (koreograf), Olav Myrtvedt (scenograf), Ingrid Skanke Høsøien (lysdesign), Fredrik Hagland (lyddesign), Ellen Grini (hovedinspisient) og Stian Tranung (regiassistent).
Musikere: Michael Krumins (gitarist), Torjus Eggen (bassist), Lars Fremmerlid (trommeslager), Petter Tysland (gitarist) og Johan Bakken (keyboard).
I år har Elden 30-årsjubileum og Teaternytt tok turen for å se spelet som omtaler seg sjøl som Norges største spel. Det å rusle rundt i Røros før forestilling er som å være med på en valfart bort til slagghaugene, folk kryper fram fra kriker og kroker med ryggsekker, pledd og ullplagg. Og det er lurt, hvis en ikke vil sympatifryse med svenskenes dødsmarsj i fjellområdene mellom Tydal og Blåhammaren. Forestillinga utnytter potensialet med skumring og kvelden til det fulle, noe som forsterker de estetiske kvalitetene.
«Vi blir aldri helt ferdig med å fortelle denne historia, enten det handler om General Armfeldts angrep i Trøndelag eller Karl XII sine eskapader lenger sør.»
Inne i amfiet er det god stemning før forestilling, vi snakker med flere gjester som har sett forestillinga flere ganger og er trofaste publikummere – enten de er bosatt i området, har hytte i nærheten eller har lagt ferieturen sin innom Røros. Det vitner om at en har gode opplevelser som besøkende, noe som frister til å komme igjen. Spel har gjerne et litt annet publikum enn det tradisjonelle teatret, da det har ei lokal forankring historisk og ikke minst; i lokalsamfunnet. Likevel har den økende trenden vært at profesjonelle skuespillere har fått større spillerom og plass i spel, noe som også er tilfelle hos Elden. De fleste store og bærende rollene er gitt til utdanna skuespillere i alle variasjoner, og målet med det er etter all sannsynlighet et ønske om å profesjonalisere forestillinga kunstnerisk. Faren med dette ligger i hvorvidt det påvirker den lokale frivilligheta, for alle spel er helt avhengig av den for at det skal være bærekraftig.
Som nevnt innledningsvis reklamerer med at de er Norges største spel, noe som stemmer i forhold til antall besøkende, mens det er «Peer Gynt» på Gålå som har størst omsetning, dermed er det vel strengt tatt et definisjonsspørsmål og jeg noterer at Peer Gynt-spelet ikke har behov for bruke det i sin markedsføring. Jeg har derimot ikke noe problem med å forstå at publikum trekkes mot Elden, for det er virkelig en estetisk nytelse å sitte i slagghaugene med nydelig lyssetting, pyroeffekter og kanondrønn. Da kommer krigen med svenskene veldig tett på, og det er på Røros som veldig mange andre steder langs norsk-svensk landegrense; vi blir aldri helt ferdig å fortelle denne historia, enten det handler General Carl Gustad Armfeldts angrep i Trøndelag eller Karl XII sine eskapader lenger sør.
«Faren med dette ligger i hvorvidt det påvirker den lokale frivilligheta, for alle spel er helt avhengig av den for at det skal være bærekraftig.»
Handlinga starter på svensk side med midtsommerfeiring, der soldaten Kalle blir kalt ut og må reise fra
kjæresten sin Ellen. Vi følger hans historie fra start til slutt, samtidig som det det flettes inn flere fortellinger etterhvert, som kobler svensk med norsk side. Kalle lengter hjem til sin Ellen, mens andre soldater forelsker seg i Rørosjenter. Det som er forbausende på manussida er hvor mye av historien er fortalt fra svenskenes perspektiv. Dette stykket kunne like gjerne vært spilt i Sverige, fordi det er i det store og hele svenske soldaters fortelling. Nå er det sjelden slik at den som angriper et annet land og i tillegg er ansvarlig for at flere tusen soldater fryser i hel på hjemturen fordi konge og general gjør totalt uvettige kommandoer, har behov for å fortelle den historia på hjemmebane – men desto mer forunderlig at dette manuset har ei slik vinkling, når spelet finner sted i Norge. Jeg savner derfor mer etableringer av sjølve Rørossamfunnet, livene de levde der med den stadige trusselen om at svenskene kunne gå til angrep, men også hvordan kjærlighet krysser landegrenser – også i krigstid. Den eneste 
kjærlighetshistoria jeg virkelig trur på at den mellom Kristine og Kalle, ettersom den blir grundig etablert med gode regivalg. Da er det også truverdig at han velger å bli igjen når de andre drar. Jeg mener manuset hadde hatt godt av ei opprydding og heller fokusere på færre historier, da blir det også enklere for publikumet å følge fortellinga. Det er faktisk hele tre kjærlighetsfortellinger, og det er en umulighet å få etablert alle godt. Da er det bedre å rydde i manuset og bestemme seg for hvilken av dem som skal få fokuset. Ellers vil jeg berømme Jonas Fuglevik Urstad sin tolkning av Bergmann, som viser stor spilleglede og ikke minst har elementer av komikk som er ei fin motvekt til alt det dystre som foregår ellers. Samspillet mellom han og det som jeg antar er en frivillig skuespiller i ensemblet, i den duoen de alltid opptrer i, er også veldig bra. Sistnevnte har ingen replikker, men har et godt fysisk spill som
komplementerer Urstads rollekarakter – som på sin side igjen er veldig verbal. De har god dynamikk og spilleglede sammen.
«Ellers vil jeg berømme Jonas Fuglevik Urstad sin tolkning av Bergmann, som viser stor spilleglede og ikke minst elementer av komikk som ei fin motvekt til alt det dystre.»
Jeg er også litt forundra over totalforbudet mot fotografering under forestillinga, en skulle tru at det var god markedsføring at publikum tar bilder og deler i sosiale medier. Jeg har sett mange spel, og det er ingen andre som håndhever et slikt forbud, men oppfordrer heller til varsomhet. Spelpublikummet forstår disse grensene, og derfor er det heller aldri et problem med fotografering når jeg ute og ser forestillinger.
Neste år har spelet ny regissør, og jeg ser ikke bort i fra at jeg da også tar turen for å se det. Det blir spennende å se hvilke regivalg som gjøres når manuset igjen skal bearbeides og få et nytt uttrykk. Takk for en fin opplevelse i slagghaugene, Røros!
Alle foto: Elden
