Kritikk av jubileumsrevyen «50 år på skrå» hos Hofnarren i Vestfold.
Daglig leder i Viken Teaterråd dro sammen med Vestfold/Telemark Teaterråd sin leder og så Hofnarrens jublileumsrevy i Hof kultursal 4.november. Revyen ble spilt i en typisk sal fra 1970-tallet, og på scenen stod ni damer og to menn. Flere aktører var ferske, mens andre hadde mange års revyerfaring. Salen var halvfull etter en storslått og fullsatt premiere helgen før.
Aktørene fikk bryna seg på å få opp publikumstemningen i de glisne benkeradene. Forestillingen og overganger fløt profesjonelt og aktørene løftet hverandre i samspill og bød på seg selv. Men revyen manglet brodd. Hofnarrens historie, med åpning- og avslutningsnumrene, var en flott marking av et jubileum.
Instruktør Heljar Berge kan sitt mangeårige revyhåndverk i regi. Revyen har passe lengder på to akter med god plasseringen av nummerrekkefølge. Det er tydelig at flere tekster er reddet med regigrep fordi de i utgangspunktet mangler poeng og struktur. Han har løftet revyen, ensemblet og tekster inn i en rendyrket, klassisk revyramme og samtidig gitt nye og gamle aktørene riktig utfordringer der alle får spille mye.
Pianisten Haavard Flåten leder overganger og aktørene med trygg hånd, og han utgjør et helt orkester. Alle aktørene synger med den stemmen de har, og teksten blir alltid formidlet. Valg av enkel scenografi og bruk av projektor med bakgrunnsbilder fungerer utmerket. Stødige teknikere underbygget stemninger og hadde full kontroll på lys og lyd, og gir oss i tillegg supre pyroeffekter.
Kostymene var enkle og karikerte fint typer og lagde stas på fellesnumrene. Valg av sminke undrer jeg meg mer over, og var på flere aktører mer ødeleggende enn fremmende. Koreografien passet til revy og skuespillerne, og løftet fellesnumrene. Proscenium var rammet inn med ballonger i Hofnarrens farger og var et vellykket scenografivalg.
Ensemblet var drilla og kunne sine tekster, sanger, dansetrinn og sceneskift. Det er ingen aktører som utmerker seg over de andre, men alle gir det de har og gjør en god jobb. Flere spiller samme type i alle tekster de er med i og har potensial til mye mer. Det skinner igjennom at ensemblespillet begynner å trille på plass hos flere av dem, og dette hever flere av numrene.
Det var valgt passe mengder med nostalgi og historie om Hofnarren. Tekstene var det svakeste i forestillingen, selv om revyen var innom allmenne temaer som blant annet rosabloggere, overvåkningskameraer på alle hjørner, speiderleir, alle våre «smarte» tekniske ting, ubrukte gangstier, det tre Bukkene Bruse, drosjekøer, kirken, soverommet, julestria med mer.
18 av 25 tekster er skrevet av en tekstforfatter og det er i overkant mange. Jeg stusser over at mange av de 18 numrene burde vist høyere faglighet i revytekstskriving. På den andre siden fungerte flere av de 18 numre veldig bra, og ga gjenklang i publikum som eksempelvis Bukkene Bruse, Jegervisen, og Julestrivisa. Revyen hadde i tillegg nydelig minnenummere, og morsomme nummere om Æ/Ø/Å og mødre som snakker om alt ut fra «hvem som er gift med hvem eller sønn til ……».
På den annen side opplevdes flere av nummerne som om de var hentet rett ut av nettsider og bøker for humor. Det er lov til å stjele, men gjør det til deres eget. Sexnumrene fungerte ikke så godt for kveldens publikum, selv om flere lo. De var noe platte og direkte, og manglet finessen av misforståelse. Grovhetene var valgt å servere direkte og ikke i undertekst.
Revyen ga meg heller ikke følelsen av å være i Hof. Jeg savnet en spiss brodd mot aktuelle hendelser i bygda. Hendelser som innbyggerne har ristet på hodet av det siste året, eller om galskap i styre og stell. Det har akkurat vært valg, oversvømmelser, og det skjer også ting i Norge nasjonalt og ute i verden generelt. Flere tekster hadde gode grunnideer, men de manglet både struktur og poeng. Bruk av generell humor lager til tider «50 år på skrå» til en intetsigende underholdningsrevy.
Jeg vil trekke frem to supre tekster. Jegervisa fungerte på flere plan. Jegerdamene på scenen hadde det spitter pine hysterisk gøy. Det smittet. Både bonden foran meg i publikum og jeg fra Bærum kunne le av galskapen. I tillegg vil jeg trekke frem Bente E.Knudsen sin tette og velformulerte tekst til Jan Teigen/Anita Skorgan «Adjø». Den sa alt om oppløsningen fra og med januar 2024 av fylkessammenslåingen mellom Vestfold og Telemark.
Hofnarren er en herlig teatergjeng og jeg hadde en utrolig fin teaterkveld. Jeg er streng på tekstinnholdet fordi en revy må bygge revytekster på velkjent dramaturgi for revy og humor for scene. Det du ler av på papiret trenger ikke å fungere på en scenen. Det er viktig å tørre og se med kritisk lupe på nærsamfunnet i Hof, Vestfold eller Norge, og bruke de særegne kvalitetene i de 11 skuespillerne i Hofnarren. Kvinnene i ensemblet kan spille alt fra en kantarell til prest.
Oppsummert var revyen «50 år på skrå» i Hof for meg en veldreid revy, og ga en god teateropplevelse for meg og publikum.
