En mørk novemberkveld trer jeg rett inn i en mordgåte på 1930-tallet på Lille scene i Sandvika.
Amatørteatergruppen Rykte skal på scenen og spille “Mord over en lav sko”, som er en mordkomedie/farse/parodi av Knut Nærum. Vi ser en gammeldags møblert stue, og allerede under startmeldingene om å skru av telefonene blir tonen for humoren lagt.
“Mord over en lav sko” er en forestilling stappet full av ordspill, lun humor, klisjeer, overraskelser og dramatikk. Vi møter et kjent og kjært persongalleri hvor vi alle har vært borti stereotypiene. Det er et deilig kjent univers som likevel mestrer å fryde og overraske. Særlig kvinnene i denne forestillingen har gjort et svært godt karakterarbeid. De lytter godt til hverandre og holder seg godt i karakter. Dette utmerker seg kanskje særlig i rollene til privatsekretær Hedda Hoffmann, stuepiken Trude og Bulle 2/Skyggen. Karakterene er gjennomarbeidet og levd, noe som gir dem stor humoristisk frihet. Dette ser vi blant annet da hun som spiller rollen Trude, Agatha Ewa Justa, kan komme med den samme replikken ca. 15 ganger, og det slutter ikke å være morsomt. Hun har sammen med regissør Bjørn Birch virkelig klart å finne variasjonene og timingen. Vi ser det også skinne i en scene hvor sangstjernen Fifi L’Amour skal synge for å overbevise de andre om at hun er den hun er. De andre blir tatt med som bakgrunnsdansere, og har en felles koreografi. Her klarer altså alle skuespillerne å fylle koreografien med sine karakterer og danser den på deres måte, det blir virkelig utrolig morsomt.
Første gangen Rykte spiller farse
Det merkes likevel at dette er første gang denne gruppen spiller farse. Dette er nok den vanskeligste sjangeren å få helt riktig fordi det krever så enormt mye av timing, tempo og tilstedeværelse – og det er deler av forestillingen hvor dette mangler. Dette merkes særlig i de raske avsløringsscenene hvor alle karakterene er med og tempoet skal være høyt. Her blir det mye rot med replikkene, og noen glemmes, noen blir hoppet over og noen blir avbrutt. Det føles rett og slett som om skuespillerne har det så travelt med at det skal gå fort, at de glemmer at det er lyttingen og intensjonen som skal gi det raske tempoet, ikke bare å komme gjennom dialogen så fort som mulig. Det kommer også frem når det er en kombinasjon av fysisk handling og replikk som gir punchlinen. Det virker til tider som skuespillerne har blitt fortalt hva de skal gjøre fysisk, men kanskje ikke helt skjønt hvorfor. Da mister de retningen på spøken og mister latteren fra oss i salen. Dette ser vi for eksempel i scenen hvor Falkner skal trekke frem en østers og avsløre at det selvfølgelig er et anagram for søster.
Det virker til tider som skuespillerne er aller tryggest i karakterene sine når de ikke har noe å si. Det er motsatt av det jeg vanligvis ser, hvor skuespillerne detter ut i mellom replikkene sine, men er på når de prater. Det oppleves i blant som om de mister litt tak på hvem de er hvis det er mye komplisert tekst, men kommer rett inn i det igjen når de blir stumme.
Klarere etableringer for å tydeliggjøre familieforhold
Jeg tror stykket også kunne hatt godt av klarere etablering av noen av rollene, som for eksempel Hermann Platt. Han blir portrettert som en bister og urimelig gammel mann av sin sønn Ulrik. Men når Herman kommer på scenen føles han yngre enn sin sønn, og jeg blir som publikummer usikker på familieforholdene, og mister noen poenger i jakten på å skjønne relasjonene. Skulle også ønske karakteren var tatt i en retning hvor han hadde hatt større pondus, med tydelig respekt og makt. Dette kunne blant annet blitt lekt mer med i scenen med stuepike Trude som skal bli sendt ut av rommet, en vits som brukes flere ganger. For da står Herman og ser på at hun går ut, for så å spørre om hun er ute. Ved å endre plassering i rom m.m., kunne kanskje han fått beholde mer makt i disse scenene. Hvis denne karakteren hadde gått mer i retning av det harde tror jeg flere av vitsene knyttet til han hadde fått større slagkraftighet og mulighet til å overraske publikum, som for eksempel da datteren Veronica forteller om at hun ønsker å ha en affære med sjåføren.
Savnet også større variasjon hos den deprimerte og passende tiltaksløse karakteren Ulrik, særlig i første akt. Jeg skulle ønske at vårt første møte mellom han og Fifi L’Amour hadde hatt en annen klang og energi enn det foregående daffe og sutrete. Her kunne det vært spennende om det ble en endring i karakteren, og vi fikk sett nye fasetter. Jeg opplever scenen hvor Fifi ankommer historien som rotete og uklar, og tror det ville vært fint med tydeligere intensjoner her. Heldigvis endrer dette seg i akt to, hvor vi får sett nye sider av han og samspillet mellom han og Fifi blir virkelig fint.
Ellers skulle jeg ønske at kontentumet hadde vært mer gjennomført. Det som er lagt inn av musikk og lydeffekter fungerer svært godt, men det oppleves ikke helt ferdig. Scenen oppleves til tider svært stille, og overgangene mellom scenene, særlig i starten, oppleves blasse og litt tomme. Det er bare stillhet mellom inn- og utgangene og det oppleves mangelfullt.
En magisk scene med Fru Platt
Det som derimot ikke er mangelfullt er tilstedeværelsen til den gamle Fru Platt, spilt av Eva Marie Bellis. Gjennom hele forestillingen sitter hun på en stol på scenen og følger med. Selv når hun sitter og leser er det helt tydelig at hun får med seg alt som skjer rundt henne. Hennes reaksjoner er diskré, men løfter hver scene. Hun sier ikke ett ord gjennom hele forestillingen, og overrasker alle til slutt når hun (spoiler alert) reiser seg opp for å skyte alle de overlevende, for så å danse et lite balletnummer. Rett og slett helt magisk!
Bjørn Birch er opptatt av at gruppen skal få utbytte både menneskelig og faglig. Jeg opplever at gruppen virker svært sammensveiset. De har turt å gå langt i karakterarbeidet, og de virker til å hatt det svært gøy i prøveperioden. Det er tydelig at gruppen har jobbet hardt i samarbeid med Birch, og de har kommet en svært lang vei. Jeg synes det er tøft gjort å kaste seg ut i en ny sjanger og håper gruppen prøver seg på dette igjen. Ved å kunne videreføre den kunnskapen de har, og bygge på dette, tror jeg gruppen kan få enda mer taket på det – og ta det til nye høyder.
Takk for opplevelsen. Det var deilig å få ledd så mye.
__________________________________________________________________________________
Ingrid Holøs er utdannet skuespiller fra NISS i 2011 og har gått barne- og ungdomsarbeiderlinjen. I kraft av
dette jobber hun nå både som skuespiller og produsent i det frie feltet, og som instruktør. Ingrid har laget flere forestillinger fra grunn både for barn og voksne i ulike konstellasjoner, samt medvirket i flere prosjekter som skuespiller og dukkefører. Hun er fast instruktør for Askeladden – Det lekende teater.
