Søndag 22. oktober tok jeg turen til Stabekk kino for å se Stabekk teater sin versjon av Pinocchio. En musikal
skrevet av Klaus Hagerup og Guttorm Guttormsen, basert på originalhistorien med samme navn, skrevet av Carlo Collodi. Salen er helt full, og flere barn må sitte foran og på fanget for at alle publikummerne skal få plass. Forventningen er stor.
Her er det et dedikert ensemble som jobber opp mot en hovedproduksjon på høsten. Deltakerne er barn fra 5. klasse og oppover, og de er totalt 80 stykker fordelt på to grupper, som øver i lang tid.
Harlekin og Columbine starter ballet, og etter en oppstilt introsang går sceneteppet opp og vi kommer inn i arbeidsrommet til den ensomme Gepetto, som sitter og maler en tredukke. Gepetto ønsker så sterkt å ha noen å elske, så med hjelp fra en magisk fe, blir dukken plutselig levende, og vi får møte den stivbente, naive og samvittighetsløse Pinocchio og kaoset starter.
Det fremstår tydelig for meg hvor denne gruppen kommer fra, hva som er deres røtter og deres pedagogikk. Sigve Bøe, som er både grunnlegger, regissør og birolleinnehaver, har en klar visjon om hvordan denne gruppen skal være og hva de skal mestre. De jobber for å ha en så nær profesjonell arbeidssituasjon som mulig, og de blir opplært i en skuespillerteknikk som går ut på å finne underteksten i det som blir sagt. Det er også alltid med en eller flere profesjonelle skuespillere, for å heve nivået og gi barna muligheten til å jobbe med folk som kan faget. Denne arbeidsmetoden har Sigve Bøe blant annet med seg fra sin start på Rogaland teater. Det er en tankegang jeg har stor respekt for, men jeg tror at barna nok kunne dratt stor nytte av også å få inn en fysisk komponent i skuespillerarbeidet. For forestillingen lider en del av at det er svært stivt. Det oppleves til tider som Pinocchio sin naturlignok stive spillemåte har smittet over på de andre karakterene. Spillet blir intellektuelt mer enn følt og opplevd.
Dette er gjennomgående for forestillingen. Følelsene er litt for lette. De er ikke inkorporert i kroppene og stemmene. Dette er blant annet tydelig hos roller som Gresshoppen og feen. Jeg synes det er et flott valg at flere av de store rollene spilles av barn istedenfor av profesjonelle skuespillere. I prat med Sigve får jeg vite at dette blant annet var fordi de rollene kler denne barnligheten. Det er jeg fullstendig enig i. Derfor skulle jeg så inderlig ønske at deres barnlighet fikk skinne igjennom og bli en del av spillet. For disse to figurene er i denne versjonen statiske, stillesittende karakterer, med svært lite bevegelse. Det hadde vært så herlig om barnas iboende natur om å alltid være i bevegelse kom til syne her. Da ville deres sjelfulle og samvittighetsfulle karakterer stått som rake motsetninger til dukkens naive og stive tilstedeværelse.
De stedene jeg synes det virkelig svinger i forestillingen er nettopp der hvor barna får med seg kroppen. Det er blant annet en herlig fiskediscoscene, hvor barnas glede over å stå på scenen og formidle virkelig får skinne. Alle er med og tilstede, sangen sitter bra, og ensemblet har klart å lage masse fine detaljer, som får det til å virke levende. Det er supert. Det samme ser vi når barna skal reise til Slaraffenland. Det er en lekenhet og glede som virkelig får sin plass her. Og barna fyller det godt, så det er mye spennende å se på hele tiden. Det eneste denne scenen manglet var sterkere overganger til de ulike stemningene; full fest, trøtt og lei, og forvandlingen til esler. Her skulle jeg gjerne sett en større oppbygging. Det er en dramatisk og livsendrende hendelse i Pinocchios liv, som får for liten plass. Men i denne scenen vil jeg applaudere dronningens transformasjon både visuelt og intensjonelt i spillet. Overgangen er sømløs og godt spilt.
Ellers er det litt problemer med overganger og inn- og utganger i denne forestillingen. Det er mange kreative og gode løsninger her, men det er også mange ganger hvor barna kommer gående inn, for så å stille seg opp og gå inn i karakter. Det blir en transportetappe i fullt spillys, som flater ut tempoet på forestillingen, og fratar skuespillerne en mulighet til å bevege karakterene sine. Så her skulle jeg gjerne sett at det var tatt sterkere regivalg. For der barna har klare intensjoner, virker det som det fungerer godt.
Det er flere steder jeg gjerne skulle sett at det var blitt tatt modigere regi og dramaturgiske valg. Det viktigste av dem er kanskje etableringen av Gepetto sitt forhold til Pinocchio i starten av forestillingen. For eksempel i sangen til Gepetto om drømmene hans for de to, kunne vi virkelig kjent på hans enorme behov for å elske noen, og hans villighet til å godta alt for å ha noen. Sangen blir sunget og formidlet helt nydelig av Sigve Bøe, men han har gjemt Pinocchio bak scenen, så vi ikke ser han. Vi får ikke sett samspillet dem imellom. Jeg tror at hvis vi hadde fått sett samspillet mellom dem her, så hadde det etablert forholdet deres bedre, og resten av forestillingen hadde dermed også kjentes mer troverdig.
Jeg opplever også å gå glipp av den emosjonelle reisen til Pinocchio. I starten er han herlig naiv og enkel. Pinocchio sier rett ut at han ikke kan ha noen følelser siden han er en dukke, men følelser som frykt, forvirring og glede blir spilt innimellom. Det er et underlig sammensurium av utspilte følelser og ikke. Tenker det kunne vært spennende å se Pinocchio oppdage og bli kjent med følelsene underveis, og at de stadig intensiverte seg opp mot transformasjonen til å bli en ekte gutt. For når Pinocchio faktisk blir til en gutt er det vanskelig å se forskjell annet enn i ordene. Det er så stort potensial for en enorm utvikling, og den følte jeg manglet her. Men hun som spiller Pinocchio mestrer dukke-kroppspråket svært godt, og selv når buksa sprekker lar hun seg ikke affisere. Hennes kontroll over kroppsspråket får blant annet skinne i en svært fin undervannsscene. Hun flyter under vann i et herlig samarbeid med lyd og lys før hun blir spist av den digre haien.
Det tar oss til en nydelig scene, hvor scenelyset går helt ned, og inn kommer en magisk lysende lanternefisk. Den er mesterlig laget, og de to barna som samarbeider om den spiller helt nydelig sammen. Et utrolig sart og sjelfullt lite vesen som ble helt ypperlig fremført.
En annen kul scene er da vi møter uglene/Fengselsfuglene. En fin endring i manus, som Sigve Bøe har lagt inn, for å inkludere flere. Stemningen er skummel og kostymene er nydelige. Dessverre var det litt problemer med balansen mellom det flotte livebandet og sangerne gjennom hele forestillingen, så bandet forsvant litt. Tror skuespillerne hadde fått mye gratis driv og engasjement fra publikum hvis dette hadde stemt bedre overens. Særlig i scenene hvor det skal være skummelt eller ubehagelig. Hvis musikken hadde vært mer fremtredende hadde det kanskje blitt lettere for barna å være litt tøffere i uttrykket og slippe seg mer fri i formidlingen. Skuespillene er svært gode på tekst gjennom hele stykket, og det er absolutt pent, men det hadde vært gøy å se dem løsere i snippen innimellom.
Et godt eksempel er Erling rev og Sussi katt. Disse to karakterene, særlig Erling rev, har klart å inkorporere karakterene i kroppene sine, og de spiller en herlig klassisk kjeltringduo. Lurer på om dette kan ha sammenheng med at skuespilleren som spiller Erling rev er en av svært få som ikke deler rollen sin med noen andre og spiller alle forestillingene. Dette gir henne naturlig nok større mulighet til å bli bedre kjent med karakteren og kjenne situasjonene på kroppen.
Dette er jo en veldig vanlig løsning for amatørteatre, for å inkludere flest mulig. Og det er en evig vurdering amatørteatre må ta og en balanse de må finne. Hvor mange skal man inkludere og på tross av hva. Skal man favne så mange som mulig, men dermed gi dem mindre øvetid, eller skal færre få delta, men de som får delta får maks utbytte. Skal det pedagogiske eller det kunstneriske sluttresultatet veie tyngst? Dette har jeg selv ikke noe svar på.
Jeg takker for opplevelsen og ser frem til å se en annen produksjon ved en senere anledning.
_____________________________________________________________________________
Ingrid Holøs er utdannet skuespiller fra NISS i 2011 og har gått barne- og ungdomsarbeiderlinjen. I kraft
avdette jobber hun nå både som skuespiller og produsent i det frie feltet, og som instruktør. Ingrid har laget flere forestillinger fra grunn både for barn og voksne i ulike konstellasjoner, samt medvirket i flere prosjekter som skuespiller og dukkefører. Hun er fast instruktør for Askeladden – Det lekende teater.
