Viken har et av Norges største jordbruksareal i tillegg til fem byer og et hundretalls forsteder. De andre jordbruksfylkene i Norge er Trøndelag, Rogaland og Innlandet. Derfor er det rart når jeg blir konfrontert med at «dere Oslofolk skjønner ikke teater i forhold til bygdekultur, avstander eller småsamfunn utenfor by!» Viken er ikke Oslo.
Hvorfor er det så mange spel i Viken?
Det historiske Viken består av en rekke småsamfunn bygget opp rundt gruvedrift og skog- og jordbruk. Byene ble sentre for sjøfart med tømmer, is og for industrien, og de ligger ved elvemunninger. Elva renner gjennom byene, eller ut i Oslofjorden der fraktbåtene ventet ved kai. Lokalsamfunnene i indre Viken, som for eksempel Fetsund, er helt opp til 2000-tallet det jeg vil oppfatte som et lukkede lokalsamfunn, selv om det ligger kun et par kilometer fra Oslogrensen og har vært eksisterende siden bronsealderen.
Det gamle gruvesamfunnet i Gjerdrum på Romerike er satt sammen av storgårder og pendlere. Dette sammen er et typisk, som må finne en felles identitet etter et jordras og 30 år med innflytting. De satte opp en julemusikal for første gang i fjor. Foreldrene i ungdomsgruppa i Gjerdrum reiste til Kløfta (i retning Gardemoen) for å kjøpe inn kostymer, og ville ikke rote seg inn i Oslo til en indisk stoffbutikk på Grønland! Det er flere teatergrupper i utkantkommunene i Viken enn i våre fem byer i forhold til folketall. Man finner amatørteatergrupper langt ute i skogen, nesten i Sverige. Rømskog (700 innbyggere) hadde nytt kirkespel for i fjor, i anledning jubileet. Kanskje bibelstripen i Viken er under press? Samtidig har Lillestrømområdet med folkevekst fått flere nye musikalgrupper for barn og unge de siste ti årene med sine 85 000 innbyggere.
Sandvika by fikk spel når de fikk bystatus for noen år siden og satte i gang store utbyggingsplaner. Et spel ble laget for å huske byens historie og den italienske grunnleggeren. Spelet ble derimot ingen tradisjon, den nye historien til Sandvika er ikke laget fordi den handler om å se mangfoldet – og den etnisk norske og typisk «arrogante Bærumsborgeren» er snart en sagablott utenom i styre og stell.
Der det skjer samfunnsforandringer popper det opp kultur, og selvfølgelig også amatørteater. Gamle Akershus har opplevd dramatiske omveltinger de siste ti årene i forhold til folketall og befolkningssammensetning, mens det stangnerer i deler av ytterpunktene som i Buskerud og indre Østfold. Min teori er at spel i jordbrukskommunene er opptatt av å formidle kulturarv, de lager historiske spel der historien er viktig å fortelle, mens i byene blir det musikapreget spel med mindre tyngde på historien og mer fokus på kunstneriske og underholdende fremføringer.
På 1980-tallet hadde vi de samme referansene på det meste i Narvik (hvor jeg har familie) som på Stabekk (der jeg er oppvokst). Vi hørte på tilnærmingsvis på samme musikk, vi så det samme på Fjernsynsteateret og Riksteatret, vi leste de samme avisene og så de samme TV-programmene. I dag er ikke referanser de samme noen steder i Viken, hverken lokalt eller regionalt.
Utdannede utøvere kommer tilbake til hjembygda, men lager ikke lenger teaterbedrifter
Oslo har dyre boligpriser for nyutdannede teatermennesker i etableringsfase. Derfor reiser mange teaterfolk hjem når man skal etablerer seg med familie. I randkommunene til Oslo bygges det nye boliger, skoler og arenaer for fritidsaktivitet, shopping og underholdning. Det er enkelt å pendle til film- og teateroppdrag til nærmeste småby, eller Oslo.
Skuespillere kan i dag ikke lengre leve av Den Kulturelle skolesekken, eller turnere på kulturhus med teater. Derfor forblir teaterfolk enten arbeidsløse, jobber i andre yrker eller tjener penger innen lokal kultur. De kombinerer og setter sammen prosentstillinger som freelancere, og samarbeider av og til med kommunen om etablering av et kulturtilbud. Det er derfor fagkompetansen innen teater i Viken kommer fra utdannelser i Verdalen, Oslo, Kristiansand, Sverige, Danmark eller London – og noe kommer fra Trondheim og Bergen. Vi har ingen teaterutdanning, eller faste teatre (med faste fulltidsstillinger for hel stab og skuespillere), i Akershus – men jeg vil påstå (uten belegg) et vi er det fylket med flest arbeidsløse teaterfolk de siste 30 årene.
I 2020 har det stoppet opp med nyetableringer av lokalt initierte amatørteater. Det var et skille i 2017. I de siste har gamle grupper og voksengrupper fra 1990 gjenoppstått, og det kom litt uventet på meg. Pandemien kan ha vært mye av grunnen for stagnasjonen, men jeg har ikke noe innlysende svar på dette. Jeg ser at den veletablerte barne- og ungdomsaktiviteten har press på å ta inn flere, samtidig som de mister lokaler og lever på en strammere økonomi enn før og har synkende honorar til profesjonelle hjelpere og pedagoger.
Lokalsamfunnene vokser for fort, og lokalt teater fungerer ikke lenger for mangfoldet
Sist gang jeg kjørte til Gardemoen oppdaget jeg at det hadde det poppet opp omtrentlig ti, nye høyhus (med ti etasjer med leiligheter) på jordene inn mot Jessheim sentrum. Samtidig har Raknehaugspelet (Raknehaugen er Nord -Europas største gravhaug fra 400-500 e.kr.) i Jessheim dukket opp igjen etter å ha ligget nede i 30 år. Jessheim (17000 innbyggere i 2017, 23000 innbyggere i 2022) med veldig rask befolkningsvekst, og de på scenen var interessant nok veletablerte, lokale og erfarne teateraktører fra hele Romerike (som har en økning på 50 000 innbyggere i samme periode)
I Viken er kulturskolen og barne- og ungdomsgrupper for alle, men flere steder har det gått over til et tilbud for et fåtall, rett og slett på grunn av folkevekst og for lite økning i rammer for kultur. Lokale barneteatergrupper har mange steder gått på få å fra å speile mangfoldet i samfunnet til overvekt av etnisk norske, like jenter. Det kan ha med at samfunnsutviklingen skjer for fort. Reaksjonen er kanskje derfor å favne om det tapte, sin bekjentskapskrets og kulturreferanse. De siste årene har jeg ukentlig lokalt i ulike situasjoner i butikker, i møter på jobben og på fritidsaktiviteter snakket, eller undervist, på engelsk. Jeg kan for eksempel bli usikker på køregler, og opplever stadig ulike situasjoner, der jeg ikke greier å lese situasjonen grunnet en kulturkrasj.
Det finnes en terskel for teater. Hvis amatørteater velger å spille vestlig dramatikk, historier og teaterformer kan teatergruppene flere steder i Viken være helt udatert. De problematikkene og historiene teatergruppen vil fortelle treffer plutselig ikke på grunn av samfunnsforandringene lokalt.
På Årnes serveres det hvert år skarp og uredd voksenrevy av unge voksne og småbarnsforeldre. De sparker hardt mot makt, ukloke beslutninger og urett i samfunnet. Med litt mer mangfold i Nes vil ytringene på revyscenen plutselig bli feil. De er nå nesten ved et tippepunkt etter at veien ut dit har blitt rett og bred – og det gjør at flere vil bo der. Under revyene koker salen av intern latter og består av like folk. Uønsket lyser jeg opp som en lanterne i salen ved å være en representanten for Bærum og Oslo, fordi ingen vet egentlig hvem jeg er og dessuten ler jeg heller ikke på de riktige stedene. Både odølinger (fra nabobygda) og Oslofolk får høre det fra scenekanten og moro er det – men kanskje snart historie? Jeg sitter der sammen med et hyggelig folkeferd bestående av gamle bondefamilier og veletablerte pendlere!
Det er bare Oslofolk som blir hørt og får!
Oslo har 709 037 innbyggere og Viken har 1 242 384 innbyggere i 2023. Det utgjør 23 % av Norges befolkning. Viken har nesten et dobbelt innbyggetall av Oslo. De fleste i Viken bor rundt knutepunkter med tog og ved hovedårene i veinettet. I villastrøk og ved bondegården dukker det nå stadig opp høyhus av leiligheter for første gang.
Fornebu vil om få år telle 40 000 mennesker (1/4 av Bærums befolkning), som har flyttet ditt i et tidsrom på 15 år. Selv om leilighetene er dyre finnes det lite planer for å skape identitet, idrett og kultur utover fortvilte, frivillige organisasjoner. Innbyggerne er ressurssterke, men det hjelper lite – og kommunen legger ubevisst lokk på de begynnende storbyproblemene. Det finnes en teatergrupper for barn og unge på Fornebu, det er lite korpsaktivitet, eller privat ungdomsklubbber. Det fantes flere amatørteatergrupper, og et eget spel, på Fornebulandet på 1990- tallet. Flymuseet har fått et midlertidig 40 km. rom av Obos, og billedkunstnere fra Oslo og omegn har etablert seg i nedslitte lokaler rundt det gamle flytårnet med støtte fra kommunen og fylkeskommunen. TV-produsenter bruker de gamle hangarene til innspillinger. En av Norges rikeste menn eier Fornebu Arena for hestesport og større internasjonale konserter og begivenheter, men dette har ingen direkte ringvirkninger for å bedre lokalkulturen. Det hadde heller ikke kunsteratliene på Blaker Skanse (480 innbyggere), der kunstnerne fra Oslo kjente lite til lokalsamfunnet.
Det gis ingen statlige midler til amatørteater i Oslo, Akershus eller Østfold, selv om vi utgjør to millioner innbyggere. Buskerud får derimot med sine 283 000 innbyggere statlige amatørteatermidler ut fra en overlapping fra teaterverkstedstanken fra 1980-tallet. De tar tak i nye utfordringer i Drammen by og hyttekommunene. Det er ikke så langt å kjøre fra Gardemoen til Gol, eller Halden, men avstanden ligger kulturelt. På Stange på Hedmarken kjenner naboen hele slekten din. Det gjorde de i Lommedalen og på Skui (begge Bærum) for 30 år siden. Når jeg besøker lokale steder i Viken er teatergruppen enten satt sammen av bondesamfunnet eller innflytterne, og sjelden begge deler. Bondesamfunnet og innflyttere lever i hver sin verden i det samme samfunnet.
Mine medlemmer i Viken Teaterråd i byområdene betaler kommunen leie av øvelses- eller/og spillelokaler. Bygdegruppene kan ha egne hus, lagre, scener m.m. Det er store forskjeller på tilretteleggelse for amatørteater i Viken, og flere amatørteatergruppene søker offentlig støtte enn for bare 15 år siden. Viken mottar kanskje mest offentlig støtte i Norge til amatørteatergrupper gjennom Frifond, voksenopplæringsmidler, momsrefusjon, kulturdirektoratet, spelfond og voksenteaterordning (og andre). Viken har et høyt aktvitetsnivået på amatørteater, men opplever en presset økonomi og arenaproblematikk. Viken Teaterråd kartla i 2019 ca. 500 etablerte amatørteateraktører i vår region.
Neste gang du treffer en fra Viken, så vet du at personen ikke kan settes i samme bås som en innbygger i Oslo, og til opplysning består halve Oslo av Løvenskjolds urørte og arvede skogsområder.
Les mer:
Hvordan ligger egentlig Viken an på Norsk kulturindeks? Les mer om hva indeksen måler, og hva den sier om Viken her.
Det er tid for å melde bekymring for det kulturøkonomiske systemet som amatørteateret er en del av. Støtteordningene er preget av lite helhetlig tenking og kortsiktig spissing. Hvilke ringvirkninger får egentlig det? Les mer her.
