Noen ganger må vi se litt utover vår egen navle av bevilgninger. Vi må spørre oss selv om hvilket kulturøkonomisk system vi ønsker i kulturfeltet. Støtteordninger til amatørteater er preget av lite helhetlig tenkning og kortsiktig spissing. All kultur skal inn på tippemidler og i en ensidig overetablering av prosjektstøtter. Det har store ringvirkninger for teater som samfunnsfelt og samfunnsutvikling i by og bygd.
En støtteordning må være rettferdig, enkel og målbar
I 2006 ble jeg innleid som forvalter for amatørmidler i fylkeskommunes frivillighetsavdeling. Seniorforvalteren i den gang Akershus fylkeskommune sa til meg; «Du må huske på, Tone, at en støtteordning bør oppfattes rettferdig, være enkelt å forstå og være målbar.» De rådene har jeg fulgt siden. Det gir i dag utdelingskomiteen i Viken Teaterråd et større ansvar for å se ringvirkningen i egen støtteordning til amatørteaterproduksjoner.
Det overordnede målet med å etablere vår ordning i Akershus var å få til en demokratiseringprosess av amatørfeltet for å styrke det. Det var et behov for støtte utover de unge, og vi ville unngå at lokale aktører og ledere smuldret vekk. Vi hadde registrert at tilretteleggelse lokalt ble borte i Akershus ved nedleggelse av kommunale kulturetater, opprettelsen av 20 kulturhus, 22 kulturskoler og nedleggelsen av Norsk Teaterråd. Teatergruppene hadde fra og med 2000 fått mer utgifter til drift, lokaler, leie og brukte mye mindre midler på teaterkompetanse og teaterfolk. Inntjening ble derfor viktig og førende for driften. Markedsøkonomiens inntog i kulturfeltet ble kalt profesjonalisering.
Vi evaluerer støtteordningen vår hvert år i Viken og har muligheter for å justere den. Vi etablerte eksempelvis en midlertidig ekstra støtte til forskyvning av forestillinger under pandemien. Den var rettferdig, lett og målbar – og var en del av den ordningen teatergruppene allerede søkte på. Samme grep gjorde Lotteri- og stiftelsestilsynet, der de effektivt delte ut pandemimidler i 2020 etter allerede innsendte momsrefusjonssøknadene. Uretten kan her oppfattes av de uorganiserte eller de som ikke søkte. Krav vil alltid være en vegg å klatre for å oppnå privilegium.
Viken Teaterråd har bred kontakt med feltet og gjør diverse tiltak for å dokumentere og kartlegge. Det får vi til fordi Viken Fylkeskommune investerer langsiktig i faste driftsmidler, mye dialog og gratis kontorlokaler til diverse interesseorganisasjon. Det gir oss den ryggraden, tryggheten, investering i fagkompetanse og langsiktig planlegging der fylkeskommunene kan overlater oppgaver til oss over tid. Vi har ikke en sporadisk samarbeidsavtale, men vi har en gjensidig partnerskapsavtale over 3-5 år. Den følger strategiplanene i fylkeskommunen og der vi er en naturlig høringsinstans for vårt felt. De gir oss tilliten til å forvalte ordninger, mens de godkjenner retningslinjer, krever generelle rapport vi selv former og tar stikkprøver. I tillegg mottar vi løse midler vi disponere etter eget formål og planer.
Viken Teaterråd ser noen urovekkende trekk med støtteordningene til amatørteater.
Jeg har forvaltet vår fylkeskommunale ordning i 12 år og sitter i spelutvalg i Kulturdirektoratet. I tillegg søker jeg selv på støtteordninger. Jeg har satt meg inn i utallige ordninger og portaler. Jeg har informert og veiledet amatørteaterne i 30 år på søknader og fått dem inn i nasjonale ordninger. Jeg ser 4 urovekkende trekk:
- Jeg ser en dobling av offentlig støtte i regnskapene til amatørteatrene, samtidig betaler teatergruppene mer enn noen gang for kommunale tjenester.
Hva sier jeg med denne påstanden? Er det ikke bra at teatergruppene får tak i offentlige penger, og at kommunene får inn penger til kommunekassen ved utleie av kulturhusene sine til lokale foreninger. Det sikrer ansatte og drift av kulturhusene. Ved dette systemet blir teatergruppene fri til å velge hva de vil av lokaler, driftsform og kompetanse.
Hvis vi snur det på hodet; teatergruppene har ikke lokaler eller driftsmidler. Det er tatt fra dem, eller det finnes ingen betydelig støtte til dette lengre. Om teatergruppa får 10 000 kr. i driftsstøtte betaler de kommunen tilbake over 100 000 i leie av kulturhus og annet i løpet av året. Det er driftsutgiftene og faglønningene som nedprioriteres. Dette er en generell påstand som har store forskjeller geografisk i Norge, men det er en tydelig tendens.
En teknikerne på et kulturhus får rundt 760 kroner timen, mens den opp til 7 års utdannende instruktøren enten jobber gratis eller har toppen 100 – 200 kr timen der den står og leder teknikeren og alle i teatersalen. Instruktører må også gjerne skrive søknadene, oppretter rettigheter og kontrakter – og bruker 60% ubetalt tid til dette arbeidet. Foreldrene byttes ut og teaterinstruktører må i tillegg ha nye foreldre inn på opplæring. Viken Teaterråd ser at «de profesjonelle kulturarbeiderne og styret i teatergruppa bygger et teater» hver gang de skal ha en produksjon.
I det øyeblikket amatørteatergrupper blir avhengig av sporadiske og spissede prosjektstøtteordninger (som for eksempel «vær et tiltak») blir driften av teatergruppene overstyrt av ønsker fra byråkrater og politikere. Det kommer nye, spissede ordninger for feltet vårt et par ganger i halvåret.
I en større kommune på Romerike ønsker flere teatergrupper å spille juleforestillinger for barn over de samme 5 ukene i 2022 og for det samme publikumet. Juleforestillingene er gullgruver økonomisk, men det faglig utbyttet er ofte lite. Kommunen gir 5 juleforestillinger kun 2 dager hver i kultursalen. Da blir spørsmålet – når skal teatergruppene rigge eller ha teknisk prøve? Eller hvem skal dekke inntekten av de tapte billettene for de 5-10 forstillinger teatergruppa har budsjettere med? Den største teatergruppen velger derfor å ikke spille, og prøver å få de andre med på en rullerende ordning. Men de andre gruppene er så presset økonomisk at de ikke kan være med på et fellesdeling av å spille annet hvert år. En «rettferdig» kommunal utdeling av sal-tid ødelegger for alle – og skaper krangling. Hvorfor forstår ikke kommunene ringvirkningene av sitt effektive og smarte, men ukloke, valg? Det er ikke kommunens ansvar, de leier jo bare ut et hus og får uansett inn sin inntekt.
I en annen kommune hadde de gitt et barne- og ungdomsteater 300 000 i «Tårnmidler» hvert år i 5 år, og det var to år mer enn i retningslinjene. Lederen i kulturutvalget var i tillegg styreleder i denne teatergruppen og gikk aldri ut under vedtaksbestemmelsene. Kultursjefen hevdet det ikke fantes noen andre teatergrupper i nærheten som kunne få av disse midlene. Akershus Amatørteaterråd sendte derfor inn en liste på 40 teatergrupper i kommunen med anbefaling av kandidater og truet med å gå til avisen med uryddig saksbehandling. Utvalget ba kultursjefen forklare seg, men hun meldte isteden sin tidlige avgang og utvalgets leder ble sittende. Er dette en kulturøkonomi vi ønsker oss, en styrt fordelsfordeling? Hvordan kan det bli så galt at inkompetanse og overstyring får ha hovedrollen?
Kulturbyråkrater og politikere begynte fra 2000 å fremme noen få eksklusive sentre, nettverk, fagutdanninger, produksjoner eller miljø – og dette skapte noe konkret å sole seg i. Kulturhus ble storstua som kunne programmeres med omreisende kultur, egne kommunale særsatsninger og i tillegg kunne de lokale aktørene være med å betale hvis de var profesjonelle nok.
2. Hovedfokus er flyttet fra fag til inntjening, og fra feltet selv til offentlige oppgaver.
Den dagen kulturfeltet ble en sekunddæroppgave i norske kommuner ble de fra 1990 bortprioriert økonomisk, men de ble beholdt i festtalene. Fra 2000 fokuserte alle kulturadministrasjoner i Norges fylkeskommuner profesjonell og regional kultur, som kunne nå nasjonale og internasjonale høyder. Satsningen på amatørteater i Akershus skyldes at vi ble overflyttet til avdeling for frivillighet og ut av kulturavdelingen. Andre regionale amatørteatersatsinger i andre fylker ble profesjonelle tiltak, ble på statsbudsjettet eller ble lagt ned.
Alle skrek opp om at amatørteateret (og freelancerne) ikke greide seg fordi de ikke forstår seg på økonomi og hadde for lite fokus på inntjening. En vanlig butikk i et markedssystem trenger også tilretteleggelse, og et reguleringssystem, for å kunne bruke veier, ha næringssatsing, beholde faste ansatte eller tørre å leie eller bygge lokaler. Samtidig krevde offentligheten at kulturlivet skulle bli en SELVSTENDIG næring – helt alene. All tilretteleggelse ble feid vekk.
Jeg var med i 2 frigrupper med 15 og 6 ansatte på 1990- tallet. Amatørteateverkstedet i Akershus hadde 6 fulltidsansatte, som drev barnefestivaler, revyfestival, kurshelger, DKS, UKM, teater for funskjonshemmede, regiutdanning med 20 vekttall fra UiO og hadde 12 større teaterproduksjoner i året. Vi hadde utleie av regissører, kursholdere, kostymer, manus og teknisk utstyr, drev nordisk og internasjonalt arbeid, driftet et eget frilancenettverk med 200 skuespillere og instruktører og vi samarbeidet tett med 22 kommuner m.m. Alt dette ble jo ikke lagt ned på grunn av udyktighet. Plutselig var ikke oppgavene våre interessante for fylkeskommunen og kommunene lengre. Fylkeskommunen tok over DKS fordi det lå penger der, og i dag har Viken fylkeskommune 15 fulltidsansatte og tre regionale teatre for å produsere og administrer det teaterverkstedet og frigruppene allerede leverte helt utmerket og billigere i 1990. Det skjedde et kulturpolitisk skifte «litt ufint over natten» for 20 år siden.
Lærepengen her er at du overlever ikke i kultur ved å være fornuftig, fellesorientert eller dyktig. I denne omleggingen på 90-tallet miste teaterfeltet mye. Det skape internt bråk og mistillit i hele feltet både lokalt, regionalt og nasjonalt, og skapte et unaturlig sterkt fokus på å ville skille mellom amatør og profesjonell. Ingen organiserte seg eller hevet stemmen sammen, og alle orienterte seg om hvor de kunne passe inn videre i en ny tid.
Prosjektordninger oppfyller politiske og byråkratiske ønsker uten å funke. Spisset prosjektstøtte virker tilsynelatenede bra fordi målet er så konkret og tiltak støttes fort, presist og kort. Det blir ekstra billig om ingen betales for å administrer prosjektet. Det gir ingen «svinn av penger». Men gir det god prosjektstyring? Det er som å gi ut gratis sykler for miljøet uten at noen kan sykle. Det ble gitt traktorer til jordbruksutvikling i Afrika uten å tenke på at de ikke fikk tak i diesel. De somaliske jentene fikk ikke gå i teatergruppa med gutter, selv om noen ville verve dem og hadde fått støtte til det. Verden er noe mer komplisert i det praktiske liv, og initiativet bør komme nedenfra og fra de det gjelder.
Frivilligheten og kultur er støttespillere for samfunnet og samfunnsutvikling. Bare tenk på alle helseinstitusjoner etablert av Santitetskvinnene, Røde Kors eller Frelsesarmeen – men ut fra et eget initiativ og formål. Senere er institstusjonene eventuelt tatt over av det offentlig. Det er motsatt vei, og en bedre vei også for kultur – selv om vedtak og handlinger av byråkrater og politikere ikke blir direkte synlig.
Teatergrupper trenger tilretteleggelse, og ikke ideer om hva de må satse på. Hvem teateret er av, med og for – tematikken, formen og ytringen – preges at de innbyggerne der det skjer. La det skje naturlig og støtt heller vanlig teaterdrift. Teater har vært inkludering i all sin tid, lenge før politikere begynte å bruke ordet. «Inkluderingsprosjektet» gir kun en stjerne i boka hos byråkrater og politikere. Amatørteaterfeltet vet at de besitter en sterk kommunikasjonsplattform og møteplass, og de tar sitt overordnet samfunnsoppdrag lokalt på dypeste alvor. Vi vet at det vi gjør har store positive ringvirkninger på handling og tanker. En teaterinstruktør for flere av våre medlemsgrupper setter sporenstreks i gang vår 2023 et barneteater i lokalmiljøet i bygda fordi hun vet det kan redde barn etter ugunstige skolesammenslåinger. Teater former og leger tiden og mennesker. Intet mindre!
Gjennom fokus på teaterfag og ytring utvikler vi mennesker og lokalsamfunn. Gjennom fag mestere mennesker sammen om noe de ikke trodde var mulig. Dette skaper hele mennesker etter skole, hjemmetilværelse eller arbeid. Hvis inntjeningen står i sentrum blir salg, produksjonen og publikumsfavorittene i sentrum for alle valg. I dag blir flere og flere teatergrupper rene produksjonsenheter. De velger bort dramaøvelser for trygghet og oppbygging, og teaterøvelser med fordypning, utforskning, feiling og prøving av skuespillerteknikk, dramatikk, egen ytring eller formidling. Det må være rom for en balanse mellom det skapende menneske og salg av et produkt. Dette arbeidet er langt fra ideen bak støtte til et lite inkluderingsprosjekt. Det blir ingen gylden middelvei med masse store skilt om attraktive prosjektstier.
3. Prosjektstøtteordninger spiser opp administrativ tid og lederne.
Litt må det offenlige kreve av teaterfeltet – ellers blir alt bare kaos?
Vi har medlemmer som søker fra 1-10 ordninger i året på opp til 12 produksjoner. Det er 100 dager med søknader og 100 dager med rapportering. Ja, det tar dager. Om du er frivillig foreldre eller instruktør betyr det minst et par kvelder eller helger i måneden. Alt skal søkes og rapporteres på helt ulike datoer i året, i tillegg må du administrer gruppen og det kunstneriske arbeidet. Sakshandlingen og pengeutdelingen er sporadisk. Alle søkerportaler er forskjellige og krever egne versjoner av regnskaper, prosjektbeskrivelser m.m.
Det er bare å sette seg inn i de 7 sidene retningslinjene på Frifond Teater eller kravene i Spelfondet. Deretter tilpasser du teaterproduksjonen din inn i en spesialordning for eksempel for «inkludering». Samtidig er du usikker på om teatergruppens styreform, teaterstykke, fagsatsning, medlemsmasse eller hovedmål er riktig – og vil teatergruppa bli den av de 20 utvalgte av 60 søknader?
Søknadene må sendes inn lang tid før teatergruppene egentlig har begynt å planlegge prosjekt og de holder gjerne på med et annet stykke. Det gjør at teatergruppene velger mer og mer de samme type stykker, og de samme støtteordningene. De passer på å ha penger på bok for de faste utgiftene sine og betaler kanskje instruktøren etter premieren en gang – etter et års arbeid. Det er viktig å ha kopier av søknadene, fordi teatergruppene glemmer jo hva de har søkt om i 10 forskjellige ordninger.
De fleste støtteordninger er strenge på at penger bare må gå til aktivitet. Pengene må ikke «forsvinne» til drift eller prosjektstyring. Drift og styring defineres helt forskjellig i ordningene. Om teatergruppene går overskudd må dette opplyses i flere av støtteordninger. Overskudd skal i flere ordninger gå tilbake til forvalter, samtidig finnes det ingen underskuddsgarantier i noen ordninger. Unge nyutdannede mennesker gjør alt for å etablere seg i teaterfeltet, og møter et kaotisk kultursystem. Det finnes ikke stillinger lengre i lokalt teater og kultur, og arbeidsløshet har slår beina under honorarene – lik «utenlandske arbeidere presser timelønnen i byggebransjen».
4. Jeg ser en minimal økning på våre amatørteater ordningen de siste 10 år. Flere ligger på samme sum, eller har forsvunnet, eller er omdisponert til profesjonelle tiltak.
Negative ringvirkningen vokser proposjonalt med hvor snevert teaterprivilegiene utdeles og når forskjellene vokser. I dag finnes det NOEN FÅ arbeidsplasser i teater i rene profesjonelle regional og nasjonale institusjoner, i forvaltningsbyråkratiet eller i kortvarige satsningsprosjekt. Om forskjellene ikke hadde vært så store ville ingen følt «urett». Gamle teaterprivilegier i Norge følger ikke samfunnsutviklingen, og det gjør stor skade på feltet.
Hvorfor kan KUD, Kulturdirektoratet, Kulturrådet (skal fra 2023 bare forvaltere Norsk Kulturfond), fylkeskommuner eller kommuner smalne sitt fokus? Det er en uskreven sannhet at det er smart, og kanskje den farligste fraskrivelsen av ansvar vi har i norsk kulturpolitikk.
Amatørteater har tre nasjonale ordninger i Kulturdirektoratet som ikke fungere optimalt. Jeg fant nedlagte Norsk Teaterverksteder (NTV) sin kartlegging av fylkeskommunale midler fra 2000; « Mellom to stoler». Det skumle var at de regionale tallene var eksakt de samme som i dag, selv om noen har mistet bevilgningen og de har gått inn fylkeskommunens egenutdelinger eller profesjonelle satsninger.
For de regionale organisasjonene som har overlevd økonomisk har krona minst mye verdi på 20 år. Ingen lobbing har nådd frem, og regionale institusjoner og organisasjoner har gjennomført omstilling. 3 av 11 (19) regioner har fått økte statsmidler, og to regionale sentere defineres som nasjonale, men får lite for sin beliggenhet regionalt.
Litt om de tre amatørteaterordningene i kulturdirektoratet:
- De gir støtte til spel. Andre teaterformer kunne trengt samme type ordning, og også opp til 100 000 kr i bevilgning. Noen lobbet frem disse midlene en gang, fordi spel var mer profesjonelle og større en vanlig amatørteaterproduksjoner. Det er de ikke lengre, men det er forskjeller på dette geografisk i Norge.
- De gir litt støtte til voksenteater. Voksenteater bør kunne overleve ved siden av de unges privilegium i barne- og ungdomsteater. Voksenteatrene mottar mindre og mindre, og halvparten av summene i spelfondet, men tilnærmet det barne- og ungdomsteater får i andre ordninger – fra 20 000 til 60 000 per produksjon. Litterært voksenteater fyller ikke en kultursal, men det gjør revy og historiske spel. Det er folkelig teater med høy inntjening. Det vi vet er at voksne utøvere vil gjerne ha sine egne barn med i teater, og gjerne tar på seg oppgaver i barne -og ungdomsteater. Hvis voksenteater forsvinner, finnes ikke denne ressursen lengre.
- De gir «driftsmidler til nasjonale teaterorganisasjoner» – denne åpne ordningen er helt uforståelig for alle faste mottakere, og for alle de utenfor.Denne ordningen er under omstrukturering i 2023 og har nye retningslinjer fra og med desember 2023. Ingen vet hvem ordninger vil være for eller når vi får vite noe.
Det viktigste er at disse 3 ordningene ikke er en del av Kulturdirektoratet sine analyser. Dermed forvaltes ikke ordningene etter bred og faktabasert kunnskap om amatørteaterfeltet. Analyseavdelingen har bare hatt kartleggingsoppgavene knyttet til Norsk Kulturfond. Jeg har i tillegg mast om at Telemarkforsning og BI kunne kobles inn på vårt felt, siden de har skrevet en del om profesjonelt teater, men vi har ikke blitt hørt. KUD satte i gang en samfunnsforsker i 2017 for å finne ut av støtteordningen til amatørteateret. Teatervitenskap i Oslo, med en bred samfunnsforståelse av teater, ble lagt ned fra 2012. Forskning på frivillighet og sivilsamfunnet har en stund dokumentert det lokale kulturfeltet, der vi kan hente ut tall.
Det alvorlige med dette er å ikke se teaterfeltet i helhet. Kulturrådet/kulturdirektoratet ville ha sett hvor stort amatørteaterfeltet er i omsetning, aktivitet og produksjoner. Hvor mange ringer av involvering de utgjør, og antall arbeidsplasser de utgjør for profesjonelle. Denne symbiosen er ikke stue-ren i alle sammenhenger, fordi det profesjonelle innen teater dras ned fra scenekunsten og inn i begreper som amatørteater og drama. Alt dette er teater, men med et kunstskille i uttrykkene mellom finkultur og folkelig kultur.
Det er viktig å se på ringvirkning av opp til 100% dekkede kunstprosjekt, der jeg mener opp til 30% lager et sunnere kulturfelt der det vil lønne seg å se på tilrettelagte fellesløsninger. Alle er fattige der det er store forskjeller. Hvis du tilfeldig har 10 kr, og jeg 20 kr, for å kjøpe godteri ordner vi det, men ikke hvis jeg ikke har penger og du har 100 kr – da slår andre mellommennesklige mekanismer inn. Noen privilegium unner vi hverandre, så lenge de ikke for deg blir uoppnåelige, utøver makt og ekskluderer med urimelige regler, men det er akkurat dette som skjer i kulturfeltet i dag. Vi i Norge er blinde på å se at vi har nevneverdige klasseskiller, eller uheldig fagkameraderier i et korrumperende kulturfelt. Det er som legen Semmelveis, som ville overbevise andre europeiske leger om å vaske hendene fordi dotømmerne brukte klor – det går på prestisjen løs.
Tippemidler åpner en pengesekk med mange ubesvarte følger for kulturfeltet.
Spillemiddelsekken er betydelig, og er en skjevfordelt kake i frivilligheten. Det virker som vi er bedt med på bakerste benk i en ordning der idrett og andre har sittet lenge på første rad, men vi må for all del være takknemlige. Midler, som før gikk gjennom statsbudsjettet, blir borte og mottakerne flyttes under tippemidler – som en sideøkonomi av norsk økonomi, ala en rik onkel i Amerika. Men hvor ble det av demokratiet og det å være en del av samme samfunnsøkonomi? Norge har bare råd til å bruke penger på kultur (utover de store institusjonene) med hasardmidler, men ikke med økonomi gjennom et statsbudsjettet?
Det er et samfunnsøkonomisk sidesystem der forvaltningen av ordningen ikke er tilpasset våre driftsformer. Vi søker på ordninger i desember, får tilsagnsbrev i februar/mars og utbetalt midler tidligst i juni etter statsråd i mai. Det passer dårlig å få driftsmidler midt i året hvis organisasjonen har ansatte, skal skrive kontrakter , og har faste utgifter. Ingen har 1-2 millioner på bok. Produksjonmidler til et spel mottas noen uker før premiere, der «noen» må legge ut for innkjøp og lønninger i forkant.
Det å drifte et spel, eller en organisasjon med ansatte, og få midlene i juni er noe sent. Midlene 2022 må også godkjennes samme år i statsråd i mai 2022. All aktivitet og stillinger må enten utføres på høsten, eller legges ut for økonomisk på vårparten – om du er så heldig å fått et tilsagnsbrev før april.
Amatørtørteaterer kan søke generelle fellesordninger
Siden amatørteaterfeltet er lite organisert, mottar det kanskje bare ¼ VO-midler og moms-refusjon. Samfunnsforsker ved OsloMet, Arne Holm, telte ca. 1640 amatørteatergrupper i Norge i 2017 og at kanskje 600 (1/4) av dem var organisert. Men her er det mørketall. For å motta momsrefusjon og voksenopplæringsmidler må teatergruppa være en frivillig registrert aktivitet. De kan ikke være lagt under skole, SFO, kulturskolen, være et prosjekt eller annet.
Frifond Organisasjon, fungere bare for teater i barn- og ungdomsorganisasjoner som er medlem i en nasjonal ungdomsorganisasjon. Ordningen har vært presset, men har fra 2023 fått litt mer midler. Flere av våre medlemmer har de siste årene meldt seg ut av ungdomsorganisasjonene, blant annet fordi beløpet i Frifond Organisasjon har blitt for lite.
Frifond Teater er en åpen ordning som deler det ut mye mindre midler i dag enn for 10 år siden og ser ut til å ville være spisset for å fungere for enkelttiltak, innkjøp og sporadisk ungdomsteater, da gjerne styrt av ungdommen selv. Frifond Teater var den eneste egne ordningen amatørteaterfeltet i Norge hadde i Norsk Teaterråd til og med 2014. Derfor er det ennå sårt at den er omdisponert til å ikke omfavnede de teatergruppene som fikk før. Veldrevne barne- og ungdomsteatere i Norge gjør en stor innsats for barn og unge, og synes det er merkelig at de ikke kan ta imot penger i Frifond Teater, men får midler i Frifond Organisasjon og av og til i Frifond Musikk.
Lotteri- og stiftelsestilsynet og vi ønsker at Bingoordninger skal bli lagt under dem igjen. Dette er en ordning der lokale bingoer deler ut penger til foreninger lokalt. Det har vært litt vanskelig for teater å forstå denne ordningen eller bli en del av den. Lotteri- og stiftelsestilsynet vil gjøre bingordninger mer tilgjengelig for alle på en ryddig måte. Nå er en teatergruppe avhengig av at den lokale bingoen vil «ta dem med under sine vinger» og summen avhenger av hvor mange som er lokalt på ordningen, og det kan variere.
Flere teatergrupper er heller ikke registrert for Grasrotmidlene, fordi det kommer fra tipping og sport – og det er langt unna deres interesseområde og nedslagsfelt.
Gaveforsterkningsordningen fra 2014 – 2021 fungert veldig godt for de få av våre medlemmene som eier egne hus. De savner den nedlagte ordningen, men søker i Kulturrom.
Teatergrupper har gått lei å søke støtte på temaer i tiden, der ingen administrative utgifter kan iberegnes. Gjendigestiftelsen, Sparebankstiftlesen, Fritt Ord (eller andre private legater/stiftelser) kan ha noen få krav, men ordningene er MYE lettere å søke på en offentlige ordninger.
Regionale Kulturfond er en ny statlig ordning ingen vet noe om ennå
Jeg håper deler av det nye regionale kulturfondet kan bli til langsiktige tilretteleggelse for amatørteater gjennom våre regionale råd. men det er nok lite sannsynlig. KUD vil at fondet skal simulere et mer inkluderende kulturliv og samarbeid mellom profesjonell og amatør – noe mer vet vi ikke, og heller ikke hvor stort fondet vil være, sett i forhold til andre fond som Norsk Kulturfond. Hvis det dreier seg om 10 milioner ligger Norsk Kulturfond på 980 millioner ( 5 % av statens samlede kulturbudsjett) og 1o millioner er en dråpe i havet, og kan defineres mer som «lurepenger» eller «plasterpenger» . Ordningen bør vise en vilje til nasjonal regional satsning, eller har den motsatt virkning.
Mange vil forvalte det Regionale Kulturfondet. Jeg aner ikke hva som er riktig for denne minipotten. Jeg ønsker at den skulle forvaltes av Kulturdirektoratet for å lage enda mere tyngde på frivillighet i deres forvaltningsnivå. Jeg ønsker kulturlivet kan enten kan sende en enkel søknad på opp til 50 000 kroner, eller en avansert på opp til 500 000 kroner.
Regjeringen sier : «Regionale kulturfond skal bidra til lokal og regional aktivitet på kunst- og kulturfeltet, og være et supplement til Norsk kulturfond, som i all hovedsak er en nasjonal konkurransearena for det frie feltet og det profesjonelle kunst- og kulturlivet.» I dag driver de fleste fylkeskommuner med rene profesjonelle, egne prosjekt, og noen støtter egne profesjonelle sentre for å yte en tjeneste for amatørteater. Denne setningen sier derfor ingenting. Det står jo mer hva Norsk Kulturfond er enn om Regionale Kulturfond. Dessuten står det i flertall og ikke entall: regionale og ikke regionalt.
Amatørteaterfeltet har i 30 år tapt mye på regionalt og nasjonalt nivå
Amatøteaterfeltet trenger sårt å være prioritert i KUD sine planer. Vi har siden nedleggelsen av Norsk Teaterråd vært en kasteball og ikke forstått noe av den forvaltningen eller prioriteringen som har blitt gjort i vårt felt. Det er krevende å rydde, ta vare på og etablere nye tiltak for amatørteater der det er enorme skiller og uenigheter. Feltet henger langt etter og vi ønsker kartlegging fordi forvaltningen på statlig nivå:
- ikke oppleves rettferdig
- den er ikke enkel å forstå for noen
- og den er ikke gjort målbar
Vi får krysse fingrene for kloke kulturpolitisk valg og handlinger. Vi vil ikke skyves inn i enda flere ordninger, men isteden bli behandlet som den naturlig delen av samfunnet og samfunnsutviklingen vi allerede er.
Les mer om:
Hvordan overstyrer prosjektmidler amatørteaterfeltet? Det har vært en markant, økende trend at feltet vårt styres av prosjektmidler. Men hva er den langsiktige konsekvensen av dette? Les mer i her.
Hvor vil egentlig Kulturdepartementet med amatørteaterfeltet? Feltet vårt ikke prioriteret noen steder, og en må begynne å kartlegge oss. Hvem er vi? Hvilke behov har vi? Hva skal til for å få feltet vårt til å bli mer dynamisk? Les mer her.
Kan vi lære noe av SATS i forhold demokratisering av amatørteaterfeltet? Ja, så absolutt, er påstanden til daglig leder i Viken Teaterråd. Les mer om dette her!