Norsk revy har ikke hatt noen glansperiode de siste 30 årene. Revyscenene har spilt andre ting, eller vært «helt nede i møkka». Selvfølgelig finnes det eksempler på revymiljøer og revyaktører som i samme tidsrom har vært helt unike. Humoren har også blomstret i andre teatersjangere, TV og radio/podcast, mens revyen har levd videre i lokale revyer, amatørteater og skolerevyer. Profesjonelle humorister lager sommerrevyer og show i kulturhus. Så hva er problemet, det finnes da masse revy i Norge?
Ja, hva er egentlig problemet?
Jeg ønsker noe mer for revysjangeren i Norge. Ingen teatre eller enkeltpersoner har stått i sentrum for revyfeltet de siste 30 årene. Humorister har spilt ut sin egne karriere – uten at det er noe galt i det, de følger tidsånden. I to generasjoner har bare noen få fått være del i det norsk teaterprivilegium.
Ære, belønning og oppmerksomheten til enkeltaktører har vært fokuset. Dessverre blir det ingen markant teaterhistorie av det, fordi vi ender opp med et mylder av diverse kaving. Det unike revymiljøet drukner i støyen fra enkeltstjerner og kommersielle oppsetninger. De fleste vet ikke at det spilles eminent, profesjonell revy i Stavanger, Moss eller i Kristiansand. Det samme fenomenet ser vi teaterhistorisk i Europa fra 1860 og i Romertiden. «Sirkus og brød til folket» – der teater blir et tidsfordriv som glemmes før teppet går ned.
Hva ønsker jeg for norsk revy?
Først må vi erkjenner gapet mellom hvor revyfeltet er i dag og hvor vi ønsker det skal være, og jeg har ikke noe svar eller løsninger. Jeg mener revyfeltet trenger godt et spark bak for å finne igjen den dirrende drivkraften der revyen bobler og syder – og ikke minst; er viktig!
Men hva kan revyfeltet gjøre selv? Det er så enkelt, og så vanskelig. Som for eksempel å støtte hverandre, utover å tenke hva som er personlig gevinst. Utvelgelse, priser og konkurranse hjelper ingen, selv om det er artig. En trenger å slippe taket litt – ikke se an, måle og vurdere. Hallo – revyfolk er revyfolk! Vi har uansett et stempel i panna til evig tid.
Revyens grunnpilar og arv
Revyen blomster hvis humor blir en ventil for frustrasjon i et samfunnet. Den kritiske tanke leveres i klartekst eller med en treffende undertekst. Det er ikke tilfeldig at Dagrevyen heter dagsrevyen, «revy» på fransk er revue – som betyr granskning og mønstring (altså se nærmere på, gå etter i sømmene eller skanne). Dette er gjeldende enten de handler om nære ting, eller de store begivenheter.
Revy ble fra 1900-tallet betegnelsen på et variert program med kommentar til hendelser i samtiden, og etterhvert ispedd pompøst utstyr og lettkledde damer. Revy var faktisk inspirasjonen for fornyelse av teater i blant annet Russland (Meyerhold), Italia (Dario Fo) og Tyskland (Brecht) etter 1900. Revy hadde verktøy til å adressere historier og lage politisk teater fordi den slo ned makt med satire og sirlige karikaturer. Revyen ertet, spiddet, kvestet og harselerte. Tekstene var vulgære, ulovlige og vågale. De angikk og engasjerende folk flest.
Kabaret (som på fransk betyr vertshus) var underholdning i lokaler med servering, og derfor gjerne mer intimt. Det begynte med ironiske og kristiske fremføringer på kunstnerkneiper i Paris 1880 og spredde seg videre til Berlin, München og Zürich. Det ble inspirasjon til dadaisme (absurde) og futurisme (moderne), lik assosiasjonsleken har gitt oss improvisasjonsteateret. Kabaret var også tilknyttet puber lik vår stand-up. Ideen var å bryte regler i leken med gitte rammer, slik som i jazzmusikk. Revy skal være rått, utildekt og direkte.
Fortellerformen i revy er vulgær, frekk, renskåret, uhemmet og folkelig. Den er like gjenkjennelig i skillingsvisen, 50-tallets revyvisen eller rappen. «Klovnen» poengtere med å rendyrke, forstørre og flate ut karakteren. Dette er karikaturens kunst! «Klovnen» surrer rundt ett enkelt hverdagsproblem, eller en gjenstand. Han narrer oss til å le av urett, galskap eller makt. Humoren er del av en lang mimustradisjon fra tidenes morgen, og teknikken er den samme i dag som den gangen.
Les også: Er egentlig de tullete revytekstene så viktige? Les mer her.
Her skal jeg vise seks måter å lage revynummer på for å vise bredden. Listen og bildene i artikkelen har like mange «nevnt som glemt» og utvalget er tilfeldig. Poenget er at dere ser forskjellen fra a til f. Inndelingen flyter litt over i hverandre og over i andre humorsjangere enn revy. (Jeg har brukt eksempler fra eldre revyer med referanse for flere lesere, og norsk revy har vært dominert av hvite menn).
a) Ren tekstlek uten noe teatereffekter (ikke rolle): Arne Kalvø, Else Michelet, Odd Børresen.
b) Tekst og musikk (ikke rolle): Øystein Sunde, Herodes Falsk, Jon Niklas Rønning, Bare Egil, Ingrid Bjørnov
c) Komiske karakterer: Grete Kausland, Hege Schøyen, Henki Kolstad, Kjersti Holmen og Anne Marit Jackobsen.
c) Gjentagende komiske karakterer (en til flere): Trond Kirkevaag/Montebello, Robert Stoltenberg/finnen Piirka, Rolf Wesenlund/Fleksnes, Bjørn Sand/Stutum, Arthur Arntzen/Oluf, , Øyvind Blunck/Fritjof, Henriette Steenstrup/Pørni, Herman Flesvik/førstemannstjenesten, Trond Viggo Torgersen/vaktmesteren.
d) Klovn (klassiske teknikker): Harald Heide-Steen Jr., Geir Børresen, Tor Erik Gunstrøm, Lars Vik/Fritjof Fomlesen.
e) Helan og Halvan (den smarte og dumme klovn sammen): Yngvar Numme og Tor Erik Gunstrøm, Tramteaterets to tyver Randi & Ronni, Are og Odin.
f) Imitasjon: Grete Kausland/Sammy Davis Jr. , Rigmor Galtung/Brundtland, Rune Andersen/Kongen, Karl Holte Aarø/ Wenche Foss, Rolf Just Nielsen/Leif Juster.
For å få bredde i revy får må sære humortalent dyrkes og deres samspill med andre. Aktører trengs enten som et teater, et ensemble eller en kjerne på to og tre – slik som Ylvis og Raske menn. I revy møter aktør og publikum i teatersalen. Det skjer her og nå, og ingen spillekvelder er like. Det er det unike med teater!
Revytradisjonen må leve i tiden og gjøre gull av gråstein
Norsk revy trenger faste scener. Vi har noen sterke revymiljøer utenfor byene, men de står på en måte alene. Glem «ordentlig» revy, fordi publikum må først og fremst ville gå på revy og ikke kjendis-show. Revyfolk må støtte hverandre og ikke dele humor inn i landsdeler.
Varitéen setter sammen utøvere. Jeg vil ikke påstå at det er løsningen for revy, men den inviterer til noe. Enkelt forklart: I varietéen tar aktøren med seg 1-2 nummer og blir en del av 10-14 andre aktører/ensembler – de utgjør kanskje 50 utøvere til sammen, og kan være alt fra en bjørnetemmer til en dansegruppe. Mange, sterke humorteam (Monte Python) har delt humorscener i nyere varianter av varitèteatere. Varitéen er en motvekt til den grandiose tanken om at en utøver skal bære en forestilling alene. Det ligner gjerne mer et altfor langt foredrag enn teater.
I dag er det tid for revy med takhøyde og løs snipp. Uten egoer og med ensembler som spiller hverandre gode. Det må være takhøyde for å prøve og feile. Det Andre Teateret i Oslo fant sin form for å dyrke improvisasjonsteater på – med åpne dører for hvem som helst, både på scenen og i publikummet. På den annen side har mange blitt lei revy med kjendiser, og konklusjonen er vel at en nå må slutte å selge garantert moro innpakket i stæsj. Jeg har selv produsert storslåtte turnéshow for kulturhus, men stille krympet meg i revyfaglig skam. Nå er tiden moden for å begynne å gjøre gull av gråstein!
Les også: Hvorfor dominerer familiemusikalene for øyeblikket norsk teater? Og hva sier det om tiden vi er en del av? Les mer her.
Revy er vår tids skråblikk og demokrati
Nasjonal revysamling i Oslo i november 2022 var på et magisk vis en begynnelse på noe. Konferansen til Norsk Revyfaglig Senter ble unik og interessant, og plutselig snakket de om grenser for ytring ….og der våknet jeg!
Revy kan være et særdeles sterkt media, og blusser opp i krig, konflikt og i sprikende samfunn. Også teaterhistorisk har vi fått godt teater i nedgangstider og paradigmeskifter. Det er der Norge er nå, med et nytt mangfold og nye typer kriser. Vi skal ikke se bort at det er NÅ det skjer; revyfolk begynner å tyte ut og sier det vi andre ikke tørr å tenke. Det er i det øyeblikket revy funker! Vi får en slående stemme!
Revytekster pakket inn i ironi og skadefro er for mange blitt usmakelig. Den bør ta høyde for å si noe mer, gjerne ha et skarpt skråblikk og en klok undring. I middelalderen hadde munkene en bakvendtdag, der de kunne tullet med prestene for å lette på trykket. Hadde du turt på din arbeidsplass, i en intern personalrevy, å adressere dårskap og overkjøring fra ledelsen på første rad?
Show er en revybetegnelse som ufarliggjør det publikum kan forvente å se. Show sier at «du skal bare underholdes av en du kjenner alle vitsene til». Juleshow, firmafestshow, 60-årsshow, sommerkveldshow, mimreshow o.s.v. Det er ren underholdning som vi koser oss med, mat og drikke overtar og lyset er gjerne på i salen under showet. Dette er et kjent fenomen i teaterhistorien – det er like viktig å bli sett i teateret som å være på forestillingen, det er en fest med «klesegmed»-teater eller «keiserens nye klær»-teater. I kongemaktens nedgangstider ble kongelosjen i teateret flyttet fra de beste setene bakerst i salen og over til sidescenen, der kongen bare så deler av scenen – mens alle i salen kunne se kongen. I Shakespeare sin tid krevde den fallende adelen verandaer oppe på selve scenen – for å bli sett!
I det vi ser kritisk revy med aktuell frustrasjon om galskapen i verden – da er norsk revy på banen igjen. Filmen «Diktatoren» av Charlie Chaplin blir ikke mindre morsom fordi han varslet om Hitler. En revy skal ikke være populær, men aktuell! Den skal være et usminket speilbilde, gjerne på en ribba scene med dårlige parykker. Vi må ta tilbake den episke teaterideen og treffe folks tanker og ikke følelser! Mye av humoren i dag er det jeg kaller «terapiteater», der vi kjenner på følelser (sammen med en såkalt «ærlig» kjendis) om frustrasjonen på flyplassen, ubehaget med å ha en for lav kjæreste, traume med å like Skoda mer enn Tesla o.l. Vi skal ha lett underholdning, men ikke hele tiden.
Avslutningsvis, hvis norsk revy er helt nede i møkka, ville min sjef i hanskebutikken i Akersgata 18 ha sagt:
«Om man allerede er helt «nede i møkka», så kan det bare en vei å gå – og det er oppover!»
