Å være et talerør kan sammenlignes med å være en ambassadør. Teaternytt kan med sin penn beskrive dagens amatørteater i Norge, og prøve å peke på felles økonomisk og politisk interesser. Fagmagasinet kan dermed bli en av flere viktig teaterambassadører ved å spre informasjon, vise trender og få opp debatten.
Politikere, presse og byråkrater snakker om amatørteater og frivillig kultur i store ord, men den utlånte festkappen gir hverken status eller synlighet. Amatørteaterfeltet trenger å vinne gehør for å få en klar lederplass i kulturpolitikken i Norge i forhold til funksjon, størrelse og antall. Her har hele feltet en jobb å gjøre sammen. Det nytter ikke å bli prioritert om feltet ikke kjenner seg selv, eller står sammen.
Hvem bedriver amatørteater?
Teaternytt vil vise hvordan det frivillige teaterfeltet er flettet inn i alle lag og sjangere og at det stadig er i forandring. Amatørteater kan være betegnelsen på dårlig teater eller strålende lokalteater – med eller uten innslag av profesjonelle.
Ordet amatørteater kan ekskludere, og derfor har Teaternytt en viktig oppgave i å vise frem mylderet av aktører. De som bedriver teater har forskjellige mål og kunnskap om det de bedriver, de bør forstås ut fra hva de prøver å være og hvem de er for. For eksempel er noen teaterutøvere stolte av å være amatør, mens andre ikke vil være det. Her er det gjerne rot i rekkene, nystartet skolerevyer vil ikke være «amatørteater», mens den gamle bygdereyven ønsker å være det. Utøvere innen spel, laiv, figurteater og stand-up bruker ikke amatørbegrepet i hele tatt – uansett erfaring eller bakgrunn, eller om de tjener penger. For dem er amatørteater en sjanger. Det ser vi også med teatergrupper etablert på 1980-tallet. De het «(sted) revy- og amatørteater» og ikke bare «(sted) amatørteater». I dag har ingen nye amatørteatergrupper «amatør» med i navnet. Halvparten av nyetablerte i dag har heller ikke med stedsnavnet lenger.
Hva Teaternytt skal dekke under begrepet amatørteater vil alltid være en diskusjon. Skribentene i Teaternytt ser an hvordan de skal anmelde forestillinger ut fra mål, mening og fag. Leserne av Teaternytt skal utfordres på sitt bilde av feltet ved at vi går i dybden av hva teatergrupper jobber med og hvorfor. Det utøvere, eller publikum, møtte i går kan være forandret i dag, og Teaternytt kan si noe om dere bilde av amatørteater er representativt eller har utgått. Målet er å vise mangfoldet ved å bryte grensene for trangsynthet og mønstre av gitte sannheter om feltet.
Kjennskap til feltet kan skape gehør
Teater kan oppfattes aktuell, trendy og viktig. Det er ikke lett å få til for noen samfunnsaktør uten å bli seg selv nok eller miste seg selv. Teaterfeltet i Norge er spredd for alle vinder. Teatre, scener, arrangører, organisasjoner og teatergrupper har i dag en fordel av å operere alene for å oppnå en sterk posisjon. Dette er smart, men lite klokt i lengden.
For å fremme økonomiske og kulturpolitiske interesser for teater i Norge må hele teaterfeltet strebe etter et felles, seriøst omdømme og opparbeide seg bred kunnskap om sitt eget felt. I dag består det meste av teaternorge av vakuumpakkede grupperinger. Dette er veldig gode losjer for noen, og de lager teater for noen. Teaternytt må beskrive miljøene og deres mantra – og det kan utfordre den gitte kulturoppfattelsen. Vårt felt må sammenlignes med andre, lignende kulturfelt. Hva skjer innen teater i andre land, og hva spiller andre i vårt eget felt hjemme?
Kunstøkonomien er alltid interessant å ta en titt på. I dag er det status i profesjonelt teater å ha mest mulig offentlig støtte, uten å sette spørsmålstegn om noen har et ønske om å se forstillingen eller kjøpe billetter. Støtten styrer gjerne valg av type produksjon fordi den har en målgruppe og et gitt formål. Denne trenden ser vi nå forskyver seg over i amatørteateret. Flere amatørteaterforestillinger kan i dag være uten særlig publikum. Årsaken kan opplæringsvisninger, eller at teatergruppen ikke trenger billettinntektene grunnet bestilling eller offentlig støtte. Dette er ikke galt eller riktig, men det er en trend. Det går også an å løfte politisk for forandring, eller for å få mer av det samme.
Det å beskrive nye driftsformer og funksjoner av teater i samfunnet er ekstremt viktig. Ethvert samfunn og land har sin form for teater, for eksempel møtte Viken Teaterråd et voksent amatørteater utenfor London for noen år siden og det var spennende og lærerikt å høre hvordan de løste de samme utfordringene med lager, øvelser, rekruttering m.m. Med kunnskap kan Teaternytt påvirke satsninger, vise konsekvenser og se «hvor skoen trykker». Poenget må være å skape et allment gehør.
Andre gir amatørteaterfeltet omdømme
Vi teaterfolk kan si og mene hva vi vil om seg selv, mens andre gir oss omdømme og de eier sin oppfattelse. Det å bli tatt seriøst, og være aktuell utenfor egen menighet, er krevende. En professor på BI var lei av alt snakket om omdømme. Han sa: «Jobb litt mindre med omdømme, og begynn å jobb litt mer med det dere skulle ha jobbe med!» Et slagord har null verdi om det ikke oppfylles.
Det hjelper ikke om vi i teatermiljøet mener vi er viktige samfunnsaktører og har seriøse jobber, hvis andre i samfunnet ikke mener det. De har rett. Teater er en samfunnsaktør, men spenner fra å være et våpen for forandring til uinteressant «brød og sirkus» eller oppgulp på samlebånd. Om kulturhistorie, kulturarv, kunstytring og kunstopplæring generelt har liten status i vår tid, smitter det også inn i feltet vårt.
Undring over fenomener i amatørteater
Teaternytt må kunne forklare ulike fenomen i teaterfeltet. Amatørteaterets egne forventninger og driftsformer er viktig å skrive om, de er stadig under forandring og følger trender. Nesten ingen idrettslag snekrer lengre samfunnshus med scener, eller spiller voksenrevy om lokalsamfunnet. Dette var en trend etter krigen. De fleste dramaelever går ikke tilbake til amatørteater selv om de er proppende fulle med kunnskap og har en lidenskap for teater. Et annet fenomen er hvorfor amatørteater i dag er overrepresentert av jenteelever fra 6 – 10 år på teaterskolene. Hva sier dette om dagens trender i teaterfeltet?
Hva forventes av amatørteateret i Norge?
Hva andre forventer av amatørteateret i bygda kan ta overstyring, utøvere mister mening og mestringsfølelse – noe som kan resultere i at de slutter. Amatørteateret blir bedømt på hvilken oppgave de oppfyller, og hvis alle støtteordninger og kulturpolitiske trender sier at bare barne- og ungdomsteater er viktig – så får vi bare det. Slike kulturelle fenomen må Teaternytt løfte frem, ta opp og nyansere til debatt.
Jeg tror de fleste i det norske samfunnet generelt sett ikke forventer mye av norsk teater. Flere amatørteatre har ufortjent omdømme den ene eller andre veien fordi overblikket mangler. Omdømme i dag gir enkle overskrifter som «Gøy på teater». I tillegg gis 6-ere av en sportsjournalist i næravisa. Han/hun representerer et vanlig publikum og mangler kunnskap og ordforråd for å kunne skrive om teater. For å sette det på spissen, jeg kunne jo med min teaterfaglige bakgrunn prøvd å skrive om fotball: «Guttene sparket ballen 10 ganger mellom hverandre. En snublet i gresset og fikk lov til å ta ballen med til side, og jeg tror han deretter førte ballen i eget nettinghus. Så begynte det å regne». Hvordan vi beskriver vårt eget felt har veldig mye å si om hvordan andre oppfatter oss, og ikke minst; hvordan vi ser på oss selv.
Teaterfeltet må bygge omdømme og forventinger sammen
Et omdømme må bygges sammen over tid. Teaterfeltet har noen få ulver på toppen av isfjellet. De ser at andre samfunnsgrener står sammen i en felles stamme, mens de selv blir sittende stille og tause på sin teatertopp. I stedet for lobber de for egen kappe og mener de er unike med egne kunstoppdrag.
Teaternytt må mene noe om hva vi skal forvente av oss selv, og hva vi mener andre skal forvente av oss. Teaterfeltet må lage blest om sin felles eksistens og gi liv til viktigheten av teater. Ved at Teaternytt intervjuer menneskene bak teatergruppene får mange et annet innblikk i hva fagfolkene i teatergrupper bedriver og hvorfor. Men så lenge vi ikke drar sammen i feltet, forvitrer teatrets omdømme med den gamle tralten med » den glade amatør» på Gol ned til «den seriøse proffen» på Nationalteateret.
Amatørteateret må lære seg å trekker før sin egen skygge! Fra hofta! Teaternytt har en jobb å gjøre for teater i Norge. Her er det bare å skrive så tastene fyker og kruttet lukter!
