Innen Viken idrettskrets arbeider en helt unik mann, svenske Johan Conradson. Han er et orakel på frivillig organisering, og jeg grubler og vurderer om det er mulig å etablere et nytt Norsk Teaterråd, og hvorfor det alltid har vært utfordrende å samle amatørteatermiljøet i Norge.
En dag i juni 2022 sendte jeg ham følgende spørsmål på e-post:
- Er SATS en del av idrettsforbundet, eller faller det utenfor fordi det er en privateid bedrift?
- Hvorfor regnes ikke SATS med i folkehelsepolitikken, når de har 300 000 medlemmer? (Håndball og ski har hver rundt 140 000 medlemmer, mens fotball ligger på rundt 360 000.)
- Hva med et privateid fotballag, er de medlemmer av Norsk Idrettsforbund?
Jeg forventet at svarene ville bidra til å forklare hvorfor det i perioder har vært vanskelig å samle amatørteaterfeltet i Norge siden 1945. Hvorfor ikke sammenligne kompetansesentre innen teater på nasjonalt og regionalt nivå med SATS sitt arbeid innen idretten? Jeg ønsket å forstå hvorfor SATS ikke er en del av en overordnet, demokratisk paraplyorganisasjon, eller hvordan de passer inn – det er jo et helt nytt fenomen innen idretten for voksne! SATS er et medlemsbasert, privat aksjeselskap. Han svarte følgende:
«SATS er en bedrift og følgelig ikke en del av Idrettsforbundet. Det er kun medlemsstyrt og selveiende foreninger som kan være medlemmer av Idrettsforbundet».
Et medlemskap i SATS gir enkeltpersoner tilgang til visse fordeler, men de er ikke en del av en demokratisk organisasjon. Medlemmene har ingen direkte innflytelse (eller makt) over hva SATS driver med, og de har heller ingen forpliktelser eller ansvar. Medlemslistene fungerer som et kunderegister, og kundedataene påvirker SATS sine beslutninger basert på kundenes vaner og preferanser.
Flere organisasjoner innen kulturlivet har en tendens til å forsøke å kombinere demokrati og profesjonelle tjenester innen samme område. Dette reiser spørsmål om hvilke interesser som prioriteres først. Er teatergruppen kunde, eller medlem? Det blir stadig vanligere å se på medlemskap i idrettslag og teatergrupper som et kjøp på lik linje med å handle i en butikk, man shopper et medlemskap.
«Sats har som mål å øke kundemassen og tjene penger for å opprettholde driften.»
SATS driver ikke kampanjer rettet mot barn og ungdom (aldersgrensen er 14 år), de jobber ikke direkte med å skape integrering, eller unngå ekskludering. De utvikler heller ikke generelle verktøy for å bygge opp klubber. SATS har som mål å øke kundemassen og tjene penger for å opprettholde driften. De har ikke lisenser, tilbyr ikke dommeropplæring, bygger ikke idrettsanlegg og tar ikke et ansvar for folkehelsen i Norge. De er heller ikke en del av det felles nasjonale og internasjonale arbeidet med konkurranser, turneringer og serier. Idrettsforbundet på sin side tar på seg fellesoppgaver for alle frivillige idrettslag og særforbund, og utvikler nye felles tiltak basert på medlemmenes behov. De mottar offentlige midler for dette, i tillegg til prosjektmidler for tiltak rettet mot uorganiserte.
I våres overhørte jeg byråkrater i fylkeskommunen si:
«Jeg er bekymret over at idrettsorganiseringen i Viken begynner å bli for sterke og mektige, og dermed forlanger for mye på egne premisser. De er landets beste på sitt felt».
En statsansatt byråkrat plumpet ut med denne uttalelsen i desember 2021:
«Hvis profesjonelle teaterfolk i frigrupper må bruke fritida si på søknader og rapporter er det helt uhørt å bevilge midler til driftsstillinger i amatørteaterorganisasjoner for samme type oppgave for amatørteateret».
En frigruppe er en bedrift, mens en amatørteaterorganisasjon er et nettverk, eller et felles åpent demokratisk tiltak, og bør derfor ikke kostes under samme teppe.
«Idrettsforbundet på sin side tar på seg fellesoppgaver for alle frivillige idrettslag og særforbund, og utvikler nye felles tiltak basert på medlemmenes behov.»
Av og til er det uklart hvem som egentlig styrer de regionale og nasjonale organisasjonene innen amatørteaterfeltet. Fylkeskommunene, eller andre økonomiske bidragsytere, kan lett overstyre demokratiet i kulturforeninger. Det kan være slik at bidragsytere krever at organisasjonene følger deres planer for å motta finansiering, og truer med å trekke tilbake pengestøtten hvis ikke kravene oppfylles. Dette kan føre til at organisasjonene må tilpasse seg eksterne krav, selv om det går på bekostning av deres egne mål og verdier.
Selvstendige tanker og planer seiler gjerne sin egen sjø innen amatørteaterfeltet – og i resten av kulturfeltet. Det er ingen storhetstid for fellesorganisasjoner innen kultur, og det å mele sin egen kake har blitt en fordel. Overordnede planer får sjelden en god start. Ta for eksempel Kulturmeldingen fra 2019, som strandet allerede i 2020, uansett innhold.
Jeg mener mye av årsaken til overstyringen av kulturen i Norge skyldes avhengigheten av offentlig finansiering. Det er ikke SATS, men den har ikke en grunnidé om å bidra i et felleskap. Bidragsyterne setter krav og følger sine egne beslutninger. Jeg mener påvirkningen blir spesielt tydelig når bidragsyter eier, eller gir mer, enn 30 %. Mange kulturprosjekter i Norge er nesten 100% offentlig finansiert, eller eid. Dette er positivt, men det kan føre til at demokratiske og selvstendige organisasjoner faller utenfor styringsmodellen. Viken Teaterråd mottok for eksempel i fjor frie midler på nesten 200 000 kroner gjennom mva-refusjon, en unik gave som bidro til våre egne satsninger.
«Det er ingen storhetstid for fellesorganisasjoner innen kultur, og det å mele sin egen kake har blitt en fordel.»
Amatørteaterfeltet er blitt stadig mer avhengig av å tilpasse seg retningslinjene og formålene i støtteordningene, enten det gjelder ordningen fra Gjensidigestiftelsen (privat) eller Norsk Kulturråd (offentlig). Det som er interessant her, er svaret til Johan Conradson på hvordan idretten håndterer maktbalansen:
«Det finnes ikke privateide fotballag i Norge, selv om en kan få inntrykk av det via pressen. Det er ofte en bedrift som «eier» spillerne, men selve klubben må være styrt av medlemmer, og det er relativt strenge regler for hvem som får sitte i styrer.»
Et fotballag kan sammenlignes med et amatørteater med innleid profesjonell hjelp der de profesjonelle, eller de offentlige bidragsyterne, ikke er en del av styret eller er medeiere. Conradson sier følgende om nasjonale og regionale foreninger i amatørteaterfeltet:
«Hos oss hadde, basert på det du beskrev, disse typene organisasjoner ikke kunnet være medlemmer av idretten».
Idretten har flere typer aktører i Norge. Profesjonaliserte amatørteatersentre er viktige for feltet, og kommuner og stiftelser skal for eksempel drifte spel. Den iheridge innsatsen for å samle alle som bedriver amatørteater i Norge kan kanskje forklare hvorfor det har gått galt. Norsk amatørteaterfelt har hatt en evig diskusjon om amatør og profesjonell, men dette er ikke bare et fenomen i Norge. I Danmark ønsket de på 1900-tallet å bli kvitt dilletantene på bygdene. Målet var å øke den faglige kvaliteten ved å etablere en nasjonal teaterorganisasjon. Dilletanter betydde det uprofesjonelle og uforpliktende fuskeriet (s. 33; Amatørteater i Norden, 1986). Fenomenet som teaterprofessor John Nygaard ville beskrevet som den evige konflikten mellom by og land – og mellom folkelig kultur og høykultur/kunst.
I Norge var deler av amatørteaterbevegelsen på 1900-tallet en pådriver (eller ble politisk misbrukt og lurt til) etableringen av profesjonelle scener i regioner og landsdeler i Norge. Feltet må rette oppmerksomheten i en annen retning, men problemet er å få med politikere og byråkrater på regionalt og nasjonalt nivå for det frivillige teaterfeltet; å gå fra festtaler til reelle handlinger i budsjett og planlegging.
Hva om et Norsk Teaterråd tok formålsparagrafen til Norsk Idrettsforbund?
Se hva som skjer hvis teaterfeltet brukte Norsk idrettsforbund sine hovedmål. Da ville Norsk Teaterråd sitt hovedfokus vært følgende:
«Norsk Teaterråd skal arbeide for at alle mennesker gis mulighet til å utøve teater ut fra sine ønsker og behov, og uten å bli utsatt for usaklig og uforholdsmessig forskjellsbehandling.
Norsk Teaterråd skal være en positiv verdiskaper for individ og samfunn og dermed styrke sin posisjon som folkebevegelse og drivkraft i samfunnet.
Norsk Teaterråd sitt arbeid skal preges av frivillighet, demokrati, lojalitet og likeverd. All teateraktivitet skal bygge på grunnverdier som teaterglede, fellesskap, helse og ærlighet.»
I idretten er ikke elitesatsning og profesjonalisering av klubber eller enkeltutøvere hovedmålet. Det er ett av mange satsingsområder, og alt inngår i en helhetlig tilnærming. Det finnes sterke krefter som ønsker ensidig fokus på eliten i idretten, men de har ikke hovedrollen. Profesjonelle utøvere er ikke hovedgrunnen til at Norsk idrettsforbund mottar offentlige midler. SATS på sin side kunne aldri hatt en slik formålsparagraf; de skal tilfredsstille et marked.
Hva skjer når mesteparten av kulturen vår blir kvalitetssikret av byråkratiet gjennom søknader, og ikke gjennom foreningenes felles, nyanserte opplæring, arenaer, tiltak, tilrettelegging, kursing og tett oppfølging? Hvor langt kan dette gå i forhold til et sunt og selvstendig teatermiljø? Hvordan skal man håndtere byråkratiseringen av norsk kulturliv?
I tillegg til en nasjonal paraplyorganisasjon innen amatørteaterfeltet, trengs spesialiserte fagsentre (som SATS), organisasjoner som inkluderer teater som en av sine aktiviteter (som sjakk i kulturskolen eller bygdeungdomslaget), eller offentlige utdanningsinstitusjoner (som idrettslinjer). Disse er uunnværlige og viktige. Men det må være en fornuftig balanse i offentlige bevilgninger til det frivillig organiserte teaterfeltet og andre ikke-demokratiske aktører. De ikke-demokratiske teaterorganisasjonene er ikke mer profesjonelle enn de demokratisk strukturerte; de er derimot skremmende like.
Offentlig støtte har ringvirkninger for amatørteaterfeltet, uansett sum. Om den følger gamle vaner eller forandres, er skjevt fordelt eller utjevnes, har den konsekvenser. Hvis støtten ikke fungerer lenger, er det på tide med en oppvask. Men da må bidragsyterne innen kultur ikke bare gå søkerne etter i sømmene, men også reflektere over seg selv og sitt eget virke og funksjon. Satsingen og vekten av bevilgninger til barne- og ungdomskultur har vært vellykket. Det har endret amatørteaterfeltet dramatisk i løpet av få tiår, samt andre deler av teaterfeltet fra frigrupper til Nationaltheatret. Noen opplever dette som magisk og riktig, mens andre mener det skaper en uheldig og alvorlig ubalanse.
Et nytt Norsk Teaterråd trenger ikke å være for hele feltet og for alle aktører.
Et fotballag kan ha en egen avtale om personlig trening for sine spillere på SATS, og SATS i Norge samarbeider med Idrettshøgskolen. De er helt enkelt samarbeidspartnere, men dette blandes ikke inn i organiseringen av Idrettsforbundet. En parallell er for eksempel Viken Teaterråd, som deler ut prosjektstøtte for fylkeskommunen uten at noen derfra sitter i styret vårt eller i utdelingskomiteen. Et annet eksempel er Norsk revyfaglig senter, som hadde på bestilling et revydoktorprosjekt i Viken. De er en stiftelse som tilbyr et teateroppdrag til en demokratiske organisasjon, betalt med offentlige midler.
Jeg har troen på et nytt Norsk Teaterråd, men det kan ikke være for hele teaterfeltet. Alle organisasjoner, teatre, foretak og bedrifter innen teater kan derimot samarbeide og være del av forskjellige nettverk med gjensidige avtaler. Profesjonelle og amatører er avhengig av hverandre for å overleve, skape rekruttering og nyskaping – og for å bevare kulturarv og fag.
Avslutningvis, jeg er en kvinne på 55 år med en lang historie innen organisert idrett fra min ungdomstid. I voksen alder har jeg bidratt frivillig til ulike idrettslag gjennom min sønns medlemskap. Jeg faller utenfor både tilbudet til lagene og Idrettsforbundet, men har derimot i minst 15 år vært medlem hos SATS. Det er ingen konflikt i dette.
