Amatørteaterfeltet må ta på alvor hvordan vi blir omtalt og av hvem. Vi må vite hvordan vi vil bli oppfattet, for det skaper vår kulturelle identitet. Kall drama og scenekunst for teater, for eksempel bedriver alle musikere med musikk eller musikkundervisning! Teaterfeltet må bli tatt faglig, pedagogisk og kunstnerisk på alvor – uansett nivå og sjanger, og bli bedømt etter formål.
Hvordan omtales amatørteater i dag?
I offentlige utredninger og saker omtales amatørteater av og til lokalt, sjelden regionalt og sporadisk nasjonalt. I media omtales amatørteater på egne nettsteder og facebooksider, spesifikt av teatergruppene eller av interesseorganisasjoner for amatørteater. Av og til omtales amatørteater i næraviser og lokalt TV/radio. I forskning er amatørteater så og si borte i kulturstudier, meldinger og rapporter, utenom ved særskilte bestillinger eller under andre samfunnstema.
Er det så farlig for amatørteateret å ikke bli nevnt? Vi blir ikke telt med om vi ikke skrives om – det vil si det samme som å bli usynliggjort. Det tas lett på å forholde seg til et amatørteaterfelt som tilsynelatende ikke finnes eller er litt ullent. Ved å putte amatørteaterfeltet inn i fellesbetegnelser i frivillighet, barne- og ungdomskultur og lokalkultur mister vi en egen stemme.
Amatørteatert ble stengt ute i kulturpolitisk rundt 2000- tallet ved at ordet teater ble erstattet med begrepet scenekunst. Amatørene bedriver ikke kunst – ferdig snakka! Amatørteateret telles ikke og er tilsidesatt i teaterfeltet. Feltet snakker med hverandre og ingen andre. Vi nevnes i kulturelle fellessammenhenger, i lette avisreportasjer og i taler for å fylle opp politiske mål innen mangfold, inkludering, bærekraft, barne- og ungdomskultur m.m.
Hva skrives om amatørteater og av hvem?
Barne- og ungdomsteater omtales mest i presse og politisk. Konsekvensen er at alle tror at det eneste amatørteater som finnes i sin kommune er et stort barne- og ungdomsteater. Innbyggerne kan i tillegg kjenne til en og annen teaterskoler, skolerevy eller spel. I Viken er det 500 faste frivillige teatergrupper og teateraktivitet fordelt på 51 kommuner, med 2-12 produksjoner i året. Det utgjør i gjennomsnitt 3000 produksjoner. Det kan ganges med 3 spilledag, 100 publikum, eller 20 aktive deltagere og 10 hjelpere på og bak scenen.
Næravisene skriver for det meste bildereportasjer og koseartikler om amatørteater, og med intervjuer av publikum eller aktører. Kulturjournalister er det nesten ingen igjen av, og derfor mangler artiklene innholdsmessig fagkompetanse om teater. Uten å kunne analysere en teateropplevelse kan avisene kun gi terningkast eller skrive en stemningsrapport.
Forskere og byråkrater innen kulturfeltet vet lite eller ingen ting om det amatørteater de nevner i sine rapporter, saker og dokumenter, og det synes tydelig i tekstene. Forfatterne tar lett på hvem og hva amatørteateret er. Vi faller ikke innunder scenekunst og nevnes derfor ikke sammen med annet teatervirksomhet, men nevnes gjerne under andre formål enn teater gjerne i bisetninger og mindre avsnitt.
Viken Teaterråd har regnet ut at amatørteater har like mange produksjoner som den såkalte scenekunsten i Viken. Amatørteateret har i tillegg flere publikum og medskapere, og de er spredd i alle aldersgrupper. Amatørteateret er sterkere representert og forankret i lokalsamfunnet, og derfor blir det så absurd å ikke telles med.
Amatørteaterbegrepet har ikke vært noe å kle seg med. Derfor har ikke profesjonelle i amatørteater vært så ivrige på å synes. Andre utøvere vil ikke bruke begrepet om seg selv, selv om de ikke har teatererfaring eller ikke tjener penger på det de utøver. Jeg kan ikke komme på en eneste teatergruppe i Viken som ikke har 1- 20 profesjonelle teaterfolk på eller bak scene, utenom sceneproduksjon i grunnskolen. Selv om de profesjonelle ikke vil båses inn i amatørfeltet, får flesteparten sin kunsteriske hovedinntekt ut fra undervisning eller amatørteatervirksomhet.
I tillegg kan ikke amartørteater skvises inn i kvalitetsutvelgelse, prosjektstyring, DKS og fyrtårn. Den svevende ideen om unike kunstnertrender, nyskaping og særegenhet er langt fra amatørteateret ryggrad, ytring og grunnide. Det er stopp i all ansettelser av kunstnere eller faste ensembler. Store kulturhus popper opp med driftsstillinger og utgifter. Det er denne flyktige rammen som vanskeliggjør all type teaterproduksjon og forbruker kunstnere på løpebånd.
Hva blir omtalt i amatørteater, og hvorfor må noen skrive om amatørteater?
Den profesjonelle delen av amatørteateret bør omtales, nevnes og vurderes ut fra at de er profesjonelle og den oppgaven vi er betalt for å utføre. Amatøraktører må omtales ut fra formål, mestring og deltagelse – og er en del av en opplæringsituasjon. Amatøraktører kommer med og uten talent, med lite eller mye erfaring. Noen er ferske produsenter mens andre gjentar suksessoppskrifter til det kjedsommelige, og mange har ingen egenart.
Vi kan ikke bare bruke kunstbrillene eller kulturpolitiske mål for å se på amatørteater. Amatørteater har sin egen historie, liv og tradisjoner. Det er i stadig forandring og tar opp nye trender. Få tak i dette gromstoffet, kaoset og den fintstilte delikatessen! Amatørteater har et særpreg og en egen energi.
Av og til kommer noen bedrevitere og lager «keiserens nye klær» i amatørteateret. De blir påkledd en komisk profesjonalisering, og de må avsløres. Omtal hvem, hva, hvor, hvorfor og hvordan. Vær nysgjerrig, og ikke bare oppfyll mytene om amatørteater som enkelt, ufaglært og dårlig teater. Det kan også profesjonelt teater i høyeste grad være, uansett om det er opphøyet til scenekunst.
Spør om hvem, hva, hvor, hvorfor og hvordan i alle strategier, dokumenter eller artikler. Lokale, frivillige teater beskrives gjerne som «mye bedre enn alle andre». Det er uinteressant, fordi som regel er teaterproduksjonen klin lik i nabobygda. Alle teatergrupper har sine kvaliteter eller mistak, finn dem.
Med omtale mener jeg hvordan vi alle snakker om amatørteater, Det vil si hvordan vi beskriver dem, eller vurderer dem muntlig eller skriflig. Ta på nye briller, enten du skriver på Facebook eller en egen pressemelding. Merk deg hvordan du omtaler eller diskuterer en forestilling eller amatørteater. Det har ringvirkninger.
Hele teaterfeltet bør begynne å ta mer styring selv for å bli omtalt seriøst.
Vi i teaterfeltet kan begynne på den lange veien med å bli omtalt skikkelig og seriøst. Vi kan ikke sitte og vente på at noen andre skal komme og gjøre det. Vi kvier oss fordi feltet er lite, oppdelt og alle vet om hverandre.
Du kan ikke skrive hva som helst, men du kan sladre om hva som helst. Dette er blodig alvor. Ingen fører debatten eller snakker vår sak. Vi trenger å sette spørsmålstegn med kulturpolitikk og støtteordninger – og være samlet om å få gjennom saker.
Et samfunnsfelt som ikke er under lupen seiler sin egen sjø. I teater åpner det for uheldige konsultasjoner, skadelig kaos og overkjørende tendenser. Ingen politikere eller byråkrater er fristet i disse dager til å jobbe for «våre fillesaker». Vi slipper til de høyrøstede, de med albuer og de som tviholder på sine posisjoner. De har fullt spillerom i teaterfeltet. og vi andre blir behandlet der etter.
Spillet er ikke gitt. Teaterfeltet i andre land, og våre naboland, er oppbygget fra bunn til topp på helt annen måte. Amatørteateret i Norge får sannsynlig ikke med oss toppen, men vi kan begynne å ta styring. Jeg ønsker at hele teaterfelt i Norge skal få et omdømme på å være unikt, bety noe og bli høyt vedsatt. Det holder ikke med noen gode forstillinger ingen rakk å se eller et fåtall innvidde hørte om.
Teaternytt har i alle tilfeller satt seg det målet i å omtale amatørteater seriøst. Først i Viken, så nasjonalt og del av et helt teaterfelt. Redaksjonen opplever det som en ekstrem viktig oppgave, fordi den skrevne informasjonen i om amatørteatermiljøet foreløpig lages av svært få.
Skrevet at daglig leder i Vikten Teaterråd, Tone Runsjø
