Når våre offentlige teatre opplever røde tall er det nærliggende å spørre om det vil skje over hele fjøla i teaterfeltet. Ser vi den samme tendensen i amatørteaterfeltet? Og hva er konsekvensen? Økonomi er en sterk driver for forandring, mer enn vi vil innrømme i 2024, uansett hvor i feltet man befinner seg.
Det har vært flere nyhetssaker om Oslo Nye Teater sine økonomiske utfordringer den siste tiden i våre største aviser. Nationaltheatret har på sin side sitter i et langdrygt vakuum om hvor og hvordan det skal gjenoppstå i en oppgradert drakt. Jeg opplever den offentlige diskusjonen som de tingene vi alle har i boden og som vi mener er verdifulle, men som ingen vil arve – altså en evig markedsøkonomisk debatt.
«En ting er iallfall sikkert, det er mye som tyder på dårligere teatertider (…)»
Det vi vet helt sikkert er at det gis mindre offentlig støtte til lokalkultur – både regionalt og kommunalt. Det betyr at det er trangere om plassen for mange teatergrupper i vår region. Amatørteaterfeltet har økonomiske utfordringer, men hvor mye dette tynger gruppene vet Akershus Teaterråd bare delvis noe om. Gruppene som får råd og veiledning hos oss i forhold til økonomi snur seg som regel rundt og finner løsninger. Samtidig mangler vi kartlegging, forskning og analyser og tall – hvilket betyr at det jeg sier i denne artikkelen bygger på personlig erfaringer og meninger.
Akershus Teaterråd opplevde noe rart i 2024. Støtteordningen for amatørteaterfeltet i Akershus hadde en kraftig økning i antall søkere, fra 80 til 100 på ett år, mens det økte sakte fra 60 til 80 søkere fra 2006 til 2023 – altså over en periode på 17 år. Akershus Teaterråd har trodd at økningen i søkere følger befolkningsveksten, og forstår ikke hoppet som skjedde i 2024. Årsaken til økningen kan være flere faktorer – som en bedre informasjonsstrategi om ordningen, eller flere teatergrupper i Akershus. Imidlertid har informasjonen og økningen i antall teatergrupper vært jevn. Regnskapene viser at teatergruppene søker mer offentlig støtte enn før. I de fleste teatergruppene har offentlig støtte økt fra 0% til 60% av regnskapet i løpet av de siste 30 årene. Det skal nevnes at flere teatergrupper på 1980- og 90-tallet hadde gratis tilgang på egne saler, instruktører og teaterutstyr. Fra 1945 og opp til år 2000 var likevel billettinntektene hovedinntekten i et amatørteater, og ga som regel et solid overskudd. Det er viktig å merke seg at teaterproduksjon i dag skjer i en helt annen samfunnsøkonomisk ramme enn tidligere.
«Men har teatergrupper fra og med 1990 profesjonalisert seg inn i gjeld og blitt avhengige av offentlig støtte? Noen har det.»
Rundt 50% av de registrerte teatergruppene i Akershus søker ikke på vår støtteordning, og en årsak kan være at de ligger under kulturskoler eller annet utenfor frivillighetsregisteret. Teatrene og teatergruppene er alle påvirket av samtidens økonomisystemer og man må finne ut av hvem som støtter deres virke i den tiden de befinner seg i, enten det er 2000 år f.Kr. eller i dag. Akershus Teaterråd har innsikt i hva amatørteaterfeltet har mistet av frivillighet de siste 30 årene, og vi vet at den frivillige innsatsen har endret seg. Vi mener at selvvalgte utgifter til dyrere teaterutstyr og leie av lokaler er de mest kostbare. Disse selvvalgte utgiftene sparer tid og er derfor viktig i dagens samfunn. Men har teatergrupper fra og med 1990 profesjonalisert seg inn i gjeld og blitt avhengige av offentlig støtte? Noen har det.
Det har skjedd en prisøkning, og profesjonell arbeidskraft har blitt dyrere. Det vi kan se i støtteordningene er at en profesjonell i dag ofte får samme betaling for jobben i amatørteaterfeltet som for 20 år siden. Spørsmålet blir derfor utføres jobbene av ufaglærte, er de dårligere betalt eller gjør de færre timer jobb? Ja, litt av alt antageligvis, men vi vet ikke sikkert. Regnskapene viser at teatergrupper kjøper mer tjenester innen lys, lyd, scenografi og flere lager ikke alt utstyret selv lenger. Færre har råd eller tilgang på lagring etterfulgt av gjenbruk. Minst 2/3 av teatergrupper i dag selger barne- og ungdomsaktiviteter der medlemsavgift lønner instruktøren, noe som er helt ulikt fra perioden 1950 til 1980.
Det er vondt når livreima strammes, men økonomi dytter fram forandringer der noen eller noe vil gå tapt. Amatørteateret er kanskje i samme situasjon som det offentlige teateret, kanskje fordi de ofte etterligner de profesjonelle. I tillegg har markedskreftene har også effektivisert kulturfeltet, men det er ikke alltid feil å endre livsstilen for å få en bedre livline. Teater må være ønsket og relevant for dagens samfunn og det må være bærekraftig. Det overlever ved å ha en reell funksjon som de fleste kan forstå, uansett om de går på teater eller ikke. Teater trenger ikke å være for alle, eller likt av alle, men det må fortjene sin plass.
«Teater trenger ikke å være for alle, eller likt av alle, men det må fortjene sin plass.»
Røde tall i teaterfeltet er grusomt, men det kan også være en vekker. Hva skal dø? Hva skal få leve? Og hva er det nye? Teaterutfoldelsen i Norge har en kjerne som går minst 4000 år tilbake, og har utviklet seg i ulike former opp gjennom historien. Våre offentlige teatre i Norge har i hovedsak ivaretatt den nedskrevne klassiske arven og den moderne kunsten, mens amatørteateret representerer den muntlige og folkelige teaterformen med lokale fortellinger og humor. Teater i dag inkluderer også opplæring, ytring og klassisk dannelse. Spørsmålet er om dette systemet vil fortsette.
I moderne tid har mange trodd på en sannhet der noen få unike superprofesjonelle skulle få 100% offentlig støtte. Det antas at dette vil gi høy kvalitet, riktig politisk satsning og kunstnerisk frihet, uten diskusjon. Den franske forfatteren og skuespilleren Moliére med ensemble i Frankrike rundt 1650 og Shakespeares «The King’s Men» i 1600-tallets England var 100% eid av monarkiet, og sittende makt har gitt oss utallige teaterhistoriske høydepunkter, eller henrettede kunstnere, i alle land. Norsk teater hadde ingen økonomisk støtte før revyskatten ble bevilgningspotten for de største teatrene, og i dag tar Tippemidlene seg av frilansere og amatørteater gjennom sirlig spissede ordninger i Kulturdirektoratet og Kulturfondet.
«Det er også viktig å huske på at de som betaler, bygger og bruker teatret har alltid formet teaterhistorien. Det er ikke noe galt eller riktig teater, men det er spennende å se hva teatrene representerer i dag og hvem som betaler for dem.»
Det er viktig å forstå hvordan finansieringen av teaterfeltet fungerer, og hvordan dette påvirker hvilke typer teater som blir produsert og hvem som får tilgang til ressurser. Offentlige teatre har fram til nå vært finansiert gjennom statsbudsjettet, men dette kan føre til at teatrene veies politisk mot andre samfunnsfelt. På regionsnivå er det de profesjonelle regionsteatrene og Den kulturelle skolesekken som får midler, mens kommunene har ansvar for å finansiere kulturhus og kulturskoler. Dessverre går minimalt til amatørteater og fristilte teaterkunstnere. Selv om det kan være utfordrende å finne finansiering for teaterfeltet, kan det også være en mulighet til å tenke nytt og kreativt. Kanskje kan det være en lykke i dårlige tider? Ved å tenke utenfor boksen og finne nye måter å finansiere teaterproduksjoner på, kan man skape nye muligheter for amatørteater og fristilte teaterkunstnere. Det er også viktig å huske på at de som betaler, bygger og bruker teateret alltid har formet teaterhistorien. Det er ikke noe galt eller riktig teater, men det er spennende å se hva teatrene representerer i dag og hvem som betaler for dem. Ved å støtte et bredt spekter av teaterproduksjoner og -utøvere, kan vi skape en rik og mangfoldig teaterhistorie for fremtiden.
Jeg er derfor hverken bekymret eller lei meg for underskuddet i det offentlige teatret. Det er viktig å se på det som en mulighet til å handle og finne nye måter å støtte teaterfeltet på. Kanskje er det usunt med over 30 % støtte hvis ikke alle i feltet får tilgang til midlene? Teater vil alltid bestå, men ikke nødvendigvis teatrene. Jeg vil gjerne tro at amatørteateret følger tettere på samfunnsutviklingen enn det etablerte teaterkunsten, fordi de er flinkere i tradisjon og folkelig teater. Vi er inne i en tid med omveltninger, også innen amatørteater, og det er spennende å se hvordan amatørteaterfeltet kan følge samfunnsutviklingen tettere enn noen av de etablerte teaterkunstnerne. Det er imidlertid viktig å huske på at amatørteater også må utvikle seg og endre seg i takt med samfunnet. Dessverre har jeg opplevd amatørteaterforestillinger de siste årene som ikke har klart å følge med i utviklingen i sitt eget lokalsamfunn. I noen kommuner i Akershus består amatørteateret av pendlerne, og det gamle koret representerer bondeætten, litt satt på spissen. Men det viser at amatørteateret ikke alltid er i stand til å tilpasse seg endringene som skjer i samfunnet. I Akershus skjer disse forandringene raskere og mer inngripende enn før, og færre innbyggere henger med. Et eksempel på dette er et spel som ble satt opp i Akershus i 1990 samtidig med en viktig nasjonal utbygging. Spelet var en åpen hyllest til egen historie og identitet, men i 2024 ble samme spel en lukket forestilling som viste urbefolkningens historie og kulturtradisjoner, i kontrast til den hurtigvoksende lokalbefolkningen av andre nordmenn og utlendinger. Dette viser at amatørteateret også kan være med på å skape unike kultureliter med «lukkede» forestillinger.
«Jeg skulle ønske det var mer forskning og kartlegging av hele teaterfeltet i Norge, som tar for seg både likheter og ulikheter, og ser på utviklingene over tid – altså både kvalitativt og kvantitativt.»
Kunst har alltid vært en del av samfunnets maktstrukturer, både i dårlige og gode perioder. Teater har ofte fungert som underholdning for folket i gode tider (sirkus for folket), og som et verktøy for å samle og mobilisere i dårlige tider (dynamitt for folket). Som Jens Bjørneboe skal ha sagt: «Et hvert fremskritt er avhengig av at både skrevne og uskrevne lover blir brutt.» Dette gjelder også for kunst, kultur og teater. Det finnes ingen fasit for hva som er riktig eller galt teater, og det finnes ingen absolutte sannheter for hvordan teater kan overleve økonomisk. Dette varierer fra samfunn til samfunn og gjennom verdenshistorien.
Jeg skulle ønske det var mer forskning og kartlegging av hele teaterfeltet i Norge, som tar for seg både likheter og ulikheter, og ser på utviklingen over tid – altså både kvalitativt og kvantitativt. Offentlige teatre er en del av statsbudsjettet og faller under Kulturdepartementet, og ikke (ennå) under Kulturdirektoratet. Hele teaterfeltet består av offentlige teatre, frilansere, offentlige tiltak, private scener/teaterfirmaer/produksjonsselskap og teatergrupper i frivillighetsregisteret, teater i andre organisasjoner og næringslivet. Kulturforskere har en tendens til å se på kultur i fragmenterte deler, men noen må se på teaterfeltet i bredden. Dette vil gi en bedre kulturpolitisk plattform for alle aktørene i teaterfeltet, uavhengig av nivå eller virke.
«Jeg har alltid lurt på om våre støtteordninger i Akershus skjuler problemer innen kommunal kulturpolitikk, på samme måte som momsrefusjonen skjuler våre røde tall i frivilligheten og driften av Akershus Teaterråd og våre amatørteatergrupper.»
Jeg synes det er typisk for dagens tankegang at Kulturdirektoratet er opptatt av brukere og publikumsutvikling. Dette blir tydelig i overskriften på artikkelen «Framleis færre kulturbesøk enn før pandemien» (28.05.24) på Kulturdirektoratets nettside. Fokuset på kulturbesøk og konsumenter kan føre til at man blir blind for hva teater faktisk betyr for samfunnet i dag og i morgen, og analysen viser til en markedsøkonomisk tankegang. Selvfølgelig påvirker økonomi en teaterdrift, og dette kan være alt fra inflasjon til prisvekst. Poenget mitt er at økonomifaget i mindre grad brukes som et redskap til å tenke overordnet og fornuftig rundt røde tall. Tendensen må sees i en større sammenheng, både politisk og samfunnsmessig. En direkte økonomisk løsning, som for eksempel en ekstrabevilgning, kunne gitt Oslo Nye Teater en midlertidig optimisme, men det løser ikke grunnproblemet. En økonomisk løsning kan like gjerne binde et teater til forventningene fra omverdenen eller gjøre det vanskeligere å overleve i kulturbransjen. Det er derfor viktig å se på økonomiske utfordringer i en større sammenheng og finne bærekraftige løsninger som tar hensyn til både økonomi og samfunnsmessige faktorer.
Hva kom først, høna eller egget, røde tall eller manglende tilpasning til en ny tid? Jeg har alltid lurt på om våre støtteordninger i Akershus skjuler problemer innen kommunal kulturpolitikk, på samme måte som momsrefusjonen skjuler våre røde tall i frivilligheten og driften av Akershus Teaterråd og våre amatørteatergrupper. Politikerne har valgt å behandle lokal kultur som noe som kan gi overskudd av gamle ting, slippe moms eller søke finansiering fra fond som Gjensidige. Er det riktig å legge kulturøkonomi utenfor resten av samfunnsøkonomien? De fleste tenker ikke på at vi har delt samfunnsøkonomien og finansøkonomien gjennom børshandel siden 1819, eller at vi har gått fra byttehandel til pengeøkonomi siden middelalderen.
«Hvis ikke andre begynner å samle inn tall fra amatørteaterfeltet, må kanskje Akershus Teaterråd selv starte i Akershus og og undersøke om amatørteaterfeltet ser røde tall.»
Det er områder i Akershus der det ikke finnes amatørteater lenger, og jeg tror ikke dette skyldes økonomi. Noen steder har det ikke blitt flere teatergrupper selv om folketallet har økt, og andre steder er det få teatergrupper i forhold til det hurtigvoksende folketallet. Dette er nytt. Tettsteder og bygder i Akershus er forskjellig sammensatt, og ofte speiler ikke teatergruppene befolkningen i aktørene eller publikumet. Noen ganger består teatergruppene kun av pendlere som ønsker å være en del av noe, eller det kan være en sær ungdomsgjeng. Det er ikke noe galt i dette, men det er utrolig interessant. Jeg vet ikke om befolkningen generelt på Østlandet ser mer amatørteater nå enn for 20 år siden, men jeg har en magefølelse som sier at terskelen for å ville lage lokalt teater har blitt høyere. Dette er noe Akershus Teaterråd må ta tak i.
Hvis ikke andre begynner å samle inn tall fra amatørteaterfeltet, må Akershus Teaterråd kanskje selv starte i Akershus og undersøke om amatørteaterfeltet ser røde tall. Siden 2010 har vi gjennomført ulike tematiske undersøkelse, men vi trenger er å samle inn den samme informasjonen over flere år – slik at vi kan se endringene og utfordringene, akkurat som vi har gjort gjennom vår støtteordning. Dette er informasjon som interesseorganisasjoner trenger for sitt eget arbeid og i politisk lobbyvirksomhet. Denne jobben kan jeg ikke skyve over på noen andre.
