Hva skjer om det ikke amatørteater skrives om eller debateres faglig i vanlig allmenne media? Med jevne mellomrom trenger vi og andre å lese meninger om teater. Utvide horisonten vår, få presentert et nytt overblikk, følge ulike meninger og se nye innfallsvinkler. Amatørteater faller i dag ut av den allmenne bevissthet i Norge.
Dagens næravis er det viktigere å skrive at en fotballspillere har vondt i tåa i 6-divisjon enn en amatørteaterforestilling. Den allmenne dekningen er byttet ut med egne utlegg på Facebook, Instagram og nettsiden. Det er bra, men ikke hvis ikke andre utenfor vår eget nettverk også leser om amatørteater. Amatørteateret er ved dette del av en generell trend innen media, samtidig må vi ta dette på alvor.
Hvorfor er ikke amatørteater i allmenne media og er dette et sykdomstegn?
Alle har sitt bilde om hva amatørteater er ut fra sin opplevelse. De kan være bra, men ikke hvis du opplevde en skolerevy for 20 år siden og det er din eneste referanse til amatørteaterfeltet. Den kunnskapen trenger ikke å være i nærheten av å representere dagens amatørteaterfelt. Du kan ha høy fagkompetanse, men likevel bare kjenne til amatørteaterfeltet i Møre- og Romsdal og pantomime. Det gir liten generell innsikt om teater. Å møte et generelt foreldet og snevert bilde av amatørteaterfeltet er den største frustrasjonen i Viken Teaterråd sitt arbeid.
Den manglende kunnskapen gjør til og med at teaterfeltet selv ikke fanger opp trender, kriser eller aktualiteter. Mangfoldet og de ulike definisjonene blir ikke vist frem, og denne blindheten har i 15 år gitt nasjonal og regional organiseringen innen amatøteater absurde rammer, skapt ineffektive grupperinger og endt opp i en totalt bom på å ta vare på fellesordninger og eget felt.
Rammebetingelsene for amatørteaterfeltet skades fordi allmenheten, politiske og byråkratiske ikke har oppdatert kunnskap om hvordan amatørteater ser ut i dag. Inkompetansen roter til all saksbehandling lokalt, regionalt og nasjonalt. Uten informasjon telles noen og andre ikke. Gamle politiske budsjettvedtak blir stående i lukkede vakuum, og konsekvensen i det lange løp er at vi alle til slutt siles stille ut av budsjetter, og nevnes mer og mer sporadisk i politiske dokument. Vi er blitt uinteressante – gått ut på dato! Og derfor seiler feltet sin egen sjø.
Jeg kan skrike ut om teater. Jeg har tusen eksempel på hvordan teater er en samfunnsmessig livsnerve, en seriøs næring i stadig forandring. Teaternytt kan vise hva som rører seg og ta tak i viktige saker, men kan ikke gjøre dette alene. Hovedaktørerene innen amatørteaterfeltet må på banen og snakke for hele feltet. Jeg vet ikke om de vil, om de mener det dumt, eller om de ikke har den oppgaven. De tror kanskje de gjør oppgaven? Det er i alle tilfeller stille i allmenne media, og det er lite klokt.
