TEATERNYTT vil utfordrer bilde på amatørteater. Her er syv myter om amatørteater jeg møter daglig i mitt arbeid i Viken Teaterråd. Mytene holdes i live av oss alle. La oss derfor pirke borti disse gitte sannhetene for å skape et nytt bilde.
De sannhetene du og jeg har i hodet om amatørteater er formet av vår erfaring. Det fascinerende er at bilde kan være formet i dag eller for 30 år siden. Media underbygger mytene ved hva de dekker og hvordan de skriver. Langvarig mangel på kulturjournalister har hatt ringvirkninger.
I møter med byråkrater og politikere opplever jeg liten eller ingen kompetanse på amatørteaterfeltet. Den vanligste kommentaren er at «jeg har spilt amatørteater en gang». Her er de syv mytene på godt og vondt.
Myte 1: Amatørteater er av, for og med barn!
Denne myten avhengig av hvordan vi teller. I dag er 2/3 av amatørteatergruppene i Viken barne- og ungdomsteater, mye grunnet Frifond, støtteordninger og kulturskolen. Amatørteater for voksne finnes, og antall familieteatre og spel har økt de siste 20 årene i Viken.
Teatergruppene driftes av voksne og crewet rundt er voksne. I mange tilfeller er de voksne dobbelt så mange i antall, og de bruker like mye tid (om ikke mer) på teater aktiviteten. De voksne telles sjelden i støtteordningene, eller i medlemsregistrene.
En del grupper vil ikke være amatørteater, og begrepet brukes sjelden i musikk eller dans. Produksjoner i høyere utdanninger innen teater er amatørteater, i den forstand at de ikke lever av det de produserer eller har ennå ikke oppnådd en profesjon. Semi-profesjonelle og spel hever seg til tider over begrepet «amatør» i betydningen «uerfaren og ufaglært». Revy, stand-up, og laiv er egne sjangere, og de omtales sjelden som amatørteater. Dette gjelder også dramaelever og studenter med estetisk utdanning inne teater. Hvis alle erfarne voksne og studenter ikke vil være amatør blir amatørteater bare med, av og for barn.
Jeg vil påstå at 80% av det pressen dekker i amatørtørfeltet er familieforestillinger spilt av barn og ungdom. Hvis vi ser på ALLE teaterproduksjoner i Viken blir tallet mer nyansert. Jeg gjetter at 40% er voksenproduksjoner innen spel, utdanning, revy, stand-up, improvisasjonsteater, internrevyer på arbeidsplasser, semi-profesjonelle, figurteater og klassisk teater. Det kommer an på hva vi teller, og hva vi legger i amatørteaterbegrepet.
Bekymringen ligger i en noe ensidig satsingen på barn og unge. For denne gruppen finnes det midler for profesjonelle å leve av og det gir potenisale for teatergrupper til å tjene gode penger. Følgene er at ungdom spiller for barn og frelancere barneforestillinger i DKS. Hvor ble det av deres egen ytring utover å spille for barn som målgruppe?
Myte 2: Spill musikal fordi det gir mest publikum og inntjening!
Musikaler treffer et massepublikum og familier fordi det representer en internasjonal felles referanse i filmer og Disneykulturen. Revy og spel er også publikumsvennlig teater for nærmiljøet med sitt nære og aktuelle innhold. Noen teatergrupper vil nå ut til et smalere publikumssegment, men de er likevel publikumsvennlige.
I amatørteater kan du telle at hver aktiv aktør skaffer 5-10 publikum, og det «ukjente» publikum finnes i mye mindre grad enn de fleste PR-sjefer tror. Musikalgrupper går sjeldent ned på antall deltagere på scenen, og ensemblet fylles opp for å hanke inn stive medlemsavgifter og for å gi større publikumstilstrømming.
Teater består av tre ringer, der en innerste ringen er aktørene. Neste ring er hjelperne og siste er publikummet. For en del voksengrupper, kulturskoler, laiv er den innerste fagaktiviteten det eneste de bedriver og fordyper seg i. De er sitt eget crew ved visninger, og publikummet er derfor sekundær eller fraværende i forhold til aktiviteten og valg av stykke. Midler til aktiviteten og de økonomsike rammene kommer fra andre kilder enn publikum.
Det er hva du selger som sier noe om hvem teatergruppa er. Ideen om at vi kan måle profesjonaliteten, og løfter amatørteater faglig med å telle publikum, er helt absurd. Dyre rettigheter, leier av proffe scener, overfylte ensembler, eller teaterstæsj gjør IKKE aktørens prestasjon bedre. Motivasjonen kan være å selge en fantastisk juleforestilling for familie, men publikum kan likevel ende opp med å se utrolig dårlig teater og kjede seg uendelig lenge for dyre billetter. I motsatt ende kan en kulturskolevisning i teater være traust å overvære – men målet kan være pedagogisk og ikke scenisk. Et amatørteaterpublikum vet hva de går til, men av og til blir de positivt overrasket i tillegg til sin støtteerklæring.
«De kommer år etter år» kan PR-sjefen si. Men kommer de det året de ikke kjenner noen på scenen? I motsatt ende bestiller kulturhus amatørteaterforstillinger for salg, og de selger for et stort publikum. Det vil styre alle valg for amatørteatergruppen, og her er det stor uenighet om hvor heldig det er. I en ende snakkes det om å få vist fram våre fremste talenter og skape en høy profesjonaliseringsprosess, mens i den andre enden snakkes det om «barnearbeid» i 30 visninger og ødelagte talenter i dårlige, kommersielle manus og lite spill.
Mange amatørteater har ikke publikumstall som målet. Det er for mange et bevisst valg å ikke la inntjening styre amatørteatergruppa. Målet kan være å møte klassisk dramatikk, egenutvikling, inkludering, undervisning i teaterskole m.m. Vi må måle en teatergruppe på det de vil være flinke på og sine valg.
Myte 3: Amatørteater er MASSE dugnad – hold deg unna!
Amatørteater løfter fjell. I en produksjon får de på og bak scenen til oppgaver de ikke forstår de kunne greie, og det er en unik følelse å mestre og å skape teater sammen. Deltagelsen er frivillige, og derfor må personen tro på fellesprosjektet og oppleve en utfordring.
Å jobbe sammen med andre er ikke bortkastet tid, fordi det er ikke selve jobben som er poenget. Du møter mennesker, ler, gråter, får venne, diskuterer, lærer, utfordres, bidrar, mottar og skaper. Det er derfor revisoren vil stå på scene og ikke være i styret som kasserer, eller læreren vil være usynlig bassist i revybandet. Mens du koker kaffe i det uendelige på en fotballcup, blir du utfordret i teater til å lage en snømaskin fra 1600-tallet og styre den under forestillingene. Du står ikke på sidelinja og ser på, men er med.
Amatørteater kan være alt fra ren undervisning underlagt en kommune, til en større frivillig bedrift. I det frivillig styrte teateret er de helt avhengig av tidskrevende frivillig arbeid av mange for å få opp en forestilling. Motsatt kan spesialgruppe, undervisning og en del enkle teatersjangere ha minimalt med dugnad. Der kreves det at utøver gjør flere oppgaver enn å stå på scenen ved å være en såkalt «potet».
Det er ikke så ofte teater har pengedugnader slik korps (loppemarked) eller salgsdugnad i idrettenslaget (doruller), fordi billettene utgjør en større del av inntjeningen. Den dugnaden er vi spart for i teater. I en teatergruppe kan du velge små eller store oppgaver, og du kan velge å ha et stort ansvar i styret eller i scenografigjengen. Det byr på lite ansvar å stille en dag som sal- og brannvakt, der du får se forestillingen gratis. Du velger.
Myte 4: Amatører er uproffe – og vårt teater er ikke amatørteater!
Jeg møter gang på gang amatørteater, som aldri har sett en forestillingen av en annen type teatergruppe som dem selv, hevde at de er best. De er «skikkelig proffe» fordi de gjør mer enn andre, og har mye mer kompetanse, enn alle andre. «Å være best» er viktig i amatørteater, av en eller annen absurd grunn. Hvilken profesjonalitet de måler er jeg heller ikke helt sikker på, men jeg har to ting å si til dette: 1.) En må være kompetent til å forstå at man er inkompetent 2.) Det er andre som må gi teatergruppen din omdømme og ikke deg selv:)
De fleste amatørteater leier inn hjelp av 1-10 profesjonelle. I en profesjonell forestilling kan du (ubevisst) nyte en faglig standart. Det du kan nyte i amatørteater er mester ut fra sine forutsetninger og talent. I tillegg kan aktørene utstråler en unik spilleglede, stolthet og vilje til å få deg med. Det kan mangle i det profesjonelle teateret. Teater handler om å gi en opplevelse. Gjør teateret det, spiller det ikke noen rolle om det er faglig proft eller amatørmessig. Både profesjonelle og amatører kan servere dårlig vare.
Teaterfeltet i Norge sleper med seg ordet «amatørteater». Deler av teaterfeltet vil forsette å bruke det. Vi sier ikke «amatørdans» eller «amatørband». Teater heter drama i skolen, mens det heter dans og musikk. Teaterfeltet har et eget traume med å definere seg som proff og ikke proff, mens færre og færre utøver teateryrket sitt mot godtgjørelse.
Flere amatørteateraktører, og proffe skuespillere, kan har en profesjonell standard eller ikke. Et amatørteater er helt ulikt et profesjonelt teater fordi det har en annen funksjon. Derfor kan et amatørteater «være på vei», mangle god fagveiledning, eller prøve noe nytt de ikke helt behersker. En teatergruppe kan snuble inn i premiere eller lage et uferdig produkt. En amatøratørutøver fagkompetanse modnes gjerne i etterkant av en produksjonen. Det er alle disse prosessene vi må slutte å setter merkelappen «amatør» på. Dette må teaterkritikeren se.
Mange mener de er mer proffe fordi de bruker profesjonelle i teaterets stab eller på scene. Det kan svinge begge veier. Noen ganger løfter det forestillingen, og noen ganger viser det gapet. Av og til profesjonaliseres forestillinger inn i noe amatørteatergruppa ikke er. Noe de ikke eier, har skapt eller er stolte av.
Myte 5: Amatørteater er bare for jenter og gamle damer!
Ja, det er flest jenter på scene og i salen i amatørteater i Norge, mens menn er bak scenen på teknikk. I teaterformer som Stand-Up, Laiv, revy m.m. er det flere menn på scenen. Hvis teatergrupper satser på ting som menn liker – dukker de opp! Det meste av verdendramatikken er fylt med gode roller for menn.
Jenter dominerer barneteater, kulturskoler og musikaler i dagens amatørteater. Gamle damer fra 55+ er generelt overrepresentert i publikum både i amatørteater og på Nationaltheatret. Det viktigste er at teater er et media med mange sjangre. Det er som i idrett der gutter dominerer fotball og jenter turn. Det er plass til alle. Jeg ser at flere kvinner starter egne kulturskoler og drifter større enheter av amatørteaterforeninger. De er i alderen 23 – 80 år. Det vil ikke si at menn ikke engasjerer seg, men de sitter i styrer og er med i staben. Dette er generelle fakta, og noen andre for kjempe for grad av urett eller ønske om en annen kjønnsfordeling.
Hvilket kjønn og aldersgrupper som har dominert scenen, publikum og driften av teatrene i Norge har forandret seg over tid. Amatørteater var i sin spede begynnelse i Norge besto av overklassemenn i de dramatiske selskapene. Men med etablering av teater i norske idrettsforeninger, avholdsforeninger, Noregs ungdomslag og Bygdeungdomslag m.m. får vi et annet segment både i kjønn og alder, og reportoar. Reyv- og amatørteaterne var mellom 1960-90 tallet preget av like mange voksne menn og kvinner i et stort aldersspenn.
I vestlig teater dominerer ennå menn i det offentlige teater i drift, regi, dramatikk, teknisk stab og rollebesetning. Det klassiske greske teater – den vestens teatertradsjon sin vugge – var bare av, med og for menn. Videre spilte ikke kvinner i teater til opp i renesansen i Europa. Parallelt går det en folkelig mimustradisjon på siden av den klassiske teateret begynnelse, der kvinner er prestinner (fruktbarhetsriter) og semoni-ledere. I det folkelige teater, utenfor makt, religon og institusjoner, er ikke skille mellom menn og kvinner like sterk. Dette gjelder sjangre som figurteater, cabaret, vandreteater, fortellerteater, impovisasjonsteater, laiv og mime m.m.
Myte 6: Det er mindre teater nå enn på 1980-tallet!
Vi vet ikke om det er mindre amatørteater nå enn på 1980-tallet. Det er ingen som teller!
Utbygging av lokale kulturkontor og mer tilgang til fritid fra 70- tallet ga en oppblomstring av faste amatørteatergrupper. 100 år tidligere etablerte borgerskapet sine dramatiske selskap. Der klassisk kultivering og opplysning dominerte. Idretten har bygget mangt et samfunnshus for revypenger fra 1950-tallet. Foreninger har alltid hatt sporadiske teateroppsetninger gjerne tilknyttet feiringer. Norge har en lang tradisjon med teater i skolen. Ingen har oversikt og vi vet ikke omfanget.
Amatørteater trenger støtte får å utfolde seg, og forskjellene synes i nye Viken. I gamle Akershus blomster amatørteateret, mens det er mindre amatørteater i Østfold i forhold til folketall. Det er mange teaterfolk i Østfold, men det har vært mindre satsning på det frivillig drevne amatørteateret. I gamle Buskerud er det få innbyggere, men de har satset på amatørteater.Ved å legges tilrette for egenutvikling og ansvar blomstrer amatørteaterfeltet. Det kan vi se i skolerevytradisjonen i Osloregionen.
Amatørteater telles ikke offentlig, og derfor finnes det ikke brukbare tall å jobbe med. Viken Teaterråd har derimot alltid tellet grupper og aktivitet. Teaterverkstedet og teaterrådet i Akerhus har siden 1983 erfart at det som regel alltid fins like mange prosent teaterfolk i en befolkning, og dette er et ganske konstant tall. Derfor følger antall teatergrupper folketall. Med dobling av tilflytting til Akershus, dobles naturlig nok teatergruppene. Motsigelsen er at det alltid er en oppblomstring av teater grunnet fraflytting. De innbyggerne som er igjen vil markere sin identitet gjennom teater som spel og revy. I rasktvoksende forsteder og byer rundt Oslo vil nyinnflyttede familier lage aktivitet for sine barn, og aktivitet blir omfangsrik og eksplosiv. Teater skjer der folk er!
Hvem telles, eller mister vi i tellinga? Det kommer an på om teater er en tilleggsaktivitet, hovedaktivitet eller en flyktig innom-aktivitet. En amatørteaterutøver kan lage en jubileumsrevy en gang, spille teater fast i mange år eller ramle innom på scenen et spel fordi personen kan ri hest. Derfor kommer og går grupper og prosjekter innen teater uten at vi teller. Satsningen i skolen på teater er annerledes enn for bare 15 år siden. Forskjellige sjangere har sine storhetstider, som for eksempel på 1980-tallet tellet som regel en teatergruppene 10-20 skuespillere, mens i dag kan en teatergruppe bestå av 40 skuespillere.
Det er mye nytt i amatørteaterfeltet siden 1980. Amatørteateret har fått kulturskoler, dramalinjer, kulturhus og teaterskoler. Flere i Norge har teaterutdanning, og dette preger omfanget.
Myte 7: Amatørteater er en gjeng med gærninger som bare vil har det moro!
Ja, slik kan vi også beskrives. Vi er ikke gale, men seriøse og hardtarbeidende fagfolk med spesialkompetanse. Teaterfolk har en annen oppgave i samfunnet enn bønder, advokater, politi o.s.v. Teater setter vår felles historie, menigmann og maktutøvere i perspektiv. Vi tar oss tid til å elte og kna. Teater er en arena for å oppleve, gjenoppleve, le, gråte og forstå. Det gir oss tid til å tenke, føle og ytre. Et samfunn kan ikke leve uten en ventil, en arena for bearbeidelse og for å skape identitet.
Denne holdningen om at vi er en gjeng med gærninger kom ikke plutselig i 2022, for eksempel ble teater forbudt i Europa og Norge i middelalderen. I Norge fikk ikke skuespillere bli gravlagt i kristen jord før i tiden. På vestlandet var det flere steder ikke dramalinje før opp mot 2000-tallet, for usagt var det for «upassende.»
Et annet aspekt er at profesjonelle skuespillere har blitt møtt med andre regler i NAV-system som gravide, syke, arbeidsledige eller arbeidsuføre. Teaterfolk utenfor institusjonsteateret i Norge følger helt enkelt sjelden arbeidsmiljøloven. De krever ikke rettigheter som andre arbeidstakere, og blir behandlet deretter. Dette gjenspeiles også i dagens amatørteater.
Amatørteater er et krevende felt. Det tar enormt med tid og er faglig utfordrende. Ved å legge mye i det du gjør oppleves mestringen verdifull. Aktører opplever mestring de ikke trodde var mulig, og denne gleden kan folk utenfor se på som «moro». Teater er vanskelig, og det betviler ingen, men teater gjøres ikke alene. Gleden med å slite og mestre sammen er unikt. Det er moro, det!
