Amatørteaterfeltet har ikke fulgt opp av Kulturlova fra 2007, eller Kulturmeldingen fra 2018. Hvorfor renner disse to betydelige bidragene ut som sand gjennom fingrene våre? Kultur- og likestillingsdepartementet er tydelig på dette i sitt høringsnotat av 2023. Kulturfeltet har en frist for tilbakemelding innen 30.juni 2023 på Kulturlova.
Amatørteaterfeltet bør gi en tilbakemelding på høringsnotatet om Kulturlova, men samtidig er det en absurd tanke å skrive et innspill. Kulturfeltet har to dokumenter uten noen ringvirkninger for vårt felt; Kulturlova 2007 og Kulturmeldingen 2018. De inneholder forslaget om en ansvarsfordeling mellom kommune, fylkeskommune og stat. Det har ikke skjedd, og det kunne ha gitt et etterlengtet løft til den lokale kulturen.
Nesten ingen privilegium (gitt under andre kulturregimer siden 1980-tallet) er opphørt i amatørteaterfeltet siden 1986. Det eneste som har skjedd er at amatørteaterfeltet er enda mer fragmentert enn noen gang etter nedleggelsen av Norsk Teaterråd i 2015. Det oppleves som en evig tørketrommel av byråkratisk og politisk surr. Bevilgninger er fryst og omdisponerte midler som forvaltes uten kartlegging. De følger foreldet politiske mål.
Hva er Kulturlova og ideen bak den?
For å friske opp hukommelsen om kulturloven av 2007: Kulturloven var Norges første generelle kulturlov, og var en del av «Kulturløftet» under regjeringen Stoltenberg.
Formål til kulturloven er «å fastleggja offentlege styresmakters ansvar for å fremja og leggja til rette for eit breitt spekter av kulturverksemd, slik at alle kan få høve til å delta i kulturaktivitetar og oppleva eit mangfald av kulturuttrykk». (*1 ) Viken Teaterråd mener dette er et bra formål.
En overordnet kulturlov skulle nedfelle ansvaret til de offentlige myndigheter for å gi kulturfeltet «tyngd og klårare status som offentleg ansvarsområde». Kulturloven skulle være «enkel utan detaljerte føringar for løyvingsnivå, prioriteringar eller organisering av kulturområdet i staten, fylkeskommunar og kommunar».(*1) Det har Viken Teaterråd ikke sett noe av.
Kulturloven understreker at alle forvaltningsnivåer har et ansvar for å legge til rette for en bredde av kulturvirksomhet, men den praktiske utføringen er ikke blitt satt i gang! Den mangler mottakere i kulturfeltet, eller i forvaltningen.
Hvem skal være med og få dette til ute – og hvordan? Snakker vi her om de uorganiserte delene av kulturlivet eller de demokratiske hovedorganisasjonene innen kultur? Skal dette føres an av kulturavdelinger på kommune- og fylkesnivå? Eller skal en systematisk og ny etablering av regionale kulturråd følge opp dette?
(*1 – Høringsnotatet 2023 KUD)
Den ferske kulturfrivillighetsstrategien av april 2023
I den ferske strategimeldingen om Kulturfrivilligheten « Rom for deltagelse«, sluppet 27.april, er det et forslag om at kulturråd kan ha en viktig funksjon. Idrettsråd fungerer på tre forvaltningsnivå i Norge. Et kulturråd på regional eller kommunalt plan kan være laget på tre måter:
- utsted av kulturavdelingen til å utføre og samarbeid om vedtak på kunstfeltet. Det kan eksempelvis handle om tiltak for inkludering, barn og unge, bærekraft m.m.
- være en medlemsbasert og demokratisk interesseorganisasjon som selv velger om de vil gi samspill eller utspill til politikk eller byråkratiet. De er selvdrevne på hva de ønsker å drive med hvis de ikke får rammebetingelser og midler for å utføre bestemte oppgaver.
- være et utnevnt politisk rådsutvalg (håndplukket fagutvalg) som en del av den politiske organiseringen i kommunen, eller fylkeskommunen (som et eldreråd eller et barne- og ungdomsråd.)
Kulturrådene kan fungerer for den profesjonelle kulturnæringen, kommunens egne offentlige kunst- og kulturprosjekt eller innlemming av kulturfrivilligheten. Dette er det store forskjeller på i allerede eksisterende kulturråd. Medlemmer kan være lister over alle aktører i kommunen, eller bare betalende medlem. Listene inneholder både enkeltpersoner eller organisasjoner samt at kommunenes egne prosjekter kan også være med.
Kulturdepartementet kan ønske seg regionale kulturråd fordi kulturfeltet er uorganisert og rotete. Dessverre er kommuner og fylkeskommuner preget av nedskalerte kulturavdelinger der de ansatte har faste oppgaver; drifte egne hus, Den kulturelle skolesekken, kulturskoler og egne kulturprosjekter. Det finnes rett og slett ingen forvaltning til å følge opp Kulturlova 2007 eller Kulturmeldingen 2018. Kulturdirektoratet følger sine egne oppgaver, uavhengig av strategier fremlagt i Kulturdepartementet.
Hvis regionale kulturråd skal løse KUD sin frustrasjon over et uorganisert kulturliv bør vi i amatørteaterfeltet ha en mening om det og de ressursene som kreves for gjennomføring.
Hva innholder departementet sin høringsnotatet av 2023?
I høringsnotatet 2023 foreslår Kultur- og likestillingsdepartementet endringer i kulturloven: lov 29. juni 2007 nr. 89 om offentlege styresmakters ansvar for kulturverksemd.
Departementet påpeker at loven ikke fullt ut har fungert etter hensikten. I Meld St. 8 (2018-2029) (Kulturmeldingen) viser departementet til: «ulempa er at lova i liten grad fungerer som eit styringsverktøy og derfor har liten innverknad på politikkutforminga lokalt og regionalt». Departementet varslet derfor en gjennomgang av loven «med sikte på at ho skal vere eit styringsverktøy for oppgåve- og ansvarsfordelinga mellom forvaltningsnivåa og reflektere nasjonale mål for kulturpolitikken».
Kulturlova 2007 og Kulturmeldingen 2018 har ikke vært nærværende, eller har noe følger for amatørteaterfeltet til nå. Beklageligvis har vi mista litt trua på framgang eller å bli hørt. Deler av amatørteaterfeltet ble fra 2015 underlagt Kulturrådet (nå Kulturdirektoratet). Noen få tjenesteytende og teaterfaglige sentre ble liggende igjen på statsbudsjettet i en periode, men er nå lagt ned i Kulturdirektoratet fra og med 2024.
Prosessen har vært preget av uklare tjenesteveier, til tider en påfallende taus forvaltning og vi er lagt under rammer ingen forstår. Kommunikasjon med feltet, og mellom Kulturdirektoratet og Kulturdepartementet, har vært sprikende. Det har blitt en evig hengemyr. Uansett valg av styringsverktøy må de være gjennomgripende og forståelige for alle parter. Det må føre til fornyelser og få konsekvenser, og feltet må se at vi er en del av en helhetstenkning.
Armlengdeprinsippet mener jeg representerer en type kulturpolitikk
Det er blitt vurdert å lovfeste det såkalte «armlengdeprinsippet». Det skal ivareta den kunstneriske/kulturelle ytringsfriheten samt sikre avstand til politiske interesser og at ikke-organiserte interesser skal påvirke det frie kunst- og kulturfaglige skjønn.
Jeg opplever at armlengdeprinsippet kan ha motsatt virkning fordi ringvirkningene er monopolisering og et systemet som dyrker utvalgte, kulturpolitiske særinteresser. Det fremhever utvalgte kunstmiljø og spesifikke ønsker fra politikere og byråkrater. Armen er ikke objektiv, men representerer et subjektiv forståelse av samfunnsoppdraget og samfunnsfunksjonene til kunst og kultur. Kvalitetskriteriene er personavhengige og tilsagnsbrevene ubegrunnet.
Hvem styrer kriterier for kulturstøtte ?
Teater er fritt i seg selv, men ikke gjennom sine meseer. Teater har samme samfunnsfunksjon fra tidenes morgen. Sted, tid og makt former innholdet i teater i et hvert samfunn. Profesjonelt, offentlig teater vil alltid ha et samfunnsoppdrag, mens en frivillighetskultur går mer mot en ren og universell samfunnsfunksjon.
Mengden av kontroll ligger i hvem som eier, bevilger og styrer drift – og hvor mye de eier eller bevilger. Penger og privilegium har alltid hatt de samme lange armene – rett ut for å holde noen på avstand. Brorparten av utvalgt kunst i Norge er 100% støtte av statlige midler, eller over 50%. Dette systemet har vokst seg til de siste 30-50 årene i Norge. Jo mer det offentlige gir, jo mer kan de kreve. Det er en naturlov. Det hjelper ikke med lange armer.
I kulturmeldingen ble forslaget om lovfesting av armlengdeprinsippet særlig knyttet til den varslede regionreformen som aldri kom. Regjeringen Solberg bestemte seg for i 2020 å ikke gå videre med forslaget om å overføre et større ansvar på kulturområdet til fylkeskommunene. Ytringsfrihetskommisjonen skulle blant annet sikre kunstnerisk ytringsfrihet og dens demokratiske betydning.
Hvis fylkeskommunene i Norge skulle styre mer kultur, er det kanskje vanskelig så lenge de ikke eier, gir midler eller sitter med et tydelig ansvar? Hvordan kan fylkeskommunene styre kultur gjennom demokratiske virkemidler og vedtak hvis grunnleggende demokratiprinsipper glimrer med sitt fravær i store deler av kulturfeltet i Norge?
Teaternytt har skrevet om at det er ikke bare er armene som er problemet.
Teaternytt har skrevet om hvordan kulturlivet er blitt overstyrt gjennom trenden med kortsiktige og prosjektbaserte kultursatsninger. Fokuset på satsning på enkeltutøvere har svekket ønske om demokratisk organisering i fellesorganisasjoner. Spesifikk særsatsingen viser sjelden en større kulturforståelse av ringvirkninger, og det mangler noen som tar hovedansvar for oppfølging, tilrettelegge og utvikle i samhandling med hele spekteret i kulturfeltet. Vi deler i stedet for opp og båser kulturlivet.
Jeg etterspør det motsatte av armlengder. Kommuner og fylkeskommuner sin helhetlige kultursatsning er svekket, og samtidig går de fleste rundt og tror lokalkulturen i dag blir tatt vare på av disse to forvaltningsnivåene. Ytringsfrihet i kunsten forsterker ikke med fritak fra et demokratiske system.
Brorparten av Norges kunst- og kulturfeltet ligger innunder Tippemidlene eller Kulturfondet, men ikke brorparten av pengene. Ved å være underlagt Tippemidler faller kulturen ut av det statlige og demokratiske bevilgningssystemet andre samfunnsaktører er en del av. De offentlige teatrene, og noen utvalgte enkeltaktører, ligger igjen på statsbudsjettet med mest midler. Vi skiller kulturfeltet i to og velger hvem som får hvilke privilegium.
Funksjonen til kultur og kunst
I NOU 2022: 9 viser Ytringsfrihetskommisjonens til at «kunst har egenartede funksjoner som ytringer. Kunsten kan for eksempel åpne det offentlige rom for ytringer om private forhold. Kunsten kan uttrykke intime og menneskelige erfaringer på måter journalistikken og vitenskapen ikke kan. Videre kan kunsten utforske moral og etikk på en egen måte.»
Kultur (der i blant kunst) må speile hele samfunnet – i dag. Ukontrollert kultur kan vise en sterkt usminket aktualitet, eller være akterutseilt. Vi har på den andre siden også «flink (ut)dannet kunst», der all debatten handler om kvaliteten i utforskningen av på en «personlig og genial måte». Men ingen kunst hverken ny og uavhengig – den preges av samfunnet den den er en del av. Som professor Anne -Britt Gran ved kulturstudier på BI ville ha sagt: Vurder kunst/kultur etter om den har relevans, kommuniserer, har en effekt, om den er underliggjørende, om den har et refleksjonsnivå og et formidlingspotesial. Dette er ikke gitt i form eller utøver.
Alt tolkes og lages ut fra hvem mottaker er og utøver er, det er mål og premisser. Kunst er (u)dannelse, mens kultur er tilhørighet, ritualer og ventiler, men disse flyter over i hverandre – både kommersielt eller smalt. Alt er ytring, men noe funker bedre der og da.
Høringsinnspillet blir god tanker som ikke kan settes ut i live
Ja, Viken Teaterråd skal skrive en høringsinnspill på Kulturlova, men jeg har egentlig ikke noe å si om en lov som ikke siden 2007 – på 16 år – har gitt ett eneste bidrag til amatørteaterfeltet. Det er trist at flere foreninger innen kultur og kunst stille har blitt utfaset de siste årene, uten debatt, i nedleggelse av 72/74-postene på statsbudsjettet.
Det mest fascinerende er å se at en kulturlov, og en velskrevet kulturmelding, ikke har noe funksjon. Selv om ingen er uenig i innholdet.
Jobben gjør ikke seg selv. Kulturdepartementet har hele tiden dialog med kultur- og kunstfeltet, men det hjelper ikke. Amatørteaterfeltet kan si: Ja vi er enige i alt, men vi har ikke muligheter til å hjelpe til.
Hvordan hanskes videre med et kulturdirektorat som foreløpig ligner på et udatert Kulturråd?
Kulturrådet byttet navn til Kulturdirektoratet i 2023. Funksjonene er de samme, det er de samme som jobber der og de vil holde på sitt. Det er som å gå inn i et gammelt lærerværelse der hver lærer følge den reformen de var utdannet under. Forvaltning i fylkeskommuner ble skolesekkprodusenter og kulturhusbyggere, mens kommuner ble driftere av hus og kulturskoler. Konklusjonen er at alle har nok med sitt.
Kulturdirektoratet dyrker ennå trua på kunstforvaltning gjennom Kulturfondet og ideen om «armlengdes avstand». De og deres kunstutvalg er spesialiserte eksperter på dette. De forvalter politiske vedtak ut fra sin kunstforståelse og utdannelse. Det her her det krasjer fordi kritikk, utvikling, kulturlov og kulturmeldinger funker ikke i dette systemet av kvalitetetsstemplere. Spesialistene trengs, men de kan brukes annerledes.
En kulturforvaltning skal følge opp hele kulturen, ta ansvar for ringvirkninger og følge vedtatt kulturpolititikk, men dette er langt fra realiteten. Store deler av kulturforvaltningen i Norge har levd sitt eget liv, og vi som er ute i feltet har sjonglert så godt vi kan.
Kulturlivet må bli en naturlig samfunnsaktør
Det er på tide å organisere opp kulturlivet samt bedre det offentlige systemet innen kultur. Kulturlivet må oppleve at organisering lønner seg mer enn hva den gjør i dag, og man må se hverandre. Kulturpolitikk og kulturforvaltning kommer i siste rekke i alle sammenhenger og har liten status. Det handler også om hvordan vi snakker om kultur og kunst, og dette var grunnlaget for etableringen av Teaternytt.
Forandring krever en større holdingsendring for å se hvor viktig kultur er i samfunnet. Dette krever kommunikasjon, forpliktelser, målrettet arbeid og samarbeid.
Det krevet et annet system. Det krever en ny tid!
