Inkludering sto på agendaen under årets teaterkonferanse på Gardermoen, og temaet skapte stort engasjement. I skyggen av situasjonen i Ukraina, har det fått økt fokus og en får en mulighet til å diskutere. Hvor aktive er vi i forhold til inkluderingsarbeid er vi i feltet vårt? Og er egentlig inkludering bare en naturlig en del av teaterryggraden vi alle har i oss? På teaterkonferansen deltok Ragnhild Arntsen, fra Sjiraffen kultursenter i Trondheim. Hun er glødende opptatt av temaet og har mange års erfaring med å jobbe med inkludering i teater hos mennesker med ulike funksjonsnedsettelser.
-Menneskene jeg jobber med på Sjiraffen har tilretteleggingsbehov hele livet, og familiene er gjerne slitne. Jeg kommer utenfra, er teaterpedagog og jobben min er å skape scenekunst sammen med dem. Over mange år har jeg bygga meg opp kompetanse og erfaring på dette feltet, og sett hvilken egenverdi det gir aktørene at de blir tatt på alvor.
Funksjonsnedsettelser kommer i alle varianter, og Ragnhild og alle de andre instruktørene på Sjiraffen kultursenter, veit at dette er ikke ei homogen gruppe. Det er ulike behov, og en må se ressurs og potensial i aktørene. Og det er kanskje der en ofte møter på første hump i veien i forhold til inkluderingsarbeid i teaterfeltet? Humpene setter begrensninger i forhold til å se mennesker som ressurser, alle har noe å tilby og alle kan bidra, en må bare se og anerkjenne det?
– Min erfaring er at det er fravær av kommunikasjon som ofte er til hinder. En må ikke bare si at du skal få være med, du må faktisk få en reell mulighet til å være det. Og det finnes veldig mange måter å kommunisere på, for eksempel møtte jeg ei dame med persisk som morsmål da jeg skulle ta toget for ei tid tilbake. Hun kunne ikke norsk, jeg kunne ikke persisk, men vi klarte å kommunisere via Google translate. Det som var litt trist var at hun fortalte at jeg var den eneste nordmannen som hadde i hele tatt prøvd å kommunisere med henne. Men hva forteller det oss? Jo, at vi gjerne vegrer oss for å prøve å kommunisere. Men ofte er det ikke så mye som skal til for å få det til, det viser jo bare dette møtet mellom henne og meg.
Og det er gjerne ikke så mye som skal til for at inkludering skal lykkes, heller. Første budet er at en ikke må være redd for å prøve å kommunisere med mennesker som er annerledes enn deg sjøl – en må bare finne ut av hvordan en kan klare å kommunisere, ofte låser en seg til talespråket. Men det er mange andre måter å kommunisere på også, som for eksempel tegn-til-tale eller kroppsspråket. Inkludering i praksis er også første skrittet til integrering, det er en nødvendighet.
Størst hjerte i forhold til kroppen
I et teaterbeid på Sjiraffen kultursenter er det viktig å skape felleskapet som gjør at alle aktørene føler seg trygge.Der er alle sjiraffer, hvilken funksjonsnedsettelse du har er sekundært. Symbolsk sett er alle aktørene flekkene på sjiraffen, og det er også dyret med størst hjerte i forhold til kroppen. En fin måte illustrere hvordan de jobber og tenker, og som igjen skaper identitet og fellskapsfølelse. Vi har alle behov for felleskapet, uansett hvilke lodd livet har utstyr deg med.
Anvendt teater
Når en går i gang med prosessene med å skape forestillinger, er Ragnhild opptatt av de skal ha god, kunstnerisk kvalitet. Det er ingen grunn til at de ikke skal ha det, og det gjør noe med eierskapet til hva som foregår på scenen og at kan være stolt av det som vises for publikum. Derfor blir det også pedagogens jobb å sørge for at gruppa lykkes, slik at aktørene for utfordringer som passer dem og at det er gode prosesser i forkant. En bruker gjerne til anvendt teater, eller deviced, der en utarbeider stykkene sjøl og har teknikker for å sørge for at både ressursterke og ressursvake skuespillere skal lykkes godt. En måte er å skape hjelpereplikker, da gjør det ikke noe om en replikk faller ut.
-Dette er jo ei målgruppe som kan bli sett ressursvake på flere måter, men de fortjener at det som lages er bra! Dessuten er det gjerne voksne som sitter inne med arsenalet sitt av fordommer, barn tenker derimot helt annerledes. En starter med å kartlegge aktørene, en må finne et realistisk potensial i forhold til både bevegelse og tekst og se på løsninger. Jeg hadde en aktør med selektiv mutisme, som jeg ikke la noe press på i forhold til replikker. Hun trivdes godt i gruppa, og så skulle vi sette opp ei forestilling der hun kunne få velge hvilket dyr hun ville være. Hun ville være kreps med stor hale, noe vi fikk ordna med, hun var veldig fornøyd. Og plutselig kom replikkene av seg sjøl som en forlengelse av alt dette. Dette er en av våre mange solskinnshistorier!
En finner likheter med alle
Kanskje det er slik at vi alle trenger å utfordre komfortsonene våre innimellom. Det foregår mye og naturlig inkluderingsarbeid i våre amatørteatergrupper, men det er ikke sikkert det skader å utfordre seg sjøl fra tid til annen. Ragnhild er iallfall klinkende klar, hun oppfordrer feltet til å prøve framfor å ikke prøve og til å møte alle på samme måte.
– En finner likheter med alle! Og all integrering starter med inkludering!
