Vinteren har i år klamra seg fast rundt omkring på østlandet, på samme måte som revyene klamrer seg fast til bygdene. Det er akkurat som om den vil leve, den klorer seg fast på teaterkartet som en trassig lillebror som ikke vil gi fra seg favorittleka. Jeg har vært så heldig å få se en del revyer det siste halvåret, sjangeren er litt fremmed fordi jeg har aldri spilt revy sjøl og heller ikke sett så mange. Der jeg kommer fra spilles det lite revy, det spilles mye annet teater, men ikke denne sjangeren. Det å prøve seg på humor er også et vågestykke, og en veit aldri helt hvilken retning det tar.

«Det er publikumet som har makta, det er der forestillinga havner og skal tas i mot, det er der puls og pust befinner seg.»
Når jeg kommer inn scenerommet er salen fullsatt, det er energien til et revypublikum som befinner seg der inne, jeg kjenner den igjen med en gang. Lufta er full av forventning, folk kjenner hverandre og småsnakker sammen rundt omkring i seteradene, de gleder seg til å humre. Det slår meg at det er ikke så ofte at jeg har hørt revypublikumet gapskratte når jeg har vært rundt omkring på forestillinger, slik en kunne oppleve når for eksempel Hege Schøyen og Grethe Kausland spilte Stælken Gundersen og Knerten Olsen i sine glansdager. Eller når Øivind Blunck hadde sine fantastiske slapsticks over scenegulvet i sine revyer. Jeg har hørt folk hyle i salen av latter av det, uten mulighet til å komme ut av det, og skuespillerne må bare vente med å gå videre til det har roa seg naturlig. Lokalrevypublikumet humrer mer, og det humres jevnlig, det er sjelden helt stille i salene. Det er som en jevn dur som følger forestillingene fra start til slutt, en slags motor av felles referanserammer – med frustrasjoner og gleder om hverandre. Et lokalsamfunn er sammensatt, på godt og vondt, men jeg trur også at det ønsker speilinga som denne direkte teaterformen gir. Det er publikumet som har makta, det er der forestillinga havner og skal tas i mot, det er der puls og pust befinner seg. Når revyen oppleves relevant kommer humringa naturlig.

«Det gir skuespillerne en fin mulighet til å flørte med publikumet sitt.»
Jeg slår meg ned på første rad, ved sida en litt eldre herre som har satt på seg ei pen skjorte for anledninga. Det er tydelig at han har pynta seg og med det gir en honnør til forestillinga. Jeg spør ham om han kommer fra Modum, han bekrefter at han er en ekte «moing» og har sett de fleste revyforestillingene både i Modum og Hønefoss. Kona har vært lokalpolitiker i mange år, og jeg kan forstå at politikerne reiser på lokalrevy, det er der både ventilen og sidespeilet er. Og jeg må smile litt, for det svirrer stadig i praten rundt meg om at stedets kommunedirektør kommer på forestilling og revyen har en parodi av henne. Hvordan vil hun motta den?

Modumrevyen i Vikersund ufolder seg musikalsk, og parodien av stedets kommunedirektør er rett og slett underspilt sang med overspilt dansing. Sjøl har jeg ingen referanser til det politiske landskapet, langt mindre kommunedirektøren, men jeg koser meg over karikaturen som presenteres. Budskapet er uansett ikke til å ta feil av! Det virker som om publikumet også trives med at ramma for forestillinga er film og filmmusikk. Det gir produksjonen en fin helhet, og samtidig gjelder det å bruke styrkene i et ensemble. Dessuten gir det skuespillerne en fin mulighet til å flørte med sitt publikumet sitt, fordi alle har i det store og hele et forhold til melodiene fra før. Hvem har ikke hatt sine runder med landeplagen «Barbie Girl» i øregangene for eksempel?
«Så du da de dro fram gitarene og begynte å spille? Da trodde jeg et lite øyeblikk at jeg var på konsert! Det var artig.»
Når en besøker ei forestilling er det alltid interessant å lytte til praten i korridorene etterpå, det er kanskje der kan en overhøre de ærligste tilbakemeldingene. Etter at applausen har lagt seg sniker jeg meg ut dit og finner meg et hjørne sammen med med kaffekoppen min. Hva snakker gjestene om? Der ute finner jeg kommunedirektøren svirrende rundt, hun har pynta seg med rød bluse og virker fornøyd der hun stiller seg i kioskkøen og prater med noen gjester. Rundt ved bordene går praten løst og fast, kanskje først og fremst om det har hygga seg og hatt glede av forestillinga, men også om musikken. De opplever det som noe nytt og annerledes at revyen har ei dreining mot musikkteater, samtidig som den har en tradisjonell oppbygging med alle de kjente elementene. Men det ligger et tydelig konsept i bunnen, som binder det hele samme med ramme og rød tråd. Det er fint å se at en også kan leke denne med sjangeren og ikke minst at publikum tar det i mot med puls og med pust! Som ei litt eldre dame kommenterte til reisefølge sitt på vei ut døra: «Så du da de dro fram gitarene og begynte å spille? Da trodde jeg et lite øyeblikk at jeg var på konsert! Det var artig.».