Sola skinner i all sin prakt når Teaternytt besøker Nesodden for å se Teaterfabrikken spille «Ko-Ko». Solstrålene treffer et nedslitt samfunnshus, men bygget er fylt med yrende liv og jeg ser barn smetter ut av dørene med teatersminke i ansiktet og store smil sammen med familie og venner. De har akkurat spilt ferdig og nå skal lokalet gjøres i stand til neste gruppe. Når jeg går ut av bilen, hører jeg barnestemmer runge ut gjennom et åpent vindu, de gjør unna siste sangøving før de skal spille for publikummet sitt, og en kan kjenne spenning og forventning omtrent renner nedover veggene. Plakaten forteller at det er ingen berømt musikal som skal fylle samfunnshuset med teater, men ei musikkteaterforestilling, som ungene har vært med å jobbe fram sjøl sammen med instruktør sin, Margrete Bratberg. Hun har skrevet både til og for dem, slik at de får oppleve å spille teater med høgt mestringsnivå og med stor spilleglede. Og det er liten tvil om at dette har vært blitt tatt godt imot i lokalmiljøet, når jeg går inn i lokalet vrimler det både av fugler og familie, der også.
Kultur uten kulturhus
Det er et paradoks at Nesodden, som er en kulturvugge i forhold til at mange kunstnere bosetter seg der, ikke har et eget kulturhus. Samfunnshuset er et sambrukslokale, der en må ta hensyn og Bratberg kan fortelle at de fikk ikke komme til før torsdagen i forkant av spillehelga. Det gjør også noe med valgene hun må ta som regissør, scenografien er enkel og kostymene er det samme, slik at aktørene skal klare raske skift. Titteskapscenen har for anledninga blitt gjort om til sitteplasser for publikum, scenen er på gulvet i andre enden av lokalet med kun et svart bakteppe, slik at aktørene ikke blir i konkurranse med scenografien – de skal synes og være i fokus. Ekstra hyggelig er det å observere at lokalavisa har tatt turen og dermed dekker arrangementet, dette er ikke en selvfølge i amatørteaterfeltet lenger.
Teaterflokken skapes
Det å sitte som publikummer i et scenerom der det er gjort maksimalt ut av hva en har til rådighet av ressurser er en flott opplevelse i seg sjøl. Det er tydelig at publikum koser seg, de humrer av gjenkjennelsen stykket klarer å få fram med å bruke stereotypene og en ser hvilke regigrep Bratberg har gjort i prosessen med mye søkelys på ensemblearbeid. Og det er akkurat dette som er så viktig i teater – en må skape en flokk, der alle føler eierskap og ansvar for både prosessen og produktet, og hvor en kan få utvikle seg både som skuespiller og menneske. – Hva har skjedd med ungen min etter at det begynte med teater?, får jeg høre av og til, forteller Bratberg i etterkant av forestillinga. – Og det er akkurat dette som er magien med teater, den endrer deg fra innsida og ut.
Og mens sola skinner på Nesoddens teaterbarn, er det fint å være vitne til at det gjøres et godt, pedagogisk arbeid nede på grasrota sammen med god frivillighet, som ser verdien av arbeidet som gjøres. Det gjør at en ikke blir usynlig.
