I Nittedal bor den en ung gutt, hans største drøm er å kunne jobbe med teater. Han heter Henrik, gikk på Medier og kommunikasjon på videregående og har spilt i mange forestillinger i Nittedal Teater. Han har også produsert egne forestillinger. Da jeg kommer på besøk i leiligheta hans, sammen med daglig leder i Nittedal Teater, forstår jeg hvor glødende engasjert han er i teater og hvor viktig det har vært i livet hans, men også hvor naturlig det har vært for ham å finne sin plass i det lokale teateret. Lene Hagen gir ham en klem før intervjuet starter, og jeg finner plassen min i sofaen. Henrik er en sjelden aktør på scenen, han sitter i elektrisk stol fordi han har CP. Som Lene Hagen tydelig poengterer:
-Du har spesialkompetanse som skuepiller på fire hjul!
Jeg er nysgjerrig på hvordan reisa hans har vært. Alle kan være enig om at inkludering er veldig viktig, men hvor stor er avstanden mellom ord og handling når det kommer til stykket? Gjør vi i praksis det vi sier med ord at vi skal? Henrik sitter på ulike erfaringer. Han var på audition i et annet teaterlag og fikk beskjed om at han måtte stå på venteliste, noe han antageligvis fremdeles gjør mange år etterpå. Han hørte aldri fra dem igjen, og mest sannsynlig blei stolen han bruker til et hinder for at han skulle få en plass i ensemblet. I 2008 så han Nittedal Teater sette opp «Den triste kongen» og da var det gjort. Han visste etter den forestillinga at dette var noe han ville drive med.
– Som tilskuer fikk jeg et Steven Spielberg-moment da jeg så den forestillinga. Jeg fikk en lysstråle i hodet, og jeg bare visste at jeg måtte drive med dette her, dette er helt enkelt min oppgave i livet!
Til slutt endte han opp på gamle Nittedal ungdomsskole, der blei han tatt i mot med den største selvfølge av Nittedal Teater og har fått muligheten til å utfolde seg på scenen. Det var aldri noe alternativ at han ikke skulle få plass, og Lene tok utfordringa på strak arm. Hun utdyper:
-Hvorfor skulle ikke det være mulig? Jeg så ingen grunn til at vi ikke skulle få til det, det var nærmest en selvfølge. Jeg tok kontakt med en av instruktørene våre, og vi var enige om at dette og da var det gjort. Henrik blei en del av teaterlaget!
Henrik har fått prøve seg i mange ulike roller, alt i fra speilet i «Snøhvit og syv dverger» til dåren i «Peer Gynt». Han har også fått lage egne produksjoner, fått prøve og feile, slik alle andre også må gjøre. Han fikk jobbe med prosjekter som passa aldersmessig og med utfordringer, dette har han lært mye av og gjør at han i dag driver Teater og Entertainment. Men likevel er veien lang å gå for inkludering skal skje i praksis og ikke bare i ordet, for hvor er alle med ulike funksjonsnedsettelser på norske scener? Hva er det som gjør at de som oftest holder seg unna?
Les mer: Hvorfor har vi ikke flere i rullestol på scenen?
Samtalen fører oss inn på skuespilleren Peter Dinklage i «Game of Thrones», for det finnes forbilder der ute og det er skuespillere som har gått foran og vist vei. Peter Dinklage er kortvokst, og hadde i mange år problemer med å få gode roller, men så blei han tilbudt rolla som Tyrion Lannister – og tv-serien blei en av de mest populære i moderne tid der han var et viktig bidrag til det. Han er først og fremst en rykende god skuespiller, høyden gav karakteren bare ekstra dybde. Og publikum oppdaga at skuespillere med andre kropper og andre ressurser har noe på en scene, eller foran et kamera, å gjøre. Henrik har lignende erfaringer, da Nittedal Teater satte opp Prøysenmusikalen «Du skal få en dag i mårra» var det han som sang «Jørgen Hattemaker». Teksta er vond, og nettopp fordi det var Henrik som sang den, var det ikke ett tørt øye i salen og den blir fremdeles snakka om i lokalmiljøet. Han har også satt opp forestillinga «Hemma humor», der han bruker sin egen funksjonsnedsettelse som tema og ikke minst at han har vært ute med skjult kamera og gjort pranks med folk, der han utfordrer fordommene våre ved å gå veien via humor. Han er ikke redd for å teste ut nye konsepter og eksponere seg, sjøl om det også kan være slitsomt.
-Enten går det til himmels, eller så går det til helvete. Jeg har begge erfaringer, men noe av det morsomste jeg har gjort er å intervjue Ulrikke Brandstorp for nettsida mi. Lene ble med og tok med kamera for å filme alt sammen. Vi skulle se «Mamma Mia», og jeg hadde fått beskjed om at jeg skulle få snakke med en i ensemblet etterpå, men visste ikke hvilken skuespiller. Da hun kom ut, måtte jeg bare hyle rett ut av ren glede!
Og Henrik er et forbilde, han har gang på gang vist at det er mulig å få til det utruligste så lenge en bare har nok pågangsmot og mye vilje. Han kommer lett i kontakt med folk, noe som har resultert i bekjentskaper i Kristiansand Dyrepark og musikkteateret «Elden» på Røros. Han sender mail og spør om han kan få treffe dem, og det resulterer i møter med ulike skuespillere og produsenter. Dette setter han stor pris på, men likevel har han en bønn til verden:
-Don’t judge a book by its cover! Dere må se muligheten, ikke begrensningene!
Alle foto: Lene Hagen
Les på Teaternytt:
