Ikke skill bastant mellom de profesjonelle og amatørerene

Ett av Viken Teaterråd sine mantra er: Teaterfeltet i Viken jobber lokalt, regionalt og nasjonalt i en symbiose mellom det profesjonelle og amatører.

Hvis et regionalt nivå ønsker å lage et skarpt skille mellom profesjonelle og amatør skader det teatermiljøet. Det skaper unaturlige fronter, ingen tilvekst eller fremvekst av unike arenaer.  Kulturdepartement, Norsk Kulturråd og 51 kommuner i Viken arbeider ut i hele teaterfeltet. Viken Teaterråd ser gjerne mer av det i kulturavdelingen i Viken fylkeskommune.

Flere og flere profesjonelle utøvere lever ikke av teater, eller den teaterdisiplinen de er utdannet i. Det er langt mellom teateroppdragene i Viken og mange arbeidssøkende teaterfolk i Østlandsområdet. Det presser honorarene ned. De fleste profesjonelle betales ikke etter takster, og arbeider langt utenfor arbeidsmiljøloven.

Amatørteateret i Viken leier inn profesjonelle, og de leier seg inn på offentlige scener. Teatermiljøet består av:

1. profesjonelle produksjonsenheten medamatører på scenen, og de drifter gjerne i tillegg egne teaterskoler
2. frivillige teater organisasjoner som bruker profesjonelle i sammen med amatører på scenen og i produksjonsapparatet.

Teatergruppene kan utad se helt like ut.

Frigrupper er det få av i Viken i 2021, og de produserer gjerne med støtte fra Norsk Kulturråd eller på oppdrag i DKS. Aktørene i frigruppene er ofte nyutdannede og prøver å etablere seg. Enkeltkunstneren har alle typer jobboppdrag for å få endene til å møtes. Ved profesjonelle teateroppdrag finnes det en uskrevet regel: å ikke nevne at de arbeider med amatørteater, heller hvordan de erverver sin hovedinntekt.

Høna eller egget; kommer talentet og kvalitet uten et teatermiljø med gode rammer?

Det er lite bærekraft i å plukke talenter, eller å bare oppdage det nye som rører seg i scenekunsten. Med denne metoden vil en fylkeskommune fraskrive seg ansvaret for teaterfeltet. Det overskygge behovet for grunnleggende rammer for å overleve og utvikle seg i teater.

Den andre metoden er å så, og deretter høste frukter. Sats i de teatermiljøene som allerede finnes i Viken, og unngå små kunstige regionalstyrte prosjekt. Mangfoldet mangler ikke, men vi må lete med andre øyne. De lokale teatermiljøet i Indre Østfold kan være preget av en mann med gård, teaterutdannelse fra Verdalen, og røtter i Russisk teater. Lytt til hva han ønsker og trenger, og så i hans nettverk og lokale forankring.

Kvalitet duger ikke som kulturpolitisk kompass. Kvalitetskriterier endres etter hovedmålet. Hver enkel skolerevy har et egne mål. Se de målene, og ikke alt annet denne revyen og forestillingen ikke er.

Riksteaterets offentlige rammebetingelse er langt unna hva en frigruppe kan rutte med i en produksjon. Si de turnerer til samme kulturhus. Begge ligger under samme takstene for turneutgifter, honorar, billettpris og leie. Frigruppen produserer produktet under minimale rammer i forhold til Riksteateret. Dette skaper klasseskille og en urimelig markedskonkurranse for frigruppene og gapet har økt de siste 15 årene. Følgen er at frilanserne skjærer ned på hjelp med manus, regi m.m. og dette skader produktet fordi rammene gjør dem ikke gode, uansett talent. Dagens freelancer trenger mer spill erfaring over år for å utvikle talent og uttrykk.

Å bryne seg på nye ting utenfor sitt vante miljø er bra for både amatørteater og profesjonelt teater. Dette stimulerer og skaper verdifulle faglige nettverk. Teaterfaget må være i sentrum for talentutvikling – og ikke enkeltgeniet. Konferanser, festivaler og møteplasser støttes av fylkeskommunen på regionalt plan kan derfor være et viktige virkemiddel for dette.

Flere av de offentlige støtteordninger for profesjonelle støtter de talentfulle, gjerne med 100% offentlig støtte til sammen, for både produksjon og opp til 3 års grunnstøtte. De støttes dermed i startfasen for å etablere sitt talent, men etter fasen funker sjeldent. Hvis talentet har vist seg frem skal de kunne leve videre uten støtte – er tanken. Forestillinger har levd videre og hatt suksess i 10 år og mer, men springbrettet for en inntektsgivende kunstkarriere uteblir for nesten samtlige.

Amatørteater støtter talentet indirekte ved å gi dem utfordringer i tilrettelagte produksjonene og undervisning,  det vil si det står et apparat rundt dem. Opp til nylig levde amatørteater på 80 % billettinntekter og medlemsavgifter, og kvaliteten vi vurderer er bevisste valg i hver gruppe og ressurstilgang. Noen amatørteatergrupper vil ikke fokusere på dyr innpakking, mens andre vil bruker masse tid og penger på det. Noen vil ikke profesjonalisere, men vil heller bruke frivillige av mange grunner. Noen velger ha audition for roller, mens andre er imot det. Kunstneriske valg må derfor falle for pedagogiske valg og selvfølgelig er noen amatørteaterproduksjoner teaterfaglig bedre enn andre – men vurder det i lys av kvaliteten i selve aktiviteten.

I Viken oppsøker aktører som vil frem flere produksjoner og teatergrupper.  Det har blitt mer vanlig at de profesjonelle kommer tilbake til sin lokale amatørgruppe etter utdanning, og får betalt for å dele sin kunnskap og drifte teateraktiviteter. Moderat profesjonaliseringen i amatørteatergrupper har dermed gjort dem til rugekasser for fremtidige teaterfolk på og bak scene.

I det siste har Viken Teaterråd registret i sine søknadsbunker at flere amatørteater runder over 50% i offentlig støtte. De bruker flere profesjonelle og satser på barn og unge. Før ble de profesjonelle bare leid inn i støtteapparatet, mens nå ser vi dem i tillegg på scenen. De fleste søkerne vil settr opp det samme repertoar innen kjente musikaler, og hovedfokuset har for flere amatørteatergrupper blitt å tjene nok penger på større og mange produksjoner og teaterskole. Idealisme, frivillig stab og teaterfag er sterkt inne i dette, og det finnes et mangfold av amatørteater, men dette representerer flertallet. Trenden gjenspeiler seg på dramalinjene, de er fylt av ungdom med over 10 år er erfaring fra kjente musikaloppsetninger. Hvis vi har talenter i teater i Norge, har vi det innen musikalteater. Til og med spelene i Norge begynner å fylles med barn og ungdom, og har blitt rene musikaler om lokalhistorie.  Spelene startet en profesjonalisering av voksenteater i amatørteater på 1980-tallet, der de hentet kompetanse fra de kjente offentlige teatrene, og fikk en egen støtteordning i Kulturrådet.

Oppblomstringen av skolerevyer i Viken siden 1990-tallet skapte ikke en ny revygenerasjon, og de ble kjendiser innen stand-up, TV og improvisasjons teater. Talentfulle skuespillere fra noen av de beste utdanningsinstitusjonene i utlandet havner sjelden på norske offentlige scener, men noen har markert seg i frigruppe, TV og film. De fleste av disse skuespillerne har sitt utspring i amatørteater.

Hva med en helhetlig bredde satsning på teaterfeltet?

Kulturskolene satser på produksjoner og opplæring i teaterfaget, og talenter trekkes til amatørteater, skolerevyer eller kulturskoler fordi de trenger en arena og miljø der de for utfordringer. I dag møter talentet som regel utdannede teaterfolk som kan veilede og gi dem muligheter. Teaterutdannede folk ute i feltet og på kulturskoler tar alle på alvor, både de som vil videre og de som vil innom en teateraktivitet. Noen talenter kommer etter mange år med erfaring, og supertalenter faller fra fordi de ikke tar faget på alvor. Derfor kreves det breddesatsning for få talenter.

I dag blander flere profesjonelle med amatører på scenen, og dette understøtter en håndverksmessig opplæringsside i teaterfaget. En amatørteatergruppe kan ha alle aldere og nivåer, der modning skjer over tid gjennom veiledning og erfaring. Det motsatte er fagspesialisering i teater etter alder og nivå, eksempelvis teaterlek for 6-åringer. Begge metodene er bra, og bør satses på. Dramalinjer, høyskoler, folkehøgskoler og videreutdanning er springbrett videre, og alt dette er teaternæring fylt med dyktige fagfolk. Derfor blir ofte egne regionale talentprogram veldig rart.

Innen det profesjonelle feltet er det verre, og jeg ser de mest talentfulle profesjonelle falle fra. De uten albuer eller nettverk har ingen sjans fordi det finnes bare utvelgelsesmekanismer og ikke bred satsning over tid. Kanskje 1 av 10 overlever en kort periode, og det trenger absolutt ikke være den begavede. I tillegg trenger teaterfolk år å utvikle seg og få riktige utfordringer og dette kan være umulig i et råtøft og lite teatermiljø i Norge. Offentlig betalte oppkjøpere og profesjonelt drevende scener finnes det flere og flere av. Men hva fylles vi dem med?

Nettverk (skoler/amatørteatermiljø) og teaterfamilier har fått større betydning for å lykkes og dette er unorsk å snakke om. Det skjer på flere felt, både i idrett, musikk, og andre yrkesgrupper. Problemet oppstår når nettverk ubevisst ekskluderer mangfoldet. Det å skape motpoler, åpne nettverk og arenaer over tid er en regional utfordring.

I dag er en korte utøvende karriere vanlig, eller å ha sporadiske oppdrag. Produsenter og scener hyres inn, og har færre faste ansatte. Samtidig har det vokst frem selskaper, allianser, agenter, og andre type løsninger. Regionalt nivå må jobbe målrettet med for å støtte en utvikling innen teaterfeltet og kulturnæringen.

Ikke skill bastant mellom voksen- og barneteater

Frilansere presses i dag inn i en evig karusell av å produsere barneteater eller drifte barneteatergrupper i usikre rammer. For mange er dette forutsetningen for å ha teater som hovedinntekt. I flere tiår med sterk offentlig satsning rettet mot kultur «av, med og for» barn har bidratt til overskygging all former for voksenteater. Heldigvis har Norsk kulturrådet og Viken fylkeskommune styrke voksenteater innen amatørteater gjennom støtteordninger.

Regionalt trenger kulturen strategi for arenaer, infrastruktur og utvikling. En må gi gode ramme for en bred lokal teaterkultur, og sublimer lokal og nasjonal satsning, og hovedorganisasjonene for frivilligheten i Viken meldte inn behov for lokaler. Viken fylkeskommune åpnet for gratis utleie av regionale lokaler for frivillige teaterorganisasjoner. Det styrker alle typer teater, uansett alder.

I et barneteater kan det være med flere voksne enn barn. De voksne og eldre sitter i styret og er i arbeidsgrupper, mens vi teller bare barna.  En teatergruppe består i innerste ring av 12 barn, i neste ring er det 3 profesjonelle betalte i 10 % stilling og teatergruppen har 20 frivillige voksne i arbeidsgrupper og styret. Orkesteret er kanskje ungdom fra kulturskolen og en profesjonell. I siste ring er det 200 publikum fra lokalsamfunnet, og de er ofte i alle aldre og bekjente. I tillegg viser teatergruppa utdrag gratis på den lokale bydagen, på gamlehjemmet eller på kulturskolen. Barna er om sommeren med i det lokale spelet, et familieteater. Dette er ikke et uvanlig eksempel.

Barnekultur skal være gratis i DKS, og dette er en flott tanke, men det har store ringvirkninger for de som ikke er subsidiert.  Det samme gjelder også voksenteater. Jeg har flere ganger vært på Nationaltheatret for en hundrelapp. Billetten ville egentlig kostet 1700,- uten subsidier. I motsatt ende kan ikke en voksenforestilling på kulturhuset ta mindre enn 450,- billetten for å ikke gå med underskudd. Disse to tingene skjer når produksjoner mottar så mye offentlig støtte at det ikke spiller noen rolle om publikum i salen betaler. Dette dreper stille alle de som er avhengig av billettinntekter. Et offentlig støttede teatre kan spille en kommersiell forestilling for 300,- billetten, mens en kommersiell aktør må ta 750,- for samme type forestilling. Barneteater har hatt lav status, men det har vært en økonomisk gullgruve for amatørteater, teatre og frigrupper. Dermed får vi mye teater for barn, og lite for voksne. Kulturpolitikk har ringvirkninger!

Viken Teaterråd vet ikke prosenten andelen for voksenforestillinger i Viken, men tipper en av ti. Ved å regne med familieforestillinger blir kanskje tallet tre av ti – og dette gjelder alle scener. Noen former for teater er forbehold flest eldre ungdom og voksne. Det gjelder spel, revy, laiv og improvisasjonsteater. Viken Teaterråd mener skjevheten ikke gagner teaterfeltet.

Om vi ikke teller dem – finnes de ikke!

I 1019 telte Viken Teaterråd 400 amatørteatre i Viken. I 2007 hadde ca. 2/3 av medlemmer i skuespillerforbund med postadresse i Oslo/Akershus, og mange av dem jobbet med amatørteater. Om du tar med dramalinjer, folkehøgskoler og skoleavslutninger økes antall produksjoner kraftig. Uten å ha belegg for det tipper Viken Teaterråd at det produseres nærmere 1000 teaterproduksjoner i året i Viken.  Det er ikke mer enn 20 i hver kommune, og i Bærum finnes det 40 teatergrupper med flere produksjoner i året med 4-30 spilledager. Dette generaliserer mange aktive, og arbeidsplasser for profesjonelle. Ansatte i kultur og kunst i Viken fylkeskommune må forholde seg til hvordan hele teaterfeltet ser ut i Viken i dag fordi det holder ikke at den ansatt er ekspert på kunstformen.

En del regional kulturpolitikk i Norge skiller mellom å skape, utøve, oppleve og delta i kultur. De fleste inne kultur flyter mellom de fire kategoriene. Her er to eksempler:

1. En profesjonell scenekunstner i Asker har en ny figurteaterforestilling i DKS i Rogaland. Personen har en fast 20% stilling i teaterfaget i den lokale kulturskole og setter opp spel hver sommer i Asker. Det sikrer 1/3 av hans hovedinntekt. Han er medlem i det lokale historielaget, og ser 2-4 spel rundt om i Norge hvert år.  Figurteaterforestillingen er plukket ut til å spille på verdens viktigste figurteaterfestival i Frankrike på høsten. Han søker om plass i en ordning i Stamsund for å få hjelp til å stramme forestillingen med en instruktør. I fjor rakk han å selge en 10 år gammel figurteater verksted konsept for 10-åringer i neste års DKS i Innlandet. Det er usikkerhet om hans makker, en figurteatermaker fra Oslo, kan være med til Innlandet. Figurteatermakeren har blitt produsent for en stor musikkfestival for barn.

2. En amatørteatergruppe i Ullensaker har en persisk 30 årig dramatiker blant seg. Et nyskrevet stykket blir et biprosjekt med 4 voksen fra amatørteatergruppa. De må øve i stua, og viser stykket en gang i blackboksen på barneskolen. Denne nye dramatikken med et aktuelt tema vises for 60 publikum, og blir plukket ut til Fringesfestivalen i Bergen.  Stykket oversettes til engelsk, de øver i sommerferien og reiser til Fringe i England. Flere mener dramatikeren må ta kontakt med Dramatikkens Hus eller Unge Viken Teater. Han vil helle skrive et spel og noen små lokale fortellingen hans kone kan bruke i undervisningen på ungdomskolen. Der han selv vil være fortelleren. Han er kulturskolerektor.

Amatørteatergrupper og profesjonelle scenekunstnere i Viken finner vi i regionale og nasjonale festivaler innen figurteater, revy, barneteater og scenekunstmarkeder. De kjøpt opp av kulturhus og DKS og til internasjonal utveksling. De er med i DUS og UKM, og turnerer på lokale kulturhus. Regionalt må vi ha en bred oversikt over teaterfeltet i Viken.

Det er omtrentlig 60 aktive lokalrevyer i Viken, og flere ønsker et faglig møtested. Revyen fikk et fagtilbud fra Revyfaglig senter på Høylandet i 2019, men i 1988 telte vi ikke revyer i Akershus Teaterverksted fordi vi ikke definerte dem som amatørteater selv om flere av de ansatte regissørene jobbet med dem på fritiden. Våre holdninger preger hvordan vi ser kulturen og hva vi mener er viktig kultur. Det er den største sperren for mangfold og bærekraft i teaterfeltet i Viken.

En uskrevet myte er at lokale utøvere utenfor byene er dårlige, mens en annen er at eldre utøvere er utdatert. Regionen kjenner dem ikke og de færreste kan leve av å være utøvende etter å ha etablert familie eller blitt eldre.  Levekårsundersøkelsene i kulturrådet av kunstnere var dystre fordi utøvere fyller etter hvert andre kulturstillinger. Kunne vi i Viken satse på andre løsninger?

Det hadde gagnet teaterfeltet i Viken at fylkeskommunen poengtert sin regionale tilretteleggende rolle i byråkratisk og politisk arbeid. Det må belegges gjennom ny og bred kunnskap og dokumentasjon om kulturfeltet i Viken, og ta opp i seg ønsker og utfordringer. Fylkeskommunen trenger en bredere fagtyngde om eget kulturfelt.

Det regionale nivået bør ikke bare være kvalitets sikrere og leverandører

Akershus, Buskerud og Østfold er alle tidligere fylkeskommuner i Viken. De satser fremdeles i Viken på utvalgte fyrtårn innen scenekunst, de har ansvar for dramalinjer i videregående opplæring og de er hovedleverandører av teater i skolesekken i Viken.

FN bærekraftmål skal etter hvert inn i alle strategiplaner i Viken fylkeskommune, også for kultur og kunst. Det kan være det moralske kompasset for å tenke mer åpen rundt å legge mer til rette en helhetlig strategi for teaterkunstnere og amatørteater i Viken. Teaterfeltet trenger bedre rammevilkår der ansatte i fylkeskommunen bør tre tilbake som oppkjøpere og produsenter. I det minste må de ha kjennskap til feltet.

Meld.St.8 (Kulturmeldingen 2019) påpeker i sitt siste kapittel hvordan samfunnet kan skape høy måloppnåelsen i kulturpolitikken. Gjennom å se virkemidlene og tiltakene på lokale, regionale og statlige nivåene i sammenheng, for fylkeskommunene finnes

deres nye regionale rolle innen kunst og kultur. Den utfordringen bør Viken fylkeskommune ta. Om ikke den regionale reformen ble fullført for kultur med kulturmeldingen i første omgang, trenger ikke slaget å være tapt. I tillegg kan vi nå få med FN sine bærekraftmål som felles ryggrad.