Det står dårlig til med lokaler i amatørteaterfeltet. Ville et forballag spille i et klasserom, øve på en flislagt gang eller bare få spille på en ordenlig fotballbane under kamp? Nei. Amatørteater må begynne å heve stemmen. Her er en utvidet versjon av innspillet Nettverk for regionale teaterråd hadde i Kulturdepartementet om lokaler og arenaer i frivilligheten i desember.
Hva mangler amatørteateret i på kulturscener til utleie?
Amatørteater trenger flere mellomscener med 120 -150 seter. Dette fant Akershus Amatørteaterråd ut i en undersøkelse om kulturhusbruk i 2012. Kulturhusene hadde store saler med 350 – 500 seter, som ikke amatørteateret greide å dekke opp uten øke inngangsbilletten. Flesteparten av amatørteatergruppene ønsket seg mindre saler med lengre øve -og spilleperioder, og med tilgang til lagringsplass, kjøkken, møterom samt arealer for å male, snekre og sy.
Teater trenger bak- og sidescene. Hvor mange korps bruker hesteskoen rundt scenegulvet som lager?Hesteskoen er vårt viktigste arbeidssted, det er her alle sceneskift med kulisser, sortier og entreer foregår. Hesteskoen i sort molton glemmes i flerbrukssaler, og få saler har midt -og fortepper. Et eksempel på hvilke holdninger en kan møte på kulturhusene er da teknikeren i lillesalen på Hamar Kulturhus ble sur på den turnerende teatergruppen som la rekvisittene sine på sidescenen – dette var hans areal! Sidescenene var fylt med alt fra innebygde veggskap til teknisk utstyr og stoler. Et annet eksempel på hvordan et scenerom kan bli mindre brukervennlig for teater var da flere scener i Akershus sparte kulturhusmidler på å kjøpe inndekning for mindre sal, med resultatet at halve salen ser alt som foregår på sidescenen og forkappen i taket mistet sin funksjon.
Lys og scenografi krever bommer i taket og mørklagte saler. Den nye kultursalen Flammen i Nittedal har et stort vindu på sideveggen, som nå er dekket til. For å ha bommer og lys trenger salene takhøyde og tekniske rom, og dette behovet tenker ikke alltid andre kulturutøvere over, men lys og scenografi er helt nødvendig verktøy i teater! Under en skummel scene i en flerbrukssal i Frogn går en i publikum ut av salen i sidedøra foran amfiet, og det utløste lyssensoren i gangen og plutselig sto flomlys sto rett inn i en nattscene. I flere, nye scenerom er det nå lyssensorer inn mot alle rom tilknyttet scenen.
Teatermagien trenger ikke forstyrrende publikumsinnganger eller scener med lav funksjonsgrad. På de eldre teatrene ligger som regel utgangsdørene på hver side bak amfiet – dette er for å ikke forstyrre. Dizzieteateret hadde teppe på gulvene for å dempe bevegelse i salen og utsalg i tre ulike barer, det var dermed tilrettelagt for at publikum kunne gå rundt under forestilling. I dag har derimot så og si alle nye kulturhus i Viken inngangen foran ved scenekanten, og utsalg på den ene siden av scenen. Publikum må derfor gå over forscenen og foran skuespillerne hvis de må ut under forestilling.
Alt er derfor ikke på stell for at scenerom skal være egnet for teateraktivitet. På Gjerdrum Kulturhus kunne vi ikke bruke røykmaskin for lyssetting fordi brannvesenet måtte komme fra Lillestrøm (nabokommunen) for å slå av alarmen. Vi fikk ikke bruke trekk (scenebommer) på turné i Telemark fordi den ansvarlige kinosjefen var sykemeldt. Jeg har opplevd at en skuespiller kom ut på gal side av scenen fordi skuespilleren møtte stengte dører på bakscenen da vaktmesteren hadde tatt siste låserunde.
Andre eksempler er at bakteppe henges flere steder inntil kinolerret, slik at skuespilleren må være 20 cm bred for å kunne bruke passasjen og samtidig ikke skade lerretet. Blålampene på bakscenene kan fort vekk være forsvunnet og reflekstapen i trapp og scenekant tatt vekk. Dette gjør at skuespilleren ikke ser hvor de skal gå i black-out, eller finner rekvisitter sine til neste akt, bak scenen.
Publikum trenger et amfi eller en opphøyd scene. Hvis publikumsgulvet er flatt må scenen være 80 cm høy for at alle skal kunne se tærne til skuespillernes eller se han dø på gulvet. Den hjelper også med en scene på 40 cm, men da ser vi skuespillerne fra knærne og opp og en kan ikke se at skuespilleren dør. Det er viktig at amfier ikke bråker når noen går i dem, slik det gjør i stillasmfiet i KulturArena i Aurskog-Høland kommune. Da hjelper lite å skryte av å ha «Norges beste akustikk» for musikk. Beklageligvis bærer heller ikke akustikken i denne salen skuespillerstemmer uten mikrofoner, og heller ikke de små barnestemmene på kulturskolen. I et annet kulturhus mente styret at ungdomsteateret lagde riper i parketten på scenen og nektet dem derfor å spille. Løsningen ble dansematter. Når ble et parkettgulv viktigere enn en ungdomsgruppe?
Aktører trenger garderober. Flere steder skifter skuespillere på rom langt fra scenen, og hvis det ikke finnes en bakscene må hurtigskift gjøres på ganger. I flere flerbrukshus finnes det gjerne bare toaletter i foajeen, og derfor må aktører møte publikum hvis de skal på do før forestilling, eller i pausen, og det er veldig upassende i kostymer og med sminke. Konsekvensen er at aktørene må holder seg under hele visningen. Hvem er ikke «tissatreng» av nerver? Garderober er også yndede lagringssteder for stoler, vinterdekk (!) og annet.
Mange steder er saler, amfi, garderober, og hesteskoen på plass, men dessverre har jeg møtt mye ansvarsfraskrivelse og mangel på kunnskap i scenehus. Erfaringen har jeg etter å ha regi på i gjennomsnitt 5 teaterproduksjoner i året i 35 år med både profesjonelle og amatører. Fremdeles er bakveggen turkis i Gjerdrum Kulturhus, fjøsmalingen (turkis holder fluer bort) er visst en gave fra «en storbonde», men veggen er ikke funksjonell for bruker og lyssetting. Lillescenen i Sandvika har etter 30 år ennå smekklås uten ringeklokke, både for de som skal til øvelse og for publikum – og derfor har røykere har blitt stengt ute etter pauser.
Jeg har vært i kulturhus og samfunnshus over hele landet. Et sted fikk jeg ikke stille lys fordi det manglet stige, mens et annet sted fikk jeg ikke lov til å parkere turnébilen ved bakrampa inne ved bakscenen. I Tønsberg manglet de ben til sine egne sceneelementer, mens i Olavshall ble det mørkt 10 minutter før innslipp og ingen av teknikerne på huset tok ansvar fordi de var innleid. Et annet sted krevde huset dobbel betaling fordi jeg etter utrigg sto en time på scenen (etter tilmålt tid) og lærte deres egen teknikker litt om «mapping» (prosjektering av scenografi).
Mange hus har ikke høye riggedører og derfor må vi bygge scenografi til 6 meter scenehøyde i 2 meters byggesett. En god del nye hus mangler rett og slett dører til innrigg. HMS og sikring blir ikke ivaretatt på i hus der ingen har ansvar, samtidig er dette vår arbeidsplasser som profesjonelle. Videre skal vi ta vare på de unge og voksne, og unngå ulykker.
Historiene er mange og gode å le av i ettertid, men de sier noe om tilstanden.
Utfordringer i amatørteaterfeltet i forhold til lokaler
Amatørteateret møter dyre kulturhus med for korte prøve- og spilleperioder. Flere rapporter viser at kulturhus står tomme over halvparten av tiden fordi det er lønnsomt for kommunen eller drifterne. Husene er profittstyrt, men ble godkjent politisk fordi det lokale kulturlivet trengte dem, men fåtallet av de lokale teatergruppene bruker de store, sentrale kulturhusene. Det er i hovedsak barne- og ungdomsgrupper med store musikaloppsetninger som tar dem i bruk, og dette er problematisk fordi mange kulturhus fungerer i dag som rene kinoer for omreisende kjendiser og kommersielle kulturtilbud, uten å fange opp lokale kunstnere eller utøvere som leietakere.
Teaterforestillingen utgjør 9/10 av aktiviteten og de mangler lokaler resten av året til prøver, lagring, verksteder og møter. Det vi også ser er at eier av lokale og eldre teatergruppene ofte kan sitte på et privilegium i et hus, lager, støtteordning, egne spille- og øvelokaler m.m. Teatergruppene med en rektorer eller kommuneansatte kan også ha flere privilegium, men de deler ikke nødvendigvis disse med andre eller nye teatergrupper. De mener de fortjener sine privilegium til evig tid. Det kan også gjelde for fordeling av driftstøtte.
I tettbygde strøk kastes teatergrupper ut av skoler og andre lokaler. Det er dyrt å leie sentralt, også fordi teater bruker å øve i 3-4 timers økter. I en intensiv periode jobber de gjerne hele døgnet. En teatergruppe «roter og bråker mye» og mange skyr dem som leietakere. En ser at elever får leie etter skoletid, men at de er ikke gamle nok til å skrive under kontrakten. Skolerevyen slipper stort sett til på skolene sine, mens lukkede dører i skolen for voksenteater begrunnes med at «det passer dårlig», selv om teatergruppene har rett til lokaler etter voksenopplæringsloven.
Vedtak i fylkeskommuner eller kommuner hjelper lite når ikke det er laget et rettferdig og fungerende bookingsystem. Derfor må eier må leie ut og ikke rektor. Skolene legger gjerne på ekstra vakt- og vaskepriser, og problematiserer nøkkelbruk, tid og lagring. Teatergrupper slipper til i små og uegnede klasserom. Bærum Teaterselskap fikk tildelt et gratis kjellerom med betonggulv, mens scener og spesialrom (musikk og teater) står tomme i samme bygg. Flere skoler og offentlig bygg vil ikke ha åpent etter 16.00, eller organisere utleie, fordi de ikke får betalt for det.
Begrunnelsen for et nei til utleie fra avdeling for videregående opplæring i Viken fylkeskommune var at de måtte ha på varmen i helgene om frivilligheten skulle være på skolene, og det hadde de ikke råd til i 2017 (!). Da tok en politiker ordet: «Jeg håper da inderlig at strømmen står på så ikke alle doene fryser – så det du sier er jo bare tull». Dermed kom vedtaket på at alle fylkeskommunale bygg i Akershus skulle åpnes og være gratis for frivilligheten.
Jeg tror ikke en vanlige innbyggere vet at en kulturscene kan koste opp til 10 000 per dag i leie og i tillegg betaler teaterguppene mellom 7o0- 800 kroner per tekniker i timen. Husene håver inn inntekter, og kommuner får gjerne det dobbelt igjen av hva de ga i tilskudd. Mer og mer av prosjektmidlene til teatergruppen går til å betale hus og teknikere og mindre går til aktivitet og profesjonelle kunstnere som musikere, instruktører, scenografer, dramatikere m.m. De profesjonelle får dårligere betalt i dag enn for 10 år siden. I Viken Teaterråd sin søknadsordning utgjorde teknikk- og lokalekostnader i 2006 ikke mer enn 40 % av utgiftene i rapportregnskapene, mens i 2022 utgjør det opp til 80 % av totalutgiften. Spel og skolerevyer har minst lokalutgifter.
Kan amatørteateret være en mer inkluderende arena?
Amatørteater kan «be med» bredere og angå flere. Vi må enten speile sammensetningen i nærsamfunnet, eller være til for en marginal gruppe (for eksempel døveteater.) En musikaljente vil ikke nødvendigvis spille Ibsen, og en inder vil kanskje ikke spille revy – men formidle persisk litteratur. En teatergrupper kan ekskludere i sine vante rammer. Ved å profesjonaliserer kan også teatergrupper miste noen på veien. I skrivende stund samles det i en rapport hvordan amatørteater inkludere i sitt felleskap. Rapporten avslører det unike omfanget og en stor takhøyde.
Flere hevder at aktiviteten på nærskolen eller biblioteket får naturlig med flere. De muslimske jentene på Romerike leser egne dikt på biblioteket der de gjør lekser, men de får ikke lov til å gå i den lokale teatergruppa, mens alenemoren slipper å rekke å kjøre guttungen hvis teaterøvelsen ligger på skolen. Det er små og store ting som utgjør inkludering, og det er gjerne helt enkle selvfølgeligheter man ikke tenker på.
Audition, lange prøveperioder, eller valg av stykke tiltrekker seg en type mennesker. Hvor vi spiller kan være en terskel for publikum eller et unaturlig sted å gå for noen. Frivilligheten har ikke ansvar for å tenke bredt, og kan være så sære de vil. Noen vil være laiver i et lukket miljø, mens andre ber med ukrainere til felles juletrefest hos teatergruppa. Teater har ofte i et lokalsamfunn stor betydning for trivsel, identitet og tilhørighet.
I mange grupper er alle like og de er en vennegjenger. Teatergjengen er sterk, og i min egen teaterkrets er likedan. Slippe til nye, lag noe annet og samarbeide med andre kan være krevende. Maktforskyvning som dette er komplisert for alle.
Viken er et av landets største jordbrukssamfunn, med 5 fortvoksne byer med mange samfunnslag. Gårdbrukere, pendlere eller nyinnflyttede trenger ikke nødvendigvis snakke sammen. Kommunene vokser og færre er like. Flere barneteatre i 2022 speilet mangfoldet på barneskolen i 1980, men ikke av i dag. Lokale forsamlingshus fylles av de samme som for 20 år siden. Teater favner mange typer, men de er oftes over gjennomsnittlig ressurssterke, veletablerte og priviligerte.
Ansatte teater- og kulturarbeidere kan pålegges å skape inkluderende arenaer. Det krever ressurser på kommunalt- og regionalt plan, og faste 100% stillinger, mens mange kulturkonsulenter forsvant på 2000-tallet. I 2022 vedtas strategier og planer, men jobben delegeres via prosjektstøtte. De frir til frivilligheten.
En betalt kulturarbeider kan være med å etablere og tilrettelegge for selvstendig nærkultur og mangfold. Mange steder blir kommunen hoveddriftere og eier. Kulturskolen og kulturhuset blir konkurrerende aktør med mer tilgang til lokaler, utstyr og ressurser enn frivilligheten. Kulturstillingene er flyttet over til kulturskole og kulturhus.
Lokalkultur trenger primært ikke hus og materielt utstyr, men tilretteleggelse. Hvis noen vil utfolde seg må kulturlokaler oppleves som sitt eget sted og være åpne. Amatørteateret flyter rundt i «sin egen sjø», mens alle i breddeidretten får tilrettelagte lokaler, blir lett organisert opp og har stillinger.
Hvordan få til mer bredde på amatørteaterarenaene?
Amatørteaterfeltet er styrt av prosjektmidler og det skaper ikke faste kulturarenaer. Det finnes ingen støtte til egne lokaler eller generell drift. Noen få teatergrupper har faste lokaler, de er som regel eid og driftet av kommunen. Amartørteater kan ikke leie faste lokaler med sporadisk inntekt og prosjektmidler som ikke åpner for drift. Jeg mener faste lokaler og jevnlig drift ville åpne opp for bredere deltagelse.
Teatergruppene trenger faste lokaler i sitt eget nærmiljø – et hjem og et sosialt møtepunkt. Det forutsetter bevilgninger til lokaler eller gratis lokaler. Kommuner kan åpner opp for enkel teateraktivitet inn på bibliotek, skoler, eldresentre m.m., men betal de som leder og planlegger aktiviteten. Mennesker går like mye på teaterøvelser for det sosiale som for å spille teater. Mannen med hesten er ikke med i spelet fordi han elsker teater, men han vil være med på det som skjer og er stolt av hesten sin. DET er bredde.
Amatørteaterfeltet i Norge trenger kartlegging og forskning. Kartlegging av lokaler og lokalbruk gir politikere og interesseorganisasjoner informasjon til å handle på et bedre grunnlag. Nasjonale fellesorganisasjoner for kultur har kartlagt lokaler, og det er nasjonalt gitt mer penger til fysiske kulturrom og teknisk utstyr. Det som mangler er å synliggjøre mønstre i lokalbruken. Vi trenger ikke flere kulturhus, som ikke blir brukt, eller bare er tilgjengelig for noen få. Bredden i amatørteateret er lite tilstede i disse kulturlokalene, og det må tas på alvor.
Er sirkulærøkonomi løsningen på tilgang til lokaler?
Ja, det er det. Sirkulærøkomi betyr rett og slett at det vi produserer må tære mindre på jordas ressurser. Bruk de offentlige lokalene som allerede finnes – hele døgnet – 365 dager i året. Det gjør at vi utnytter det vi har av bygg og energi. Vi bygger ikke masse nytt for noen få, og vi lar ikke lokaler stå tomme mesteparten av døgnet.
Masseutlån trenger smarte løsninger. Det krever at amatørteaterfeltet og eiere må tenke langt utenfor boksen, ha høyde under taket og gjestfrie hoder. I en markedsøkonomisk tanke vil vi ha ting for oss selv, eller kjøpe oss enerett til tilgang. Det er helt absurd i forhold til ressursbesparing. Det rare er; Jo flere vi blir i Viken, jo flere dører lukkes.
Jeg har erfaring med et «åpent teaterhus» der flere teatergrupper gikk og kom som de ville i 25 år. Ingen visste hvem som hadde nøkkel, og det fungert supert. Forsøk i Norge med døgnåpne og selvbetjente bibliotek har fungert utmerket. I en gammel, riveklar skole på Emma Hjort i Bærum har flere teatergrupper fått et felles teaterhus bare for øvelser, verksted og lagring. Det samme tilbyr i flotte Rosegården Teater i Kristiansand for alle byens amatørteatergrupper, og de har i tillegg en teatersal.
Ta vare på gamle samfunnshus. Alle skal ikke spille i byen, men de skal spille der de bor. Gamle samfunnhus eies av bygdeungdomslag, idrettlag m.m. Dette er organisasjoner med lang historie, og husene trenger ikke å forfalle samtidig som andre kulturaktiviteter trenger steder. Teatergrupper ter seg ikke noe bedre. I min hjemkommune har en gruppe siden 1980-tallet hatt gratis kommunale lokaler i 3 etasjer, mens en lik teatergruppe betaler 300 000 i året for et loft. En eldre teatergruppe har et kommunalt hus de ikke har brukt på 4 år, mens nye grupper ikke har øvelseslokaler.
Finnes det økonomi på kommunalt nivå til kulturlokaler? En ordfører fra Senterpartiet sa til meg: «Men Tone du må jo forstå et frivillig kultur er en sekundæroppgave i en kommune og kan ikke prioriteres». Det lokale teatret i hans kommune samler hele bygda, og er den mest villige dugnadsgjengen. De holder til i en nedslitt kino fra 1970-tallet, der den dyre driften og strømmen er overlatt til dem fra kommunen. Kommunen er fattig og sparer seg til fant. Dette må forandres!
Det mangler en vilje til å slippe til teater i lokaler. I en annen kommune i Oslofjorden ropte politikerne på hjelp fordi det «fløt» narkotika på ungdomsskolen. Den lokale teaterdamen tok grep med en gang, og startet opp et unikt tiltak som reddet minst 10 ungdom i løpet av et halvt år og snudde trenden. Hun ventet ikke på ekstra midler, lønn eller politiske vedtak. Den offentlig skolen åpnet ikke dørene, men Steinerskolen åpnet alle sine fasiliteter. De vet om kraften i teater og i en teaterpedagog.
Flere av våre medlemmer får ikke bruke kommunale bygg eller skoler i helger eller ferier, og overnatting har blitt helt uaktuelt. Amatørteater tar til takke med det de har og klager ikke mye. Men å bli med i en sirkulærøkonomisk løsning på lokaler tror jeg amatørteaterfeltet ville like.
Er FN sine bærekraftmål løsningen på lokaler og arenaer?
Ja, bærekraftmålene kan være amatørteaterets felles kompass, også på lokaler. Bærekraft er kort fortalt å ta vare på jorda vår, alle menneskene og naturen. Vi tenker at oljebransjen og andre skal ta seg sammen for miljøet, men det må vi gjøre det samme i kulturfeltet. Viken Teaterråd har laget en brosjyre for å si hva du kan gjøre i din teatergruppe. Viken Teaterråd jobber ett og ett tiltak inn i egen driften.
Bærekraftmålene begynner å synke inn i deler av amatørteaterfeltet. Inn i matservering, inntak av nye medlem, bruk av sminke, kulisser og kostymer m.m. Det gir en ny innfallsvinkel på lokalbehov, sambruk, og valg av type lokaler og arenaer. Det viktigste er at det er greit å prøve seg frem og ta litt om gangen.
Vi trenger en bedre organisering av amatørfeltet i Norge. Lite har skjedd etter nedleggelsen av Norsk Teaterråd i 2015. Uten felles organisering, eller en felles stemme, henger vi etter de andre på kultur- og frivillighetsfeltet. Bærekraft, arenaer og lokaler er saker amatørteaterfeltet hadde trengt å samarbeide om.
Type lokaler og arenaer gir signal på hvem som ønsker skal delta. På innspillsmøte ble vi bedt om å snakke om lokaler og arenaer for kultur. Nesten alle innlegg i Kulturdepartementet snakket om behov for fysiske lokaler, bevilgninger og materielle ting, mens få innlegg var inne på å skape gode arenaer for bærekraft, mangfold og bredde. Det krever ny tenkning og menneskelige ressurser, og mange tradisjonelle lokalene representerer ikke dette. De er ikke tilrettelagt hverken fagdyrkere eller hvermansen. Det er et tankekors.
Kort om finansieringen av lokaler og arenaer for amatørteater
Kort sagt kan momskompensasjon og tippemidler for lokaler fordeles bedre mellom kultur og idrett. Kulturfeltet må involveres aktivt og dele sin kompetanse i planer for nybygg, rehabilitering og ombygging både lokalt, regionalt og nasjonalt.
Konklusjonen er at teatergrupper møter ikke bare lukkede dører, men uegnede lokaler og dårlig tilpassede systemer.
Les mer om:
Hvordan kan du beregne lønn til en instruktør? Hvilke arbeidsoppgaver står til hvilken pris. Les mer i denne linken!
Veien for et manus fra skuffen til scenen kan være lang og krevende, men her er det noen tips for hvordan en kan få det til. Les mer i denne i denne linken!
Det kulturøkonomiske systemet som amatørteateret er en del av er ikke bærekraftig, det er grunn til bekymring. Les mer i denne linken!
