Lene Hagen: -Trettebergstuen skal redde idretten, men hvor er støtta vår?

Det er krisestemning i Nittedal, etter pandemien har det vært vanskelig å få i gang driftshjulene igjen kun via prosjektstøtteordninger for Nittedal Teater. Lene Hagen er daglig leder og er bekymra for framtida, forsvinner teateret fra kartet vil det ramme veldig mange – både barn, ungdommer, voksne og ikke minst de med ekstra behov.

-Før pandemien levde vi på prosjekter, som man tok ut lønn i fra. Det gikk helt fint den gangen, men i dag har vi færre prosjekter og det finnes ikke driftsmidler. Markedet er seigt, vi gikk på et underskudd i fjor på en halv million og må nå bruke av ressursene våre for å overleve. Hvis det blir stang ut på mange av søknadene vi jobber med nå i disse dager, kan det i verste fall bety kroken på døra.

I februar kom smellet, de måtte permittere sju kvelds- og helgevakter og lederne måtte ta vaktene sjøl. Dette har gått på bekostninga planlagt aktivitet og prosjekter og de har måttet si opp et kontor og en driftstilling. En stor søknad hos Helsedirektoratet fikk avslag, dermed er teateret avhengig av å få tilslag på to andre større søknader for å gå rundt. En spleis og støtte fra lokalt næringsliv har gitt et midlertidig pusterom, men det er ikke varig. Nittedal kommune bisto med 100.000 kroner i krisehjelp til drift, og håpet er at det er politisk velvilje for mer varige løsninger ved neste budsjettrunde.

Likevel er driftstøtte stikkordet, som er en mangelvare i feltet generelt sett. Det vil skape kontinuitet og sørge for at en kan bygge opp igjen aktiviteten etter pandemien. Prosjektmidlene er for usikkert og dessuten er det mye arbeid med dem. Lene forteller at hun ønsker seg rammeavtaler og driftstilskudd. I fjor sendte Nittedal Teater ut 150 søknader, alle er prosjektmidler. De har en fast konsulent som jobber med dette med fast, sjøl beregner hun  en dag i uka til de store og omfattende søknadene som for eksempel til Bufdir, mens de andre på huset tar ansvar for sine prosjekter. I tillegg går det bort tid til å skrive prosjektbeskrivelser, rapportere og jobbe med budsjetter og regnskap.

– Det er jo ikke egentlig dette jeg vil bruke tida mi på! Kultur skal ikke være å sitte på et kontor for å søke penger, for å sitte på et kontor og søke penger. Jeg ønsker jo å være mest mulig aktiv ute i feltet, jeg vil jo bruke mer av tida mi på det kreative! Men i dag går nesten all tid med til å jobbe administrativt, slik at jeg kan jobbe med det kreative seinere. Det er noe alvorlig galt.

Kreativ næring og kulturarbeidere

Det å ta seg utdanning innenfor kreativ næring er risikosport, det er få jobber og hvis en ønsker å skape sin egen arbeidsplass er det mange risikofaktorer. Norges største kunstnerorganisasjon, CREO, tar vare på freelancere og sikrer dem gode avtaler. Lene derimot, er kulturarbeider og gründer, og havner derfor mellom alle stoler. Hun ønsker ikke en lederstilling i kulturlivet, men å skape noe fra bunnen av i det lokalmiljøet hun bor i og har vokst opp i. Faren nå er at dette faller bort i et fravær av driftsmidler og feltet kan fort dø ut hvis ingen tar vare på det. Det å leve med litt risiko er noe av det hun liker, men nå er markedet så usikkert og en har mer enn nok med å få endene til å møtes for å få betalt alle faste utgifter.

Et av tiltakene de vurderer for å få til dette er å selge kostymelager og teknisk utstyr. Videre må en få ned kostnader og i siste instans blir det å fjerne de som går på engasjement. Da må en basere seg i større grad på frivillige, som igjen er mer ustabilt. Nittedal Teater har en egen tilrettelagt gruppe, Det Grenseløse Teater, som trenger spesialkompetanse og dette tilbudet kan fort forvitre hvis pengene uteblir.

I tillegg er tallene fra Ungdata tydelige, det er stadig flere unge som strever med ensomhet, flere blir uføre og flere får psykiske utfordringer. Det å ha et tilbud som Nittedal Teater har kan være redninga for mange, der en får arena for å få utfolde seg, etablere venskap og etablere nettverk. Lene forteller at da de etablerte WonderLAN, et tilbud litt på sida av teater der unge kan få komme og være sosial og game sammen, eksploderte interessen og en barnevernsinstitusjon på Jessheim har kjørt ungdom til Nittedal fordi der har dem fått venner. Men har kommunen bidratt økonomisk? Nei. Alle kostnader  til dette prosjektet må teateret bære sjøl.

Hva nå?

-Trettebergstuen proklamerte at hun skulle redde idretten, men hva med feltet vårt? Hvor er lovnadene om å redde feltet vårt? Behovet i feltet vårt er like akutt og alvorlig – kanskje mer! Vi har ikke et kulturforbund som ivaretar interessene våre, ikke de samme arenaene, sikkerhetssystemene og samarbeidsavtalene. Vi er et fragmentert felt med stor spennvidde og ulike behov.

Lene Hagen rister oppgitt på huet der solstrålene titter inn gjennom vinduene. Utgiftene til Nittedal Teater løper av gårde uten at de har noen garantier for at det vil komme ny kapital inn. Søknader skrives på alle kontorer i håp om at det skal komme ei løsning på situasjonen. Produktet Nittedal Teater selger er aktivitet, forbyggende tjenester og opplevelser. Men nå som folk generelt sett har dårligere råd blir gjerne kulturen det som velges bort. Det er ikke ikke noe sikkerhetsnett i motsetning til institusjonsteatrene som som lager for forestillinger for eliten – som har både råd og anledning til å prioritere kultur.

150 søknader er sendt

Teaternytt får ei omvisning i teaterlokalene i Nittedal, kontorer hvor det produseres søknader og rapporter skrives. Iherdig arbeid for å få teaterhjulet til å gå rundt, også i etterdønningene av pandemien. Det er sendt 150 søknader totalt sett, ingen av dem er driftsøknader. Lene tar de største søknadene sjøl, mens seks andre har ulike prosjekter fordelt mellom seg som de må sørge for at det finansielle går rundt. Ei jobber kun med søknader og rapporteringer. Dette er verdifull tid, som kunne vært brukt til å så mye annet. Skal kultur være å sitte på et kontor for å søke penger til å sitte på kontor?

-Vi må se på alternative måter å få inn penger på nå. Situasjonen er akutt, og vi vet ikke om Nittedal Teater eksisterer i framtida. Noen ganger har jeg tenkt at hvor dum jeg var som hadde lyst til å starte noe lokalt og bidra med noe positivt i den bygda jeg selv vokste opp i. Jeg har utdannelsen, men det er ikke tilrettelagt ute i feltet. Frivillighet er noe som en liker å smykke seg med, mens de økonomiske hjulene må bare trille sin skjeve gang. Dette er ikke bærekraftig!

Lenge Hagen er utdanna skuespiller fra NISS, har bred erfaring som teaterinstruktør og er i ferd med å ferdigstille en master i kultur og ledelse på BI.