Dagens markedsøkonomi deler verden i to. Tendensen viser en finansverden som ikke har kontakt med realøkonomien. I realøkonomien ligger for eksempel jordbruket og tjenesteytende jobber – som blant annet kultur. Teater kan ikke effektiviseres til mer og mer fortjeneste, det kan ikke spilles fortere eller kortere – eller settes ut til et annet land. Snart er det billigere å kjøpe en bil enn å betale for en hårklipp eller gå å se levende skuespillere i et teater.
Ingen innendørsteater kan skumme fløten i fortjeneste som en spekulant innen finans. I Norge i dag går det ikke an å drifte et eget, profesjonelt teater (eller teaterkompani) med høy fortjeneste. I dag mottar de fleste teaterutøvere for eksempel et tilfeldig honorar av en DKS-turnè, et tilfeldig oppdrag på et regionsteater eller de driver en egen teaterskole for amatørteater. Inntekten utgjør kanskje ikke mer enn 10%-50% av en gjennomsnittslønn. Denne usikre honorarinntekten holder ikke liv i en familie, eller for å komme inn på dagens boligmarked. De unge er overrepresentert i teaterfeltet, det er fordi du kan ikke drive med teater til du blir «over 100 år». Som motsats kunne min generasjon leve av teater (utenfor institusjonsteatrene) fra 1970 -2000, men jeg blir ofte ikke trodd på denne påstanden av unge teaterfolk.
Det er så trist å se dyktige nyutdannede teaterfolk, proffe teaterensembler og amatørteatergrupper strebe med økonomien. Jeg utdannet meg veldig smalt som teaterviter, men jeg likevel fikk lett strøjobber og fulltidansettelser fra og med 1987. Det var et marked der for meg, og det var liten konkurranse om jobbene!
Mye er forandret og bunnen har falt ut av teaterfeltet
Jeg vil ikke ha et samfunn der det er helt naturlig å spørre en utdannet skuespiller, eller musiker, om å lese eller spille gratis i en begravelse. Jeg opplever at kultur blir definert under frivillighet med stor politisk applaus, mens baksiden viser et ønske om å gjøre all lokal kultur gratis, ferdig, lett, prosjektbasert og gøy. For meg er kultur primus motor for et levende samfunnet – ikke økonomien alene. Slik du kan eie en seng, men ikke søvnen.
Det har vært stas å motta 100% offentlig støtte til teaterarbeid, eller prosentvis stor støtte fra Kulturrådet til teaterproduskjoner. Baksiden er at du defineres som en teaternyhet bare et par ganger i noen få år, og blir sårbar uten nettverk og ved å leve av en prosjektbasert inntekt «utenfor» arbeidsmiljøloven. Det er ingen rett å være utøvende kunstner, men det er fint å kunne gå inn i andre kulturjobber om omstendigheten krever det.
Kulturrådet betaler kultur med tippemidler, og dette er ekstremt byråkratisk styrte midler til såkalte «frie kunstnere». Pengene kommer fra gambling – og ikke fra olje eller skatt. Det meste av teaterfeltet (utenom noen få privilegerte institusjonsteatre) ligger utenfor statsbudsjettet og er ikke en del av en helhetlig, politisk diskusjon eller en økonomiske fordelingen i samfunnet. Teater er helt enkelt ikke en viktig brikke i det norske samfunnet (til alle uinnvidde: Teater har historisk vært hovedbrikken i noen av verden flotteste kulturer og økonomier). Kommuner i Norge vil heller motta millioner i tippemidler til nytt storslagent kulturhus enn å omdisponere 50.000,- i kommunebudsjettet fra sykehjem til drift av en lokal teatergruppe.
Hva kan vi gjøre med utviklingen?
Hva er løsningen på denne økonomiske blindgata for lokal kultur? Det vet jeg ikke, men teaterfeltet må få opp øynene og begynne å se på hva vi er en del av. Profesjonelle og amatører er avhengig av hverandre, og uten satsning på bredde og mangfold innen lokalkultur kommer det ingenting. Ikke en gang et levelig samfunn…..
Vi skal ikke gjenta gamle dager, men det skal gå an å leve av teater og dyrke frem lokalt teater over tid – for alle aldre, nye innbyggere og i trygge rammer. I dag er det å ta en teaterutdannelse det samme som å bli lurt! Det er greit at ikke alle skal få jobb, men det er ikke jobber å søke på for noen i det hele tatt!
Hvorfor skriver jeg om de arbeidsløse teaterfolka på en nettside for amatørteater? Amartørteaterfeltet har vel penger? Ja, men teatergruppene er langt fra å betale riktige honorarer, og det har skjedd en forskyvning i at amatørteatergruppene velger å betaler det dobbelte for innpakning, utstyr og leie. Søknadene i produksjonsstøtte for amatørteater i Viken Teaterråd vitner om honorarer på 1/2 til 1/3 av det det burde ligge på, og honorarene er lavere enn for 10 år siden (støtteordningen startet i 2006). Amatørteaterfeltetet har i praksis de siste 20 årene fått billig fagkompetanse av arbeidsløse skuespillere. Det er også en del gjennomtrekk, svart arbeid – og det å selge seg billig slår beina under arbeidsmarkedet innen teater for alle. Dette ligner på problemene byggebransjen i Norge har vært gjennom (med ett unntak: østeuropeerer er unikt dyktige innen kunstfag).
Vi får kalle på de rike finanseierne av vindmøllene i Fosen. Vi vet jo ikke hvem disse finansfolka er, og de lever ikke i lokalsamfunnet vårt. De vil ikke spekulerer og investerer i en utarmet teaternæringen – forståelig nok. Snart overtar vel billig kinesisk teater på (i) boks, eller algoritmer som gir oss perfekt tilpasset VR-teater for hver og en av oss. Teaterviteren i meg definere teater som et rituale vi fysisk gjør i samme rom og kan påvirke der og da, helt ulikt andre media. Kanskje vi får et teater vi ikke vet hva er ennå. Vi får håpe noen kan leve av det, og at verden kan forsette å skape unikt teater for vårt nære samfunn og alle menneskene der.
Jeg vil ikke ha teater som er overstyrt av offentlig midler, eller der kvalitet og kvalitet enerådig defineres av markedsøkonomisk krefter og teorier. Vi må tenke litt bredere enn å ha dollartegn i øya.
